AMFIBOLITT

Ved Opdøl i Vistdalen er det drift på en olivin-amfibolitt som blir anvendt til fasadestein under betegnelsen Vistdalitt. Bare en mindre andel av den utbrudte massen er av fasadesteinskvalitet, og det er derfor av vesentlig betydning for bedriften å oppnå en øket anvendelse for den resterende berg- artsmassen. Med henblikk på den videre utnyttelsen er det ønskelig å oppnå en øket kunnskap om forekomstens størrelse og kvalitetsvariasjoner. I denne undersøkelsen er forekomstens utgående kartlagt, 2 bergartskvali- teter er undersøkt mineralogisk, og det er utført egenvektsbestemmelser med henblikk på at det senere kan bli aktuelt å utføre gravimetriske mål- inger.

Forholdsvis tunge eklogitt-amfibolittiske og granat-amfibolittiske bergarter (sp.v. 3.2-3.6) i Sunnfjord kan tenkes anvendt til formål hvor det kreves høy egenvekt for råstoffmaterialet, f.eks. som ballastmateriale og til havnebyggingsformål. Denne rapport gir en generell oversikt over enkelte forekomster av slike bergarter ved Førdefjorden og Dalsfjorden. Egenvekt i forhold til bergartstype og forekomstlokalitet framgår. Vurder- inger av homogenitet og brytningstekniske forhold er ikke utført.

Tyngdemålingene over ultrabasitten ved Opdøl i Vistdal viser at bergarts- kroppen kan ha vesentlig større utstrekning under overflaten i øst-vest retning enn blotningen viser. Mektigheten mot dypet kan være opp til 200 m.

Bergartene i Karasjok-området består av 4 tektonostratigrafiske enheter: 1) Balgesvarrigneisen (granodiorittisk) i kjernen av det komplekse anti- klinoriet midt på kartet kan korreleres med Jergulgneiskomplekset (arkeiske gneiser med proterozoiske intrusiver) vest for kartet. Skuvvanvarriformasjonen med stedegne sedimenter kommer inn lengst NV på kartet. 2)Karasjokgrønnsteins- beltet dekker størsteparten av kartet. Det består av glimmerskifre og fuchsittførende kvartsitt (Iskurasleddet), skifre med basiske- og ultrabasiske vulkanittlag med havbunnskjemisk sammensetning, arkosiske sedimenter (Dalgevarrileddet) og Bakkilvarriformasjonen med ultrabasiske og basiske vulkanitter og med tynne sediment-exhalitter hvis kjemi indikerer (epi) kontinental opprinnelse. 3) Tanaelvmigmatittkomplekset i Ø og lengst SV består av høymetamorfe hornblendegneiser, antatt intermediære- basiske meta- vulkanitter og sedimenter av øybueopprinnelse. 4) Levajokgranulitt- komplekset lengst Ø består av bl.a. kvarts-granat-sillimanitt-gneiser tolket som høymetamorfe gråvakke-flyschsedimenter. Bakkilvarrikomatiittene er datert til 2085 mill. år. Hovedmetamorfose og -deformasjon med overskyvning av granulittene antas å ha skjedd ca. 2100 - 1750 mill. år.

I samarbeid med Bardu kommune utførte NGU i 1990 undersøkelser av 2 områder med amfibolittiske bergarter for å dokumentere om disse bergartene tilfred- stiller de gitte krav til vegmaterialer. Fire lokaliteter er prøvetatt og analysert (tynnslip, sprøhet, flisighet og abrasjon) for bedømmelse av de mekaniske egenskapene. En av lokalitetene, Lunneberg, gir klart bedre resul- tater enn prøvene fra Tverrelvdalen.

På anmodning fra Vistdal Steinindustru A.S og Sigurd Vistekleiven (konsulent for DnB) har NGU utført befaring av Vistdalittforekomsten (olivin-amfibolitt) ved Opdal i Vistdalen. Bakgrunnen for befaringen er bedriftens problemer med blokkuttaket som følge av forekomstens oppsprekkningsgrad. Ved befaringen presenterte bruddet seg som klart mere "ryddig" enn tilstanden var mens Gunnar Opdal drev uttaket, men fortsattt var det problematisk å få ut tilstrekkelige mengder med brukbar blokk. Det ser ut til at graden av oppsprekkning avtar noe innover og nedover i fore- komsten. Kjerneboringer anbefales å avklare dette og gi bedre grunnlag for planlegging av videre drift. Et begrenset borprogram er skissert.

Denne rapporten presenterer foreløpige resultater av feltarbeid i området øst for Røssvatnet i Nordland, utført i perioden 9 juli - 10 september 1997. Arbeidet gjennomføres som et samarbeid med NGU og Institutt for geologi ved Universitetet i Oslo i forbindelse med førsteforfatterens hovedfagsoppgave. Feltområdet ligger i den sørlige del av Rødingsfjelldekket i Øverste Allokton (RNC) hvor det grenser geografisk mot Artfjellet i nord, mot svenskegrensen i øst, mot Røssvatnet i vest og geologisk mot Seve-Køli dekkekompleks i sør. Feltobservasjonene viser at bergartene må inndeles i to enheter, Lifjell- og Olfjellenheten, som er svært forskjellige når det gjelder både litologier, strukturer og metamorfosegrad. Kontakten mellom dem er definert ved en markert skjærsone, som også må være en viktig tektonisk/tektonostratigrafisk grense i denne delen av kaledonidene. Lifjellenheten i det undersøktre området inneholder kalkglimmerskifer, granat- glimmerskifer, kalsittmarmor, dolomittmarmor og amfibolitt av samme type som dem man finner lenger vest, langs Røssvatnet (se Bjerkgård et. al. 1995.) I tillegg opptrer en karakteristisk pyroksengabbro i dette området som ikke er funnet andre steder. Olfjellenheten skiller seg fra Lifjellenheten ved at den er dominert av migmatittiske kvarts-feltspatiske gneiser med varierende mengder av porfyro- blastisk granat, kyanitt, silimanitt og pyroksen. Porfyroblastisk kalifeltspat ble også muligens funnet, men er ikke bekreftet. Foreløpige observasjoner av skjærsonene som skiller lifjell- og Olfjellenheten, kan tyde på bevegelse langs skjærsonene med topp mot øst under duktile forhold, etterfulgt av en bevegelse under tildels sprø forhold med topp mot vest.

Grytøy og den sørlige del av Bjarkøy har vært undersøkt med tanke på natur- stein. Den nordlige delen av Grytøy består av en meta-gabbroid bergart som er svært oppsprukket og inhomogen og uten interesse i natursteinssammenheng. Den sørlige del av Grytøy og Bjarkøy består av porfyrgranitt. Porfyrgranitten består av 2-3 cm store krystaller av kalifeltspat i en grunnmasse av kvarts, plagioklas og biotitt. De sentrale deler av Grytøy består av blokkmark med lite eksponert fastfjell, og det er kun langs kystblotningene at bergarten kan studeres i detalj. De mest massive områdene ble påvist på den østlige del av Grytøy, fra ferjeleiet ved Vikan og nordover mot Dypingen. De beste områdene ble observert i nærheten av et nedlagt brudd ved Seglhjellen. Her er det 1.5 til 2.5 meter mellom flattliggende benking og 3-4 meter mellom vertikale sprekker. Granitten har et utseende som kun vil gi en lav pris i markedet På grunn av begrensete muligheter for å kunne produsere stor blokk av et lite attraktivt utseende av bergarten konkluderes med at de utførte undersøkelsene ikke har påvist økonomisk interessante forekomster.

I en tilsendt prøve av borkaks, med mye fiber fra Gusdalsbruddet ble det ved bruk av røntgendiffraksjon (XRD) påvist opptreden av amfibolen antofyllitt. Dette er en Ca-fattig, Mg- og Fe-rik rombisk amfibol. For å teste XRD metodens brukbarhet ble det analysert 3 paralleller med økende mengde mineral. Kun et enkelt fiberkorn som var ca. 6mm x 0.2mm stort var imidlertid tilstrekkelig for en entydig bestemmelse av mineralet. Antofyllitt er et asbestiformt mineral som tidligere bl.a. ble produsert i Paakila-området i Finland. Sett i forhold til de store tonnasjer som brytes Almklovdalens olivinbrudd vet man at fibermaterialer opptrer kun lokalt og i små mengder. Det er kjent at den sykdomsfremkallende farlighetsgrad til asbestfiber bl.a. varierer med fiberens mineralogi. Denne type XRD analyse viste seg å være en rask og lite arbeidskrevende analysemetode og det anbefales at fibermineralet bestemmes når fiber påvises.

Natursteinspotensialet på Senja ble undersøkt gjennom feltbefaringer og kartlegging i 2000 og 2001. I samme periode ble blokkuttak utført innenfor utvalgte områder Med unntak av amfibolittene ved Baltsfjord, er det få forekomster på Senja som peker seg ut som interessante natursteinsprosjekter. Dels er det ikke påvist bergarter som er av stor markedsmessig interesse, dels er forekomstenes kvalitet og egnethet til uttak begrenset. Natursteinsundersøkelsene har i denne omgang omfattet forekomster av amfibolitt, migmatittgneis, granitt, gabbro og pyroksenitter. Størst muligheter ligger innen utnyttelse av amfibolitt ved Baltsfjorden. Mer usikker er utnyttelse av migmatittgneis granitt og gabbro. For Baltsfjord-amfibolitten indikerer resultatene at den utnyttbare delen av forekomsten utgjør en begrenset ressurs og neppe kan drives som en selvstendig enhet. Ingen av pyroksenittene i området Husøydalen - Baltsfjord synes å ha volum eller homogenitet tilstrekkelig eller godt nok for uttak.