KVERNSTEIN

Denne turboka tar deg med på en tidsreise gjennom mange hundre millioner år. En reise helt fra den gang havbunn, vulkaner og en fjellkjede større enn Himalaya satte sine spor i området, til istidene da enorme breer finslipte landskapet og beredte grunnen for de første menneskene. Geologien i disse fjellene er også grunnlag for utvinning av kvernstein, kobber og myrmalm gjennom to årtusen. Boka inneholder geologiske kart i målestokk 1:50 000 og beskrivelser langs turistforeningens stier.

Det er gjort en befaring av noen få kjente og noen steinuttak av kleberstein og kvernstein som er blitt kjent gjennom lokale historiske skrifter. Hensikten var å se på bergartene som er brukt og metodene for bryting. Informasjonen er forenklet sammenstilt for å kunne få dem registrert i NGUs nasjonale database for steinuttak. Ingen av de besøkte lokalitetene er interessante historisk eller arkeologisk, og har ingen interesse for utnyttelse i dag. Den eneste lokaliteten som kanskje kan vurderes for utnyttelse er ultramafitten i Lavik som kanskje en gang kan være aktuell som slaggdanner.

Som en del av det NFR-støttede forskningsprosjektet ”Millstone – Kvernsteinslandskap i Norge”, har NGU kartlagt kvernsteinsbrudd i Vågå kommmune, i første rekke Tolstadkvernberget ved Lalm. De enkelte bruddene er kartlagt og registrert i databaser ved hjelp av GPS og LIDAR-data, og karakterisert på grunnlag av geologiske trekk, brytingsmetoder, morfologi og størrelse.
Tolstadkvernberget inneholder mange små og store kvernsteinsbrudd innenfor et 860 meter langt og 150-200 meter bredt område, alle drevet på granatglimmerskifer. De største bruddene ligger i nordvest, der driften foregikk i fast fjell. I sørøst ligger en rekke mindre kvernsteinbrudd som er drevet på flyttblokker i løsmasser. Basert på typologi og relativ kronologi av bruddgroper og skrottipper, kombinert med spor etter brytingsteknikkene, har vi skilt mellom tre driftsmåter: 1) direkte hogging av kvernstein fra fast fjell; 2) bryting av steinskiver fra fast fjell, med etterfølgende hogging av kvernstein fra steinskiven; og 3) hogging av kvernstein fra flyttblokker. I den eldste driften, som går tilbake til 1426 eller før, var direkte hogging og bryting av skiver teknikker som trolig ble benyttet om hverandre. Driften foregikk i en mengde små og mellomstore brudd, både i fast fjell og flyttblokker. Trolig ble det brukt fyrsetting for å åpne fastfjellsbruddene mot dypet. Senere – trolig i løpet av 1700-tallet – ble driften konsentrert i to større brudd, bl.a. Storgruva. Da skiftet teknikken til hovedsakelig sprengning av store steinskiver ved hjelp av krutt, og kvernsteinene ble hogd først etter at steinskivene var løsnet fra bruddveggen. Rapporten diskuterer overgangen mellom de ulike teknikkene i tid.
På grunnlag av en LIDAR-basert terrengmodell er det beregnet hvor mye berg som er tatt ut i bruddene i henholdsvis eldre og nyere tid, og det er gjort et estimat av antall kvernstein produsert. Rapporten beskriver også en mulig smie, stier og veifar med sannsynlig tilknytning til kvernsteinsbruddene.

Kvernsteinsbruddet på Nord-Talgje dekker til sammen et område på 20 600 m2. Bruddet er naturlig delt inn i fem felt merket fra A til E på grunn av topografiske forhold og ulike kulturminner og teknikker. I bruddet er det utelukkende tatt ut dreiekverner; hovedmengder er håndkverner med diameter mellom 46/47 cm og 56 cm men der er også flere uttak av vasskverner, der diameteren varierer mellom 58 og 120 cm. Tomter etter håndkverner finnes i alle delfeltene A-E, mens tomter etter vasskverner bare finnes i felt A og B, samt noen påbegynte emner i felt E. I tillegg er det registrert en rekke arkeologiske punkt som er målt inn som linjepunkt. I felt E er det påvist et veifar med delvis oppbygd mur som både kan ha vært i bruk i forhistorisk og i nyere tid. I bunn av veifaret er det registrert en oppbygging av stein, en mulig plattform for tilhogging og pålessing, og fra denne er det registrert en "mulig tillaget trapp" ned til felt B. To tufter ligger med kortveggen mot hverandre i området mellom veifaret og felt A og B, og nedenfor disse tuftene ligger det en skrottipp direkte på fjellet.

I løpet av en to års periode har NGU kartlagt kvernsteinsbrudd i Hyllestad kommune. Bruddene er kartlagt og registrert i databaser ved hjelp av GPS, og hvert av dem er karakterisert på bakgrunn av geologiske trekk, brytningsmetoder, morfologi og størrelse.
Til sammen er 367 steinbrudd og prøveuttak registrert, og disse dekker et område på totalt 0,14 kvadratkilometer. I tilegg er det registrert en rekke arkeologiske punkt. Bruddene er delt inn i undertyper avhengig av hva som er produsert i dem og hvilken teknikk som er brukt. Den tidligste driften i Hyllestad (frem til rundt 1100) omfattet i hovedsak hogging av emner til handkverner i grunne brudd, rett på bergflaten. Deretter ser vi tendenser til etablering av dypere, mer effektive brudd og mer produksjon av vasskvernstein. Trolig før 1600 var det slutt med hogging rett fra fjell, og utover 1700-tallet tok sprengning helt over som uttaksteknikk. I flere brudd er det funnes spor etter uttak av steinkors og gravplater.
I rapporten er kvernsteinsbruddene beskrevet også i en geologisk kontekst, der kvalitetsvariasjoner settes i sammenheng med produkter og brytningsteknikker.
Denne rapporten er et oppdatert ekstrakt av NGU-rapport 2007.079.

Foreliggende arbeid består av et registreringsskjema med veiledning til bruk for registrering av hånddrevne dreiekverner fra forhistorisk tid og middelalder i Norge. Det er primært beregnet på arkeologer og geologer, som et hjelpemiddel for å beskrive dreiekverner på en ensartet og ra-sjonell måte, både ved utgravninger og ved magasinarbeid. Skjemaet er utarbeidet med utgangs-punkt i registreringen av 85 kvernsteiner i samlingen til Arkeologisk Museum, Universitetet i Stavanger. Det er laget for å være enkelt og brukervennlig og er kun beregnet på registrering av hånddrevne dreiekverner, ikke for beskrivelse av andre typer kvernsteiner som skubbekverner eller vannkverner.

The collection of 142 prehistoric rotary querns stones and fragments at the Museum of Archaeology, University of Stavanger (AM) is the largest in the country. More than half of the total (85), from secure chronological contexts, were retained for this detailed study. Due to this large quantity, the assemblage is well suited for the analysis of the typology, chronology, rock types and the methods of manufacture of the earliest types of rotary querns known in Norway.