LØSMASSER

Områder under marin grense kan være utsatt for kvikkleireskred. Dagens aktsomhetskart for disse områdene hos NVE er basert på NGUs løsmassekart og marin grense-datasettet. I
områder med løsmassekart grovere enn målestokk 1:50 000 er alt areal under marin grense
markert som aktsomhetsområder, noe som fører til store kostnader til utredning av
reguleringsplaner og byggesaker. For disse områdene vil utelukking av berg i dagen og tynne
løsmassedekker redusere aktsomhetsarealet betydelig.
Denne veiledningen presenterer en framgangsmåte for kartlegging av berg i dagen og tynne
løsmassedekker, med utgangspunkt i tilgjengelig informasjon. Datasett som produseres
leveres til NVE og kan brukes til å redusere aktsomhetsarealet under marin grense, som vises
i NVEs temakart «Kvikkleire».
Veiledningen gir først en oversikt over landskapstyper hvor det kan finnes marine avsetninger.
Deretter presenteres metode for kartlegging. Her gjennomgås ulike datakilder og hvordan
disse brukes (LiDAR-data, foto, AR5 Grunnforhold, marin grense og løsmassedata, NADAG
m.m.). Framgangsmåte for kartlegging og tegning i GIS er beskrevet, sammen med attributttabeller og kodelister knyttet til polygon- og punktleveransene. Det er også foreslått hvordan
resultatet skal dokumenters og rapporteres

Områder under marin grense kan være utsatt for kvikkleireskred. Dagens aktsomhetskart for
disse områdene hos NVE er basert på NGUs løsmassekart og marin grense-datasettet. I
områder med løsmassekart grovere enn målestokk 1:50 000 er alt areal under marin grense
markert som aktsomhetsområder, noe som fører til store kostnader til utredning av
reguleringsplaner og byggesaker. For disse områdene vil en innsnevring av aktsomhetsarealet
ved å ta ut områder med berg i dagen og tynne løsmassedekker ha stor betydning.
Prosjektet har sett på muligheter og begrensninger med tanke på forbedring av dagens
aktsomhetskart. Det er jobbet med metodikk for å vurdere om en grovere og raskere
kartlegging kan være tilstrekkelig som grunnlag for å redusere aktsomhetsområder, fram til de
samme områdene blir kartlagt med ordinær løsmassekartlegging. Tilgjengelig informasjon er
benyttet for å skille områder med bart fjell eller tynne løsmassedekker fra områder med tykke
løsmassedekker.
Rapporten oppsummerer erfaringene fra metodeutviklingen og fra testområder. I tillegg er
datasettet AR5 Grunnforhold gjennomgått og vurdert. En veiledning med anbefalt
kartleggingsmetodikk utgis som egen rapport.

Nordre Orkdal i Orkland kommune inkluderer Orkanger by ved Orklas utløp i Orkdalsfjorden. I de senere år ble det utført kvartærgeologisk detaljkartlegging (1:20.000) i denne delen av
dalføret med fokus på arealer under marin grense (MG) som ved Orkanger er rundt 160 moh..
Kvartærgeologiske kart (løsmassekart) er grunnlagskart som gir oversikt over løsmassenes
utbredelse i landskapet og deres dannelse samt informasjon om landformer og ulike lokale
fenomener. Slike kart kan brukes i flere sammenhenger som vedrører naturgrunnlaget. Blant
annet er kartene et viktig utgangspunkt for kartlegging av områder potensielt utsatte for skred,
da de viser de generelle egenskapene til løsmassene, i tillegg til spor etter aktiv erosjon og
tidligere skred. Kartene kan dermed fortelle litt om hvor utsatt et område er for slike
hendelser. Området er tidligere kartlagt i målestokk 1: 50.000 (Orkanger 1521 I) men dette
kartet, som er gammelt, ble vurdert som grovt og av lav presisjon.
Det nye kartet, Nordre Orkdal (1:20.000), viser, som det gamle kartet, at de sentrale deler av
dalføret er dominert av elveavsetninger og at dalsidene for en stor del er dominert av hav- og
fjordavsetninger med lokale forekomster av breelvavsetninger. Det nye kartet avdekker flere
områder der fjell ligger i landoverflaten samt flere spor etter skred av forskjellig størrelse og
type. Dette gjelder både lokale utglidninger i løsmasser, kollaps av bratte fjellsider, og store
skred i marin leire der flere av disse kan ha involvert kvikkleire. Noen av disse skredene har
etterlatt seg tydelige groper og områder med skredmasser i dalbunnen. Enkelte av disse
skredene er kjente fra historiske skredhendelser. Andre mer diffuse spor etter skred synes å
involvere store deformasjoner av marine avsetninger langs dalsidene.
Både kart og inneværende rapport, som begge er tilgjengelige gjennom NGUs nettbaserte
karttjenester, kan brukes i arealplanlegging og forvaltning, og kan i tillegg danne grunnlag for
undervisning, forskning og arkeologiske arbeider

Nesnahalvøya, Nesnaøyene (Handnesøya, Tomma, Hugla) og Løkta ligger i kommunene Nesna og Dønna på Helgelandskysten i Nordland. I de siste årene er det utført kvartærgeologisk kartlegging i disse områdene (fem kart i kombinert 1:15 000 og 1:50 000). Kartleggingen er beskrevet i denne rapporten.
Kvartærgeologisk kart (løsmassekart) er grunnlagskart som gir oversikt over løsmassenes utbredelse i landskapet og deres dannelse. Slike kart kan brukes i flere sammenhenger som omhandler naturgrunnlaget. Blant annet er kartene et viktig utgangspunkt for kartlegging av områder portensielt utsatt for skred, da de viser de gerelle egenskapene til løsmassene, i tillegg til spor etter aktiv erosjon og tidligere skred. Kartene kan dermed fortelle noe om hvor utsatt et område kan være for slike hendelser. Hvert av de fem områdene er beskrevet for seg mht løsmassefordeling, landformer, skredaktivitet, erosjon og leire.

Som en del av kvartærgeologisk kartlegging har det blitt utført bakkegeofysiske målinger ved innsjøen Nugguren ved Brandval. Målet var å få bedre forståelse av de geologiske forholdene i grunnen ved å kartlegge de elektriske egenskapene til løsmassene ved to utvalgte områder, Digernes og Hokkåsen.
Det ble målt elektriske egenskaper til løsmasser og berggrunn. Metodikken kalles elektrisk resistivitet og forkortes ERT (fra engelske Electrical Resistivity Tomography). Denne metoden egner seg godt til å skille forskjellige typer løsmasser samt detektere overgangen til fast fjell basert på at disse forskjellige enhetene leder strøm på forskjellig måte.
Målingene viser hovedsakelig verdier som peker mot sandige løsmasser over morene og små overflatenære områder som tyder på finere, mulig marine avsetninger, hovedsakelig i østre del av profilet ved Hokkåsen.

I Kinsarvik i Hardanger er det påvist meget høye verdier av den radioaktive og helseskadelige edelgassen radon i hus. Avsetningen de fleste radonbefengte husene står på, er tolket som en porøs og blokkrik endemorene. Ny metodikk og ny kunnskap om bl.a. fjellskred, førte til at NGU i samarbeid med DSA (daværende Statens strålevern) undersøkte denne avsetningen på nytt. Denne rapporten beskriver resultatene fra radiometriske målinger fra helikopter og fra unersøkelser i felt.