DATERING

NGU har gjennomført en kartlegging av organisk karbon på sjøbunnen i Stavanger kommune. Målet med prosjektet har vært å øke kunnskapsgrunnlaget om karbonrike sedimenter og potensielle utslipp av karbon i sjøområdene i kommunen. Resultatene skal brukes som faggrunnlag ved utarbeidelse av oppdaterte arealplaner i sjø, slik at kommunen som planmyndighet kan bidra til å ivareta de kystnære sjøområdenes funksjon som karbonlager.
I juni 2023 gjennomførte NGU feltarbeid med F/F Geologen og hentet opp sedimentkjerner og grabbprøver fra førti lokaliteter i Stavanger kommune. Omtrent halve kommunens areal er kartlagt i prosjektet. Valg av prøvetakingsutstyr var avhengig av forventet bunntype. Basert på de innhentede prøvene ble tørr romvekt, innhold av organisk karbon og karbonreaktivitetsindeks (som uttrykker andelen av labilt organisk karbon) analysert i overflatesedimentene (de øverste 10 centimeterne av sjøbunnen). Analyseresultatene ble brukt til å lage kart over mengde organisk karbon og labilt (organisk karbon som brytes ned raskt) organisk karbon ved hjelp av maskinlæring. Vi estimerer at det finnes omtrent 83 000 tonn organisk karbon i de øverste ti centimeterne i det kartlagte området. Derav er 25 000 tonn labilt organisk karbon. Karbonlagrene varierer fra område til område, og er høyest i midtre deler av Mastrafjorden. Arealer med mye labilt organisk karbon er mer utsatt for karbonutslipp som resultat av menneskelige aktiviteter.
Basert på ti sedimentkjerner tatt på toktet med F/F Geologen og to kjerner fra Knies m.fl. (2021) har vi beregnet akkumulasjonsrater for organisk karbon. Akkumulasjonsratene varierer mellom 18,7 og 82,5 g/m2/år, med en gjennomsnittsverdi av 44,6 g/m2/år. Gjennomsnittlige akkumulasjonsrater for organisk karbon er større enn i Trondheimsfjorden, men lavere enn i Ofotfjorden, Tysfjorden og Vestfjorden. Basert på den gjennomsnittlige akkumulasjonsraten beregner vi at det avsettes 2163 tonn organisk karbon per år i områder med avsetning fra suspensjon.

The superficial deposits within the map-sheet Stiklestad are classified and
mapped according to their genesis. Ice movements and the course of deglaciation
have been reconstructed. The shore-level displacement has been investigated.
Several radiocarbon datings are presented.

På Mareano-toktene 2022708 (FF Kronprins Håkon), 2022846 (FF Celtic Explorer) og 2022118 (FF G.O. Sars) i 2022 ble det tatt sedimentkjerner og prøver av øverste lag av havbunnen (0-1 cm eller 0-2 cm fra grabb og boxcorer) fra totalt 19 stasjoner i Mareano-områdene SK04, SK05, SK06, SK07, SK08, SK09, Rijpfjorden midtre, Rijpfjorden ytre og Kvitøyrenna, Utsira nord og NS04 (Skagerrak).
Resultatene av de geokjemiske analysene av overflatesedimenter viser at As er høyest i prøvene nord for Svalbard, med nivåer i tilstandsklasse III. For de øvrige metallene er nivåene lave, tilsvarende tilstandsklasse I eller II. Mikroplast (MP) varierer fra 4537 til 14779 partikler/kg sediment tørrvekt i overflatesedimentene (0-2 cm) på 17 stasjoner prøvetatt med stålrør. De høyeste verdiene kan sannsynligvis knyttes til prøver der det har vært mulig å analysere MP partikler ned til 15 µm, som er betydelig lavere enn de 45 µm som tidligere analyser har klart. Pyrolyse gasskromatografi/ massespektrometri (Pyr-GC/MS) av prøvene viser forekomst av kunstig gummi (SBR) fra bildekk. SBR finnes i samtlige prøver i overflaten, med verdier fra 2,64 – 44,85 µg/kg sediment tørrvekt. Det er ikke noen korrelasjon mellom antall MP/kg sediment og mg MP/kg sediment.
Analysene av sedimentkjerner viser at Hg og Pb er høyest i toppen av kjernene i områdene nord for Svalbard og Utsira, selv om økningen er moderat. De analyserte sedimentkjernene fra NS04 i Skagerrak har mer like konsentrasjoner gjennom kjernene. Dette kan tyde på at sedimentene er homogenisert, muligens av tråling og bioturbasjon. I tillegg viser dateringen av den ene sedimentkjernen, R3183, at det ikke er normal avtakende 210Pb ned gjennom sedimentkjernen, noe som kan skyldes homogenisering. På samme måte viser dateringsanalysene at sedimentene sannsynligvis er påvirket av tråling i SK05 nord for Svalbard.
Barium har noe forhøyde verdier i de øverste centimeterne i sedimentkjerner fra Utsira nord og området nord for Utsira nord NRN1. Dette tyder på tilførsel i nyere tid, med en anrikning i størrelsesorden 80 -100% i forhold til bakgrunnsnivå. Økningen i Ba-konsentrasjoner skyldes mest sannsynlig tilførsel av barytt tilsatt boreslam, og ført med havstrømmer fra Nordsjøen, hvor boring etter gass og olje begynte tidlig på 1970-tallet.

The Stuoragurra Fault Complex (SFC) constitutes the Norwegian part of the larger Lapland Province of postglacial faults in northern Fennoscandia. The 90 km long SFC consists of two separate fault systems: the Máze Fault (revised) System in the southwestern area and the Iešjávri Fault System to the northeast. The distance between the fault systems is 12 km. The faults dip at an angle of 30–75° to the SE. Here we present data from trenching of different fault sections. The trenching reveals deformed overburden in all 11 sites and inclusions of peat and organic bearing soil in the deformed and partly overrun loose deposits on the footwall in most of the sites. Radiocarbon dating of macro remains of plants located in buried and severely deformed sediment horizons indicates late Holocene ages for the (final) formation of the different fault segments, more specifically that the faulting at Fitnajohka and Máze in the Máze Fault System formed during earthquakes younger than c. 470-500 years ago.

I samarbeid med Sund kommune og NIVA har NGU utført kartlegging av skjell- sandressurser i Sund kommune, Hordaland. Denne rapporten presenterer resultatene av en stratigrafisk undersøkelse av 19 skjellsandkjerner tatt med vibrasjonsprøvetaker. Skjellsandens kvalitet og fornybarhet er vurdert. Skjellsanden i alle kjernene, unntatt de som er tatt på dypere vann utenfor Store Risøy og Tofterøytangen, har gode jordforbedringsegenskaper, til tross for at skjellsanden har mye høyere innhold av kalsitt enn aragonitt. 14C-datering er utført på prøver fra topp og bunn av tre kjerner. Dateringen indikerer at sedimentasjonshastigheten har vært omtrent den samme i de tre kjernene, og at det gjennomsnittlig tok ca. 20 år å avsette 1 cm. skjellsand. Skjellsanden må derfor betraktes som en ikke fornybar ressurs.

En skjellsandforekomst på Lysøya i Bjugn kommune er undersøkt. Overflata på forekomsten når opptil 13 moh. Mektigheten av skjellsanda er minst 7 m. 14C- dateringer viser at forekomsten er dannet i løpet av 1600 år, fra om lag 8100 til 6500 år før nåtid. Dannelsen av skjellforekomsten skjedde på mellom 20 m og 35 m vanndyp. Skjellene antas å ha blitt vasket inn av bølger og strøm og avsatt i le av fjellkollene på utsida av Lysøya.

A preliminary palaeomagnetic study has been carried out in Vesterålen, Senja and Kvaløya (Troms) in order to furnish temporal constraints on near offshore fault-activity in the Lofoten area. At Senja, two phases of faulting and brecciation have been identified. A young phase, attendant of the formation of fault-gouges, is Rcent/Tertiary in origin, whereas an older phase has a Permian age. A Permian age (c. 260-270 Ma) is also indicated from heamatite cemented fault-breccias from Kvaløya, and the Permian fault-activity probably witnesses an early rift-phase on the continental margin. Permian fault-rocks (c. 260-270 Ma) are also widespread within the Møre-Trøndelag Fault Zone (Central Norway) and Western Norway.