SKRED

The superficial deposits occuring within the mapped area are classified according to their genesis. Finegrained marine sediments are the dominating deposits. The map covers one of the biggest Preboreal glaciofluvial icefront deltas in Norway - the Hauerseter deposit. A silt layer - The Romeriksmjele - covering maine sediments, has been found to be a flood deposit settled during a Preboreal catastrophic flood. Iceflow direction has varied from SE to SV most likely being SV during maximum glaciation and during a late stage of deglaciation. Sealevel was 205 m a.s.l. during the Hauerseter event c. 9,500 BP and 150-160 m a.s.l. approx 9,200 BP. The clay deposits are severely dissected by river- and creek erosion and quick clay slides.

The superficial deposits occurring within the map-area are described and classified according to their genesis. In the mountains, till and organic deposits dominate. In the lowland areas glaciofluvial and glaciomarine sediments were deposited at a sea-level situated c. 175 m above the present one. During the shoreline displacement these sediments were strongly influenced by fluvial erosion and slides. The ice recession was interrupted by a glacial advance which took place dUring the first half of the Younger Dryas Chronozone, reaching just to the north of the map-area. Another glacial advance can be traced from the southwestern part of the map towards Reinsfjell and possibly to the western part of the lake Selbusjøen. These marginal moraines were deposited during late Younger Dryas. Short accounts are given on the potential for different utilization of the superficial deposits.

Dette pilotprosjektet er et samarbeid mellom NVE og NGU der overgangen mellom fastfjellsgeologien og skredutsatte løsmasser er i fokus. Hovedtemaet er å identifisere sprekker, bruddsoner og fastfjell som utgjør mulige transportsoner av vann til skredutsatte løsmasser. Det er særlig kvikkleire som utgjør en fare i området under øvre marin grense. Orkdal kommune er valgt siden det er gjort en omfattende kartlegging av kvikkleirutbredelsen, samtidig som det finnes relativ god dekning av berggrunnsgeologien. Det finnes detaljerte kvartærgeologiske kart over større deler av kommunen og det er foretatt geofysiske målinger i større områder med kvikkleire.
Forprosjektet har identifisert viktige parametere for å identifisere sammenhenger mellom sprekkesystem i berggrunnen og mulige utvasking av kvikkleire og skredd. Vi kombinerer digitale DTM-lineamenter med feltobservasjoner for å undersøke hvilken informasjon lineamenter kan gi oss om sprekkesystemer. Resultatene skal gi et bedre kunnskapsgrunnlag for å forstå hvordan grunnvannstrømning i sprekker i berggrunnen bidrar til å destabilisere marine løsmasser og/eller utløse jord- og kvikkleirskred.

The Stuoragurra Fault Complex (SFC) constitutes the Norwegian part of the larger Lapland Province of postglacial faults in northern Fennoscandia. The 90 km long SFC consists of two separate fault systems: the Máze Fault (revised) System in the southwestern area and the Iešjávri Fault System to the northeast. The distance between the fault systems is 12 km. The faults dip at an angle of 30–75° to the SE. Here we present data from trenching of different fault sections. The trenching reveals deformed overburden in all 11 sites and inclusions of peat and organic bearing soil in the deformed and partly overrun loose deposits on the footwall in most of the sites. Radiocarbon dating of macro remains of plants located in buried and severely deformed sediment horizons indicates late Holocene ages for the (final) formation of the different fault segments, more specifically that the faulting at Fitnajohka and Máze in the Máze Fault System formed during earthquakes younger than c. 470-500 years ago.

Gjennom FoU-prosjektet ‘Identifisering av løsneområder for jordskred’ finansiert av Norges vassdrags- og
energidirektorat (NVE) har Norges geologiske undersøkelse (NGU) undersøkt løsneområder for 488
jordskred i åpne skråninger, registrert i NGUs detaljerte løsmassedatabase, for å finne ut hvordan man bedre
og mer nøyaktig kan identifisere slike løsneområder.
Løsneområdene til jordskredene er funnet i mange ulike løsmassetyper, men de fleste opptrer i morene, ulike
typer skredavsetninger og forvitringsmateriale. De fleste løsneområdene ligger mellom 25 og 30 grader.
Imidlertid har ~5% av løsneområdene gradienter under 20 grader, og mange av disse ligger på dyrket mark.
Glideplanet til mange av jordskredene virker å være relatert til en todelt morenestratigrafi hvor et
underliggende, kompakt lag med mye finstoff (spesielt silt) opptrer som en barriere for infiltrasjon av vann
fra et overliggende mer grovkornet lag. Mange av løsneområdene er relativt grunne (~0.5 m), og reflekterer
tykkelsen på dette øverste laget. Mineralogien til morenene reflekterer den lokale berggrunnen og kan ha
direkte innvirkning på skjærstyrken til sedimentene.
Den detaljerte løsmassedatabasen til NGU inneholder data som er egnet for denne typen undersøkelser, og
antall registreringer ventes å øke i tiden fremover slik at potensialet for ulike typer analyser vil bli større.

Nordre Orkdal i Orkland kommune inkluderer Orkanger by ved Orklas utløp i Orkdalsfjorden. I de senere år ble det utført kvartærgeologisk detaljkartlegging (1:20.000) i denne delen av
dalføret med fokus på arealer under marin grense (MG) som ved Orkanger er rundt 160 moh..
Kvartærgeologiske kart (løsmassekart) er grunnlagskart som gir oversikt over løsmassenes
utbredelse i landskapet og deres dannelse samt informasjon om landformer og ulike lokale
fenomener. Slike kart kan brukes i flere sammenhenger som vedrører naturgrunnlaget. Blant
annet er kartene et viktig utgangspunkt for kartlegging av områder potensielt utsatte for skred,
da de viser de generelle egenskapene til løsmassene, i tillegg til spor etter aktiv erosjon og
tidligere skred. Kartene kan dermed fortelle litt om hvor utsatt et område er for slike
hendelser. Området er tidligere kartlagt i målestokk 1: 50.000 (Orkanger 1521 I) men dette
kartet, som er gammelt, ble vurdert som grovt og av lav presisjon.
Det nye kartet, Nordre Orkdal (1:20.000), viser, som det gamle kartet, at de sentrale deler av
dalføret er dominert av elveavsetninger og at dalsidene for en stor del er dominert av hav- og
fjordavsetninger med lokale forekomster av breelvavsetninger. Det nye kartet avdekker flere
områder der fjell ligger i landoverflaten samt flere spor etter skred av forskjellig størrelse og
type. Dette gjelder både lokale utglidninger i løsmasser, kollaps av bratte fjellsider, og store
skred i marin leire der flere av disse kan ha involvert kvikkleire. Noen av disse skredene har
etterlatt seg tydelige groper og områder med skredmasser i dalbunnen. Enkelte av disse
skredene er kjente fra historiske skredhendelser. Andre mer diffuse spor etter skred synes å
involvere store deformasjoner av marine avsetninger langs dalsidene.
Både kart og inneværende rapport, som begge er tilgjengelige gjennom NGUs nettbaserte
karttjenester, kan brukes i arealplanlegging og forvaltning, og kan i tillegg danne grunnlag for
undervisning, forskning og arkeologiske arbeider

Vedlegg til NGU-rapport 2005.004