BREKSJE

The Stuoragurra Fault Complex (SFC) constitutes the Norwegian part of the larger Lapland Province of postglacial faults in northern Fennoscandia. The 90 km long SFC consists of two separate fault systems: the Máze Fault (revised) System in the southwestern area and the Iešjávri Fault System to the northeast. The distance between the fault systems is 12 km. The faults dip at an angle of 30–75° to the SE. Here we present data from trenching of different fault sections. The trenching reveals deformed overburden in all 11 sites and inclusions of peat and organic bearing soil in the deformed and partly overrun loose deposits on the footwall in most of the sites. Radiocarbon dating of macro remains of plants located in buried and severely deformed sediment horizons indicates late Holocene ages for the (final) formation of the different fault segments, more specifically that the faulting at Fitnajohka and Máze in the Máze Fault System formed during earthquakes younger than c. 470-500 years ago.

Hensikten med diamantboringen var en kvalitativ bestemmelse av kvartsen i forekomstens sydligste del. Kvartsbreksjen er omlag 7 km lang, og med tverrmål fra 6 til 10 m i nord til omlag 100 m i syd. Kvartsen er gjennomgående sterkt oppsprukket, ofte sterkt mylonittisert og porøs. Resultater fra boringene og kjemiske analyser; Konsentrasjonene av SiO2 og Al2O3 varierer relativt mye, men de korrelerer på en slik måte at et høyt SiO2-innhold som regel medfører et tilsvarende lavt Al2O3-innhold. Konsen- trasjonene av P2O5 må karakteriseres som meget gunstige. En serie flisighets- og sprøhetsmålinger av stuffer fra prøvebruddet viser at kvartsen er såpass god at den dekker de fleste krav som stilles til asfalt- tilslagsmateriale. Kvartsens farge er i høyeste grad positiv, da lyse veg- dekker forhåpentligvis vil bli mer og mer aktuelle. Å uttale seg om feltet etter bare denne ene serie lar seg ikke gjøre uten med systematisk prøve- taking.

Det er ved rekognoserende kartlegging oppdaget et stort antall sterke til meget sterke strålingsanomalier i området rundt indre Trondheimsfjord. Gammastrålingen kommer fra smale radioaktive breksjesoner, og stammer i stor grad fra isotoper i thoriumserien. Det er derfor sannsynlig at radonproblemet er lite. Det bør likevel vurderes å måle radon i boliger som ligger direkte over slike soner, eller har vannforsyning fra fjellbrønner boret i disse. Data fra NGUs uranbilmålinger viser at grunnfjellsområdet nord for Namsenfjorden er relativt aktivt og at strålingsnivået i stor grad skyldes urananrikning. Ved Salsbruket er det et område som viser forhøyet stråling fra grunnfjellsgneisene. Det er derfor grunn til å anta at et eventuelt radonproblem vil være større her enn i området rundt Trondheimsfjorden. Det bør derfor måles radon i boliger i Salsbruket-området. Rapporten anbefaler også at alle grunnvannsbrønner i fylket undersøkes med henblikk på radoninnholdet.

The prominent, ENE-WSW, Verran and Hitra-Snåsa Faults of the long-lived Møre-Trøndelag Fault Zone (MTFZ) have been investigated employing methods ranging from Landsat TM lineament analysis down to the scale of field mapping and detalied study of the fault rock products. The fault structures along the Hitra Snåsa and Verran Faults, as reflected in the geological map picture, are thought to have originated as a sinistral transpressive system of Late Devonian age, especially for the Hitra-Snåsa lineament. Subsequent to Devonian time fault-displacive strike-slip movement reversed in sense and shifted locus towards the Verran Fault system during the Late Jurassic or Early Cretaceous. During this strike-slip reversal, some earlier fractures related to the sinistral system were rejuvenated within the stress field of the evolving dextral duplex system. The Beitstadfjord basin is considered to be floored by Middel Jurassic sediments (found locally as shoreline, plant-fossiliferous boulders), and is here interpreted as in in-line grabenal basin formed as a consequence of the Mesozoic, dextral, strike- slip movement along the Verran Fault system.