FORKASTNING

Berggrunnen innenfor kartblad Trysil er del av det sørnorske grunnfjell som preges av NV-SØ strykene bergartsbelter. 3 av disse opptrer også på svensk side av grensen. Disse beltene omfatter bergarter fra den midtprekambriske tidsperioden og er fra vest mot øst (eldst mot yngst): - Førvulkansk (gotisk) biotittgranitt (-gneis) vest for Trysilelva. - Et sammensatt subjotnisk vulkanittkompleks med hovedsakelig (kvarts-) feltspatporfyriske lavaer og vulkanske strømavsetninger (Trysilporfyl) av kvartslatittisk til alkalirhyolittisk sammensetning. Underordnet opptrer basiske vulkanitter (basal/andesitt). Granittoide dypbergarter dannet dels samtidig, dels etter vulkanittene fins i både vualknittbeltet og området i vest. - Jotniske sandsteiner (Trysilsandstein) med et basalkonglomerat dekker området øst for en linje Østby-Skardgnollen. SV i Ljørdalen omslutter disse en større basaltsone. --- Strukturene i området vitner om VSV-ØNØ rettet ekstensjons- og kompresjons- tektonikk med bare svak til moderat påvirkning av bergartene (dannelse av foliasjon, forkastninger, folder). Berggrunnen er bare i liten grad blottet og plasseringen av bergartsgrensene blir dermed generelt sett usikker.

De fleste befarte skjerp og mineraliseringer i området viser anrikninger av edelmetaller (gull og sølv). Den polymetalliske Fines gruve inneholder 0.7 ppm Au (en enkeltprøve viser 6.9 ppm) og 35 ppm Ag ujevnt fordelt i en kobber- kismalm i tilknytning til pressede suprakrustale bergarter. Molybden er anriket i Ørsjødalsforekomstene og i Skaudalen. Skaudalen inneholder 06. ppm Au og 3.3% Cu (snitt) i tillegg til flere uvanlige mineraler (thulitt, scheelitt, gedigen kobber og sink (?). Orsjødalsforekomstene forklares ut fra en hydrotermal dannelse i forbindelse med forkastningsbevegelsene, mens en slik sammenheng for de øvrige fore- komstene er usikker (Skaudalen) eller usannsynlig (Fines). Alle mineraliseringene er knyttet til soner eller ganger med begrenset tykkelse, ukjent dybde og betydelig lengde (flere hundre meter). Informasjon fra malmberegninger i eldre rapporter og nye opplysninger om gehalter og mineralogi gir ingen holdepunkter for økning av forekomstenes potensial.

The postglacial Stuoragurra Fault (SF) lies within the Mierujav'ri-Sværholt Fault Zone which is situated in the extensive Proterozoic terrain of Finnmark, northern Norway. It is a southeasterly dipping reverse fault and can be traced fairly continuously for 80 km from Skarrejav'ri south of Masi to Lævnjasjåkka northeast of Iesjav'ri. Detailed geophysical investigations and drilling have been carried out in the Fidnajåkka area 10 km to the south of Masi. The geology of the area is dominated by quartzites. A c. 1 m thick layer of fault gouge detected it the drillholes is thought to represent the actual fault surface. Resistivity measurements reveal low-resistivity zones in the hanging-wall block as well as in the foot-wall block of the SF. These low-resistivity zones lie within a several hundred metre wide belt an are interpreted to be due to fracturing of the quartzites along the regional Mierujav'ri-Sværholt Fault Zone. Within the Fidnajåkka area, however, the resistivity of the hang- ing-wall. block of the SF is typically lower than in the foot-wall, indicating more intense fracturing in the hanging-wall. Vertical electrical soundings show a low-resistivity layer at depth in the eastern hanging-wall block, which corroborates other evidence that the fault dips to the southeast.

Process images of aeromagnetic, gravimetrid and topographical data and geological maps combined with EM helicopter measurements and VLF ground measurements have been interpreted in mapping the main fault structures within the Kautokeino Greenstone Belt, KGB. The bulk of the mafic volcanic rocks in the Kautokeino Greenstone Belt is situated within a NNW-SSE-trending, 35 km wide and up to 5-6 km deep trough which is thought to represent an Early Proterozoic rift deformed by strike-slip faulting along the Bothnian-Kvæn- angen Fault Complex, BKFC. The margins of the Alta-Kautokeino Rift, AKR, van be outlined from the geophysical data. The Ciednjaljåkka-Boaganjav'ri Lineament and the Soadnjujav'ri Bajasjav'ri Fault are the main bordering fault zones and are continuous along the entire greenstone belt. The supracrustals between these two zones are continuous to great depth (5-6km) and the contacts along these bordering zones are steeply dipping. Gravity interpretations show that the outer amphibolite-facies rocks are just as deep as the central greenschist-facies unit. Results of the present study suggests that the amphibolite-facies volcano-sedimentary rocks at the flanks of the KGB should also be included in the rift.

De siste årene er det rapportert unge bevegelser i berggrunnen langs forkast- ninger i Finnmark og på Sørvestlandet. Størrelsen på disse bevegelsene er 0.5 - 1 mm pr. år. Det er av interesse å finne ut om aktive forkastninger er begrenset til disse sørlige og nordlige områder av Norge eller om de også opptrer i andre deler av landet. Renivellering av et presisjonsnivellement over Møre-Trøndelag-forkastningssone fra Snåsavatnet til Sprova i Nord-Trønde- lag ble derfor bestilt fra Statens kartverk og utført i oktober 1990 og mai 1991. Statens kartverk har bidratt med finansiering av renivelleringen slik at kostnadene er blitt redusert. Over forlengelsen av Verran-forkastningen som fortsetter gjennom Beistad-fjorden, forbi sjøen Lømsen til Snåsavatnet, er det observert en liten endring i høyde av fastmerker, 0.16 mm pr. år. Denne endringen er ikke signifikant på 95 % nivå og er også betydelig mindre enn andre observerte unge bevegelser i Norge. Flybildestudier over Lømsen- området har ikke resultert i noen konkret observasjon av landskapselementer som kan knyttes til neotektonikk. Høydedata for marin grense og feltobser- vasjoner av lagdelingen i 3 større grustak gir heller ingen indikasjoner. Man kan likevel ikke helt utelukke at unge bevegelser har funnet sted uten at sporene er tydelig i terrenget i dag.

Rapporten inneholder beskrivelse av forkastninger og skjærsoner som opptrer på kartblad 1:250 000 Tromsø. Beskrivelsen er basert på eget feltarbeid utført somrene 1990 og 1991 og laboratorie-undersøkelser. Videre fra trykte publikasjoner og kart og upublisert materiale vesentlig fra andre geologer.

The geological lineament pattern on the island of Hinnøya, Vesterålen archipelago in Norway, was studied by means of remote sensing techniques. One quarterscene of Landsat TM covering 90 km x 90 km with a spatial resolution of 30 m, registered 900720, was used to extract these structural features. Because of the pronounced topography on Hinnøya it was necessary to correct the apparent strike of the structure with the help of a detailed Digital Elevation Model (DEM) to achieve the real orientation (dip) of the lineament producing structures.

An interpretation of aeromagnetic, gravimetric and petrophysical data from the Norwegian Sea between 67°N and 71°N is reported. Most of the magnetic and gravity anomalies within the survey area may be interpreted in terms of a fault-related basement relief. Depth to basement estimates based on gravity and aeromagnetic data are 5 km and 10 km, respectively, in the Ribban Basin. The discrepancy between the two estimates is most likely caused by downfaulted Caledonian Nappes, Devonian sediments or amphibolite-facies gneisses. The gravity modelling indicates that the Lofoten - Vesterålen area constitutes a basement high within the rifted and thinned crust of the continental shelf, similar to the basement highs within the Vøring Basin to the South. The depth to the basement is calculated to c. 10 km in northern part of the Træna Basin and c. 9 km in the Røst Basin. A correlation between Jurassic-Cretaceous faulting and underlying basement topography indicates that the deep structural setting may have guided the location of the later faulting. Within the Utrøst Ridge - Ribban Basin the basement map shows a complex pattern with several up- lifted and rotated basement blocks. The Vestfjorden Basin seems to consist of two sub-basins or half grabens; one to the north with a boundary fault to the east and one to the south with a boundary fault to the west. To the west of the Bodø High, and northwards along the shelf edge, there is a continuous zone of high frequency anomalies interpreted as the eastward termination of intrasedi- mentary volcanic rocks. The aeromagnetic and gravity data indicate that the Precambrian rocks in the Lofoten-Vesterålen area, despite Mesozoic reactivation along possible Caledonian zones of weakness, are situated within the margin of the Baltic Shield. They probably constitute a deep section of the Transscandi- navian Granite-Porphyry Belt.

A preliminary palaeomagnetic study has been carried out in Vesterålen, Senja and Kvaløya (Troms) in order to furnish temporal constraints on near offshore fault-activity in the Lofoten area. At Senja, two phases of faulting and brecciation have been identified. A young phase, attendant of the formation of fault-gouges, is Rcent/Tertiary in origin, whereas an older phase has a Permian age. A Permian age (c. 260-270 Ma) is also indicated from heamatite cemented fault-breccias from Kvaløya, and the Permian fault-activity probably witnesses an early rift-phase on the continental margin. Permian fault-rocks (c. 260-270 Ma) are also widespread within the Møre-Trøndelag Fault Zone (Central Norway) and Western Norway.

An integrated study of geophysical data from the offshore and onshore areas of northern Norway between 67° and 71°N was carried out as a collaboration project between Elf Petroleum, Norsk Hydro, The Norwegian Petroleum Direc- torate, Statoil and the Geological survey of Norway. The interpretation of aeromagnetic, gravimetric and petrophysical data was integrated with mapping and palaeomagnetic dating of post-Caledonian faults on land.