DATERING

På Mareano-toktene 2022708 (FF Kronprins Håkon), 2022846 (FF Celtic Explorer) og 2022118 (FF G.O. Sars) i 2022 ble det tatt sedimentkjerner og prøver av øverste lag av havbunnen (0-1 cm eller 0-2 cm fra grabb og boxcorer) fra totalt 19 stasjoner i Mareano-områdene SK04, SK05, SK06, SK07, SK08, SK09, Rijpfjorden midtre, Rijpfjorden ytre og Kvitøyrenna, Utsira nord og NS04 (Skagerrak).
Resultatene av de geokjemiske analysene av overflatesedimenter viser at As er høyest i prøvene nord for Svalbard, med nivåer i tilstandsklasse III. For de øvrige metallene er nivåene lave, tilsvarende tilstandsklasse I eller II. Mikroplast (MP) varierer fra 4537 til 14779 partikler/kg sediment tørrvekt i overflatesedimentene (0-2 cm) på 17 stasjoner prøvetatt med stålrør. De høyeste verdiene kan sannsynligvis knyttes til prøver der det har vært mulig å analysere MP partikler ned til 15 µm, som er betydelig lavere enn de 45 µm som tidligere analyser har klart. Pyrolyse gasskromatografi/ massespektrometri (Pyr-GC/MS) av prøvene viser forekomst av kunstig gummi (SBR) fra bildekk. SBR finnes i samtlige prøver i overflaten, med verdier fra 2,64 – 44,85 µg/kg sediment tørrvekt. Det er ikke noen korrelasjon mellom antall MP/kg sediment og mg MP/kg sediment.
Analysene av sedimentkjerner viser at Hg og Pb er høyest i toppen av kjernene i områdene nord for Svalbard og Utsira, selv om økningen er moderat. De analyserte sedimentkjernene fra NS04 i Skagerrak har mer like konsentrasjoner gjennom kjernene. Dette kan tyde på at sedimentene er homogenisert, muligens av tråling og bioturbasjon. I tillegg viser dateringen av den ene sedimentkjernen, R3183, at det ikke er normal avtakende 210Pb ned gjennom sedimentkjernen, noe som kan skyldes homogenisering. På samme måte viser dateringsanalysene at sedimentene sannsynligvis er påvirket av tråling i SK05 nord for Svalbard.
Barium har noe forhøyde verdier i de øverste centimeterne i sedimentkjerner fra Utsira nord og området nord for Utsira nord NRN1. Dette tyder på tilførsel i nyere tid, med en anrikning i størrelsesorden 80 -100% i forhold til bakgrunnsnivå. Økningen i Ba-konsentrasjoner skyldes mest sannsynlig tilførsel av barytt tilsatt boreslam, og ført med havstrømmer fra Nordsjøen, hvor boring etter gass og olje begynte tidlig på 1970-tallet.

The Stuoragurra Fault Complex (SFC) constitutes the Norwegian part of the larger Lapland Province of postglacial faults in northern Fennoscandia. The 90 km long SFC consists of two separate fault systems: the Máze Fault (revised) System in the southwestern area and the Iešjávri Fault System to the northeast. The distance between the fault systems is 12 km. The faults dip at an angle of 30–75° to the SE. Here we present data from trenching of different fault sections. The trenching reveals deformed overburden in all 11 sites and inclusions of peat and organic bearing soil in the deformed and partly overrun loose deposits on the footwall in most of the sites. Radiocarbon dating of macro remains of plants located in buried and severely deformed sediment horizons indicates late Holocene ages for the (final) formation of the different fault segments, more specifically that the faulting at Fitnajohka and Máze in the Máze Fault System formed during earthquakes younger than c. 470-500 years ago.

I samarbeid med Sund kommune og NIVA har NGU utført kartlegging av skjell- sandressurser i Sund kommune, Hordaland. Denne rapporten presenterer resultatene av en stratigrafisk undersøkelse av 19 skjellsandkjerner tatt med vibrasjonsprøvetaker. Skjellsandens kvalitet og fornybarhet er vurdert. Skjellsanden i alle kjernene, unntatt de som er tatt på dypere vann utenfor Store Risøy og Tofterøytangen, har gode jordforbedringsegenskaper, til tross for at skjellsanden har mye høyere innhold av kalsitt enn aragonitt. 14C-datering er utført på prøver fra topp og bunn av tre kjerner. Dateringen indikerer at sedimentasjonshastigheten har vært omtrent den samme i de tre kjernene, og at det gjennomsnittlig tok ca. 20 år å avsette 1 cm. skjellsand. Skjellsanden må derfor betraktes som en ikke fornybar ressurs.

En skjellsandforekomst på Lysøya i Bjugn kommune er undersøkt. Overflata på forekomsten når opptil 13 moh. Mektigheten av skjellsanda er minst 7 m. 14C- dateringer viser at forekomsten er dannet i løpet av 1600 år, fra om lag 8100 til 6500 år før nåtid. Dannelsen av skjellforekomsten skjedde på mellom 20 m og 35 m vanndyp. Skjellene antas å ha blitt vasket inn av bølger og strøm og avsatt i le av fjellkollene på utsida av Lysøya.

A preliminary palaeomagnetic study has been carried out in Vesterålen, Senja and Kvaløya (Troms) in order to furnish temporal constraints on near offshore fault-activity in the Lofoten area. At Senja, two phases of faulting and brecciation have been identified. A young phase, attendant of the formation of fault-gouges, is Rcent/Tertiary in origin, whereas an older phase has a Permian age. A Permian age (c. 260-270 Ma) is also indicated from heamatite cemented fault-breccias from Kvaløya, and the Permian fault-activity probably witnesses an early rift-phase on the continental margin. Permian fault-rocks (c. 260-270 Ma) are also widespread within the Møre-Trøndelag Fault Zone (Central Norway) and Western Norway.

Zircon fractions extracted from a metatrondhjemite sheet interbanded with
mafic volcanites on the island of Ytterøy in the Støren Nappe, Trondheims-
fjorden, have yielded a U-Pb age of 495.3 +- 2.5 Ma. This is interpreted as
the crystallisation age of this subvolcanic felsic intrusion. Field
relationships indicate that the trondhjemite and greenstone volcanites are
more or less coeval; both rock-types have participated in all the Scandian
deformation phases recorded on the island. A nearby metalimestone with
gradational contacts into mafic volcanites is also considered to be roughly
the same age as the trondhjemite.
Based on comparisons with other U-Pb dated trondhjemitic sheets associated
with metabasalts in this part of Norway, the Ytterøy greenstone pile appears
to be one of the oldest volcanite units in the Trondheim Nappe Complex. Both
the metabasalts and the metalimestone are probably of latest Cambrian to
very earliest Ordovician age.

Pyroxene separates from two dolerite dykes from eastern Varanger Peninsula (at Komagnes and on the island St.Ekkerøya) have been analysed by the 40Ar- 39Ar method. The Komagnes dykes shows steps converging on a 'plateau' with an age of 344+- 17 Ma. The data from the St.Ekkerøya dyke do not yield any conclusive result; a total fusion age of c.640 Ma is shown to be meaningless, and cannot be considered as a crystallisation age for the dyke. The data are compared with results from (1) an earlier K-Ar study and (2) a palaeomagnetic investigation on these same dykes; the former which yielded dates of c.350 Ma, and the latter a loosely Vendian age. The 40Ar-39Ar results have not provided us with any new reliable informationon the age of these dykes which will resolve the conflict between the radiometric and palaeomagnetic 'ages'. The true crystallisation ages of the dykes remain enigmatic. Other isotopic methods may eventuelly help to provide a clearer indication of the true age of these dykes.