FORKASTNING

The Stuoragurra Fault Complex (SFC) constitutes the Norwegian part of the larger Lapland Province of postglacial faults in northern Fennoscandia. The 90 km long SFC consists of two separate fault systems: the Máze Fault (revised) System in the southwestern area and the Iešjávri Fault System to the northeast. The distance between the fault systems is 12 km. The faults dip at an angle of 30–75° to the SE. Here we present data from trenching of different fault sections. The trenching reveals deformed overburden in all 11 sites and inclusions of peat and organic bearing soil in the deformed and partly overrun loose deposits on the footwall in most of the sites. Radiocarbon dating of macro remains of plants located in buried and severely deformed sediment horizons indicates late Holocene ages for the (final) formation of the different fault segments, more specifically that the faulting at Fitnajohka and Máze in the Máze Fault System formed during earthquakes younger than c. 470-500 years ago.

Etter anmodning fra firmaet Nicolay Buch, Trondheim, ble det utført befaring av Hald kalkfelt på Inderøya, 2/4-1968. Hald kalkfelt utgjør en del av en større kalkbenk. Det undersøkte området opptrer i en mindre ås fra 100m til 350 m nord for Hald gård. Kalkbenken har et strøk på 220-230g og et fall på 10-30g mot nordvest. En forkastning antas å dele åsen i to halvdeler slik at kalksteinen opptrer i vestre halvdel,mens den østre består av foldet grønnskifer. Det er tatt noen overflateprøver i profil loddrett fallretningen. Analyseresultatene viser at kalksteinen er god. Det anbefales diamantboringer nord for prøvebruddet, i alt 4 borhull med en samlet borlengde på omlag 100 m for å få sikrere verdier vedrørende homogenitet, mektighet og forkastningens retning under overdekket.

Et område i et polymetamorft gneisterreng er blitt kartlagt med henblikk på å undersøke pegmatitter. De eldste bergartene i området er en båndet gneis som antas å være av suprakrustal opprinnelse, og en kvartsitt. En eller annen gang i sin deformasjonshistorie, men innen de to foldefaser som er observert i området, ble suprakrustalene intrudert av et antall gabbro- legemer. Området ligger tett opptil den store Kongsberg-Bamble-forkastningen. Strukturene i feltet må antas i mer eller mindre grad å ha sammenheng med bevegelser relatert til denne. De eldste strukturer man klart kan se i felt- et er folder med subhorisontale akser i retning NNØ. En foldefase med akser som faller mot øst er yngre. Det finnes flere typer pegmatitter i området. Den eneste typen med mulig økonomisk interesse er store, pegmatittiske og aplittiske masser og ganger. Pegmatittene oppviser svært liten mineralogisk variasjon. De består av kalifeltspat, kvarts, plagioklas og små mengder biotitt. Granat, orthitt og magnetitt er blitt funnet som aksessoriske mineral i enkelte pegmatitter. Etter at pegmatittene er blitt undersøkt, blir konklusjonen at de fleste ikke er økonomisk interessante, mens et mindre antall kan tenkes å være det og bør bores opp.

En serie sen-/post-glaciale forkastninger opptrer langs en 80 km lang SV - NØ gående sone på Finnmarksvidda. Forkastningene strekker seg fra Biggejavri i sør, gjennom Masi og Iesjavri og videre mot NØ til Lævnasjåkka vest for Skoganvarre. Forkastningene opptrer som markerte, ofte rettlinjede trinn i det ellers jevne morenedekket. Maksimum observert spranghøyde er 7 meter. Generelt er den vestlige blokken senket i forhold til den østlige. Et dislokasjonskart over Finnmarksvidda er framkommet ved tolkning av aeromagnetiske kart. Det opptrer tre hoveddislokasjonsretninger: - 35, 5 og 45 grader. Ut fra disse data er det også tydelig at forkastningene i vesentlig grad er bestemt av gamle dislokasjonssoner. Rekognoserende VLF-målinger i felt styrker denne observasjonen. Regionalt synes det å være en sammenheng mellom Masi-forkastningen og seismisk aktivitet i området. Dette antyder at de kreftene som har forårsaket forkastningene, fremdeles kan være aktive.

The prominent, ENE-WSW, Verran and Hitra-Snåsa Faults of the long-lived Møre-Trøndelag Fault Zone (MTFZ) have been investigated employing methods ranging from Landsat TM lineament analysis down to the scale of field mapping and detalied study of the fault rock products. The fault structures along the Hitra Snåsa and Verran Faults, as reflected in the geological map picture, are thought to have originated as a sinistral transpressive system of Late Devonian age, especially for the Hitra-Snåsa lineament. Subsequent to Devonian time fault-displacive strike-slip movement reversed in sense and shifted locus towards the Verran Fault system during the Late Jurassic or Early Cretaceous. During this strike-slip reversal, some earlier fractures related to the sinistral system were rejuvenated within the stress field of the evolving dextral duplex system. The Beitstadfjord basin is considered to be floored by Middel Jurassic sediments (found locally as shoreline, plant-fossiliferous boulders), and is here interpreted as in in-line grabenal basin formed as a consequence of the Mesozoic, dextral, strike- slip movement along the Verran Fault system.

Litteraturen om neotektonikk i Fennoskandia og østlige Canada er undersøkt. Sen- eller post-glaciale forkastninger i Fennoskandia opptrer som veldefinerte, ofte lineære trinn i et ellers jevnt morenedekke eller berggrunnsoverflate. Den maksimale vertikale spranghøyde er 25 m. Den vestlige blokka er vanligvis senket. I Canada opptrer de fleste påviste forkastningene på glatteroderte berggrunnsblotninger. Disse forkastningene er vanligvis mindre enn tilsvarende i Fennoskandia. I begge områder er de reversforkastninger. De er i stor grad styrt av eldre svakhetssoner. Det er en geografisk sammenheng mellom de neotektoniske strukturene og jordskjelvaktivitet i Fennoskandia. Dette antyder at de kreftene som forårsaket forkastningen fremdeles er aktive. Retningen på forkastningene er hovedsakelig parallell de Midt-Atlantiske og Arktiske spredningsryggene. In situ spenningsmålinger og forkastningsplanberegninger fra jordskjelvregistreringer viser i de fleste tilfeller at den maksimale horisontale spenningen er vinkelrett disse spredningsryggene og at Fennoskandia og det østlige Canada er under kompresjon. Det er derfor sannsynlig at spenningen som oppstår ved havbunnspredning, er et viktig bidrag til dannelsesmekanismen for forkastningene. Utløsningen av disse spenningene kan imidlertid skyldes den postglaciale landhevingen.

Strukturgeologiske undersøkelser er utført i Malm-området, for å utrede tektonostratigrafi og tektonometamorf utvikling. Bergartene er delt inn i tektoniske enheter, med grunnfjellsgneiser strukturelt overlagt av metamorfe orto- og paragneiser, grønnsteiner og delvis konglomeratiske sandsteiner sandsteiner. Innen grønnsteinssekvensen, Fosdalsgruppen, opptrer stratiforme bandete jernformasjoner som har dannet grunnlag for gruvedrift. Alle enhetene er plyfasalt deformert, og metamorfosert under lav grad forhold. Flere sett normal- og reversforkastninger kutter bergartene, og disse har vertikale bevegelser opptil ca. 600 m.

Post-kaledonske forkastninger opptrer i området, og de største av disse er forlengelser mot SV og VSV av tilsvarende forkastninger i Trøndelag. Bergartene i forkastningene varierer fra mylonitter til kataklasitter og breksjer og viser en kompleks utvikling med både duktil og sprø deformasjon. Svelleleire opptrer ofte. Bevegelsesretningene varierer på en tilsvarende kompleks måte. De store forkastningssonene NV for Ålesund kan følges over land mot ØNO. Lineamenter orintert N-S eller NV-SØ har koesive bergarter og er å foretrekke når det skal velges tversgående traseer for tunneler etc. NØ-SV til Ø-V orienterte lineamenter representerer de største problemene ved eventuelle anlegg i fjell. Det anbefales å undersøke nærmere aldersforhold og bevegelseshistorie i forkastningssystemene. Det gjenstår å mikroskopere de innsamlede bergartsprøvene.