HOLOCEN

Litteraturen om neotektonikk i Fennoskandia og østlige Canada er undersøkt. Sen- eller post-glaciale forkastninger i Fennoskandia opptrer som veldefinerte, ofte lineære trinn i et ellers jevnt morenedekke eller berggrunnsoverflate. Den maksimale vertikale spranghøyde er 25 m. Den vestlige blokka er vanligvis senket. I Canada opptrer de fleste påviste forkastningene på glatteroderte berggrunnsblotninger. Disse forkastningene er vanligvis mindre enn tilsvarende i Fennoskandia. I begge områder er de reversforkastninger. De er i stor grad styrt av eldre svakhetssoner. Det er en geografisk sammenheng mellom de neotektoniske strukturene og jordskjelvaktivitet i Fennoskandia. Dette antyder at de kreftene som forårsaket forkastningen fremdeles er aktive. Retningen på forkastningene er hovedsakelig parallell de Midt-Atlantiske og Arktiske spredningsryggene. In situ spenningsmålinger og forkastningsplanberegninger fra jordskjelvregistreringer viser i de fleste tilfeller at den maksimale horisontale spenningen er vinkelrett disse spredningsryggene og at Fennoskandia og det østlige Canada er under kompresjon. Det er derfor sannsynlig at spenningen som oppstår ved havbunnspredning, er et viktig bidrag til dannelsesmekanismen for forkastningene. Utløsningen av disse spenningene kan imidlertid skyldes den postglaciale landhevingen.

De siste årene er det rapportert unge bevegelser i berggrunnen langs forkast- ninger i Finnmark og på Sørvestlandet. Størrelsen på disse bevegelsene er 0.5 - 1 mm pr. år. Det er av interesse å finne ut om aktive forkastninger er begrenset til disse sørlige og nordlige områder av Norge eller om de også opptrer i andre deler av landet. Renivellering av et presisjonsnivellement over Møre-Trøndelag-forkastningssone fra Snåsavatnet til Sprova i Nord-Trønde- lag ble derfor bestilt fra Statens kartverk og utført i oktober 1990 og mai 1991. Statens kartverk har bidratt med finansiering av renivelleringen slik at kostnadene er blitt redusert. Over forlengelsen av Verran-forkastningen som fortsetter gjennom Beistad-fjorden, forbi sjøen Lømsen til Snåsavatnet, er det observert en liten endring i høyde av fastmerker, 0.16 mm pr. år. Denne endringen er ikke signifikant på 95 % nivå og er også betydelig mindre enn andre observerte unge bevegelser i Norge. Flybildestudier over Lømsen- området har ikke resultert i noen konkret observasjon av landskapselementer som kan knyttes til neotektonikk. Høydedata for marin grense og feltobser- vasjoner av lagdelingen i 3 større grustak gir heller ingen indikasjoner. Man kan likevel ikke helt utelukke at unge bevegelser har funnet sted uten at sporene er tydelig i terrenget i dag.

The Ranafjorden area in northern Norway is a region of increased seismicity and
anomalous land uplift. There is evidence for recent movements in the bedrock;
1) A total of 0.89 m uplift of a bladder wrack mark from 1894 to 1990 in
Hemnesberget; 2) Anomalous low uplift of the islands of Hugla and Tomma in the
outer Ranafjorden area (0,0 0.06 and 0.07 m from 1894 to 1990 compared to 0.25-
0.30 m in the area to the north and the south); 3) Associated with the 1819
magnitude 5.8-6.2 earthquake in the Ranafjorden area, an uplift of a shallow
sea floor above sea level during an aftershock was reported in the bay Ut-
skarpen. During the main earthquake a major land slide occurred at the same
location. This earthquake is the largest North European near-shore earthquake
recorded in historical time; 4) An uplift of approximately 1 metre of a farm-
house in the 1870's at Båsmoen. The observation has been made relative to the
two neighbouring mountains Snøfjellet and Høgtuva. 5) Approximately 0.5 m
uplift of a boathouse in the bay Straumbotn during the last 50 years.
There are, consequently, indications of recent faulting in the Ranafjorden area
It is, however, difficult to find conclusive evidence for postglacial and
present-day movements along specific faults. We have therefore established
a Global Positioning System (GPS) network designed to measure the active
geological strain in the area.

Utbredelse og mektighet av den antatt holocene lagpakken (enhet A) er kart- lagt i Norskerenna og Nordsjøen vest for Egersund/Stavanger. Tolkningen er basert på NGU's regionale lettseismikk. I den kartlagte delen av Norskerenna er mektigheten av enhet A størst i sør (20-23 ms), minst i midtre deler (2-10 ms) og (10-20 ms) i den nordlige delen. I den nordøstlige del av om- rådet er overflatesedimentene dominert av glasimarine sedimenter og morene- materiale. Sørvest for Norskerenna er det trolig sandige sedimenter i over- flaten som gjør det vanskelig å følge enhet A fra renna og videre mot sørvest.

GPR measurements have been carried out across presumed postglacial faults at Kåfjord, Troms and Fidnajohka,Finnmark,Norway. The purpose of the measurements was to map the subsurface extension of the faults, and to clarify whether the Nordmannsvik fault (Kåfjord) is a gravitational fault or a true tectonic, postglacial fault.

(Forkortet) I perioden 5. til 18. april 1999 utførte Havforskningsinstituttet og NGU et prøvtakingstokt (tokt 9901) med M/S Michael Sars i den nordlige delen av Norskerenna, på midt-norsk sokkel med skråningen utenfor, og på Vøringplatået. Formålet med toktet var å ta uforstyrrete kjerneprøver i sedimentasjonsbassenger med antatt resent sedimentasjon, for miljømessige sedimentologiske og geotekniske /sedimentfysiske studier. De innsamlete dataene inngår i et foprosjekt på midtnorsk sokkel, hvor hovedformplet er å skissere et mer langsiktig program for integrert marin kartlegging av norske havbunnsområder.

This report contains 15 maps (scale 1:1,5 million) presenting the geological database, bathymetry and various interpretations of the geology in the Norwegian Trench off southern Norway and the northern part of the adjacent North Sea Plateau. A short description is given for each map. The maps, made as a part of the Skagerrak Project (Longva & Thorsnes 1997, Ottesen et.al. 1996), have been extended further west and north, resulting in a map coverage from Langesund to Stavanger and west to 30E. The following maps are presented in the report: 1. Bathymetry 2. Side scan sonar interpretation and multibeam bathymetry 3. Seismic lines 4. Sea bed samples/short cores 5. Depth to bedrock 6. Bedrock geology 7. Quaternary geology 8. Total thickness of Quaternary sediments 9. Thickness of pre-Late Weichselian sediments 10.Depth to Late Weichselian erosion surface 11.Thickness of upper unit of glaciomarine sediments 12.Thickness of Holocene sediments 13.Interpreted seismic profiles 14.Shallow gas and pockmarks 15.Sea bed sediments

Steinsøylene på Nesøya består av sammenkittet skjellsandsom ble dannet på en tid da havet sto høyere enn i dag. Under landhevingen ble skjellsanden tørrlagt, og bølgevaskingen fjernet det meste av materialet slik at kun enkelte søyler og løse blokker er igjen. Den største søylen er 160 cm høy og 90 cm i diameter ved roten. Alderen til skjellsanden varierer mellom 10.000 og ca. 2500 år, og sammenkittingen skjedde sist i denne perioden, altså for ca. 2500 år siden. Årsaken til at søylene har den størrelse og den form som vi kan se i dag, kan enten være at sammenkittingen bare skjedde enkelte steder, eller at sammenkittingen var av ulik fasthet og dermed motsto bølgevaskingen bedre noen steder enn andre.

For å kunne gjennomføre effektive malmletingskampanjer med geofysikk og geokjemi i områder med mer eller mindre sammenhengende løsmasseoverdekke slik som på Finnmarksvidda, er det viktig å kartlegge tykkelsen av de kvartære avsetningene i tillegg til eventuelle rester av underliggende dypforvitring. For å undersøke disse forholdene har NGU utført resistivitetsmålinger over to områder ved Fiednajohka og Riednajavre i Kautokeino kommune. I tillegg har vi målt et tilsvarende profil ved Masi for å lette tolkningen av et dypseismisk profil som ble samlet inn i 2012 av Universitetet i Bergen. Opp til 40 m tykke løsmasser finnes ved Fiednajohka og Riednajavri. Ved Fiednajohka opptrer dypforvitring langs Stuoragurraforkastningen (såkalt lineær forvirting). Et ca. 20-25 m tykt lag med oppsprukket og forvitret berggrunn (flateforvitring) er tolket under løsmassene i Riednajavre-området. Ved leting etter mineralforekomster i disse områdene vil dyp moreneprøvetaking være nødvendig. De store mektighetene av løsmasser viser at tradisjonell grunn moreneprøvetaking ikke er en egnet malmletingsmetode i store deler av Kautokeino-Masi området. Reulatene indikerer også at prekvartær dypforvitring har vært beskyttet mot erosjon der løsmassene er tykke slik som tidligere påvist ved graving og boring i Sargejohka-området sør for Karasjok. Slike forhold til også være viktige å ta i betraktning ved planlegging av større malmletingskampanjer der dyp moreneprøvetaking og bakkegeofysikk inngår. Dypforvitringen vil medføre at hovedelementer lutes ut og sporelementer som f.eks. basemetaller oppkonsentreres slik som observert i regionale morenetakinsstudier i Nord-Finland. En kan dermed konkludere at morene på Nordkalotten og Østlandet i stor grad består av istransportert dypforvitring.
Ved å sammenligne geofysiske anomalier i Reidnajavri- og Bidjobagge-områdene framkommer et område nord for Riednajavri og Oaivusvarri som det mest interessante for leting etter kopper-gull mineraliseringer. Vi anbefaler også å vurdere om koppermineraliseringen ved Fidnajohka kan representere en analog til Nussirforekomsten i Kvalsund kommune.

På tokt MAREANO 2014-2016 med forskningsfartøyet G.O. Sars i 2014 ble det tatt sedimentkjerner med gravitasjonsprøvetaker (GC) på åtte stasjoner i Barentshavet Øst. Hensikten var i første rekke å få informasjon om mektighet av sedimenter avsatt i holocen (de siste ca. 11 500 år før nåtid), og få informasjon om de underliggende sedimentene avsatt i kontakt med isdekket eller sedimentert under kaldere forhold like etter at isdekket forsvant. I tillegg til å gi en bedre forståelse av dannelsen av det øverste holocene sedimentlaget, som på seismikk vanligvis fremtrer som akustisk lysere enn de underliggende sedimentene, gir kjernen bakgrunnsdata for å evaluere avsetningrater og miljøgeokjemi i de øverste ca. 20 cm av sedimentkjerner tatt med multicorer (MC).