SKIFER

Begge de to forekomster som ble befart har skifer og heller av utmerket kvalitet. Det vil være enklest å sette i gang drift på forekomsten i Snauheia.

Befaringen ble foretatt etter oppfordring fra Kontoret for områdeplanlegging i Sør-Trøndelag og Stjørna kommune. Formålet med befaringen var å foreta en vurdering av helleforekomster som kommunen planlegger drift på. Bergartene i området er gneiser av forskjellig opprinnelse. Helleforekomstene ligger sannsynligvis i en meget steiltstående antiklinal. De aktuelle forekomster ligger uheldigvis nær foldekneet i antiklinalen og bærer tydelig preg av dette. Det er vanskelig å klarlegge skiferens kvalitet. Videre avdekninger er nødvendig.

Helleskifrene består av feltspatførende kvartsitter eller kvartsskifre med varierende mengder glimmer. Skifrene er meget vakre og minner om helleskifrene som brytes i Stjørna. Helleskifrene i det østre drag av forekomsten er av en slik beskaffenhet at det synes fullt forsvarlig å sette i gang prøvedrift.

Oppdraget er gitt av Kontoret for områdeplanlegging i Nord-Trøndelag. Under arbeidet er befart brudd i drift eller brudd som har vært drevet, og felt som kan tenkes å føre brukbar skifer. Skiferområdene rapporteres kommunevis (Stjørdal, Meråker, Verdal, Snåsa). Stjørdal: Den vanligste skifer i området er fyllittskifer. Skal man gjøre en prioritering av skiferfeltene i Stjørdal, synes området mellom Kvålsås og Damtjern å komme i første rekke. Av de gamle brudd er det ingen som i utpreget grad ligger an for gjenopptagelse av driften. Meråker: Tre forekomster ble undersøkt. Det anbefales videre undersøkelser rundt Torsbjørka skiferforekomst. De øvrige befarte forekomster er sannsynlig- vis økonomisk uinteressante. Verdal: Av interessante forekomster i denne kommunen kan nevnes Billingselven og Våttåhaugen. Disse bør underkastes nøyere undersøkelser. Området mellom Leksdalsvann og Hatlingvann ble ikke befart, og dette må gjøres ved en seinere anledning. Snåsa: Interessante forekomster her er Mediås, Haugdal og Kvernangsgrunn. Videre undersøkelser som røsking og forsiktig prøvedrift kan trygt anbefales i disse forekomstene.

Befaringen ble foretatt i oppdrag for A/S Valdres skiferbrudd. Selskapet ønsket en redegjørelse for reservene av drivverdig skifer innen sitt område. Skiferen er en fyllittskifer. I det nordvestlige området av forekomsten, der hoveddriften har pågått, vil det på grunn av nedkroting av forekomsten og manglende gruvekart være vanske- lig å komme igang med rasjonell drift. I det aktuelle området øst for Søndre Tinden må en på grunn av det tykke morenedekket (5-10 m) regne med at all skiferdrift må foregå i gruver. Mektigheten av den drivverdige skifersone vil en få et godt inntrykk av i de brudd og gruver som fins i området. Uten at en kan si noe i detalj om hvor den beste skiferen er lokalisert, kan en trygt gå ut fra at skiferen fortsetter med omtrent samme mektighet mellom de brudd hvor den kan oberveres.

Befaringen ble gitt i oppdrag for Trysil kommune. Det ble sett på to felt i Ljørdal. 1, Syd Skåret (33 3682 68214) 2. Gammelvangen ved Skårbekken (33 3662 68225) 1. Her ligger et parti sandstein av mektighet 2-3 m, med et svakt fall i ØNØ-retning. Helletykkelsen er gunstig og fargen pent rød, men av og til skjemmes steinen av hvite avblekete flekker. Partiet med gunstig helle- tykkelse ligger over et parti som åpenbart spalter meget dårlig. Det dreier seg altså her om et ganske begrenset brukbart felt. 2. Innenfor en lengde av 50-100 m synes relativt mye av Trysilsandsteinen å kunne spalte i gunstig helletykkelse, som for Trysilsandsteinens ved- kommende settes til 4-5 cm. Partivis synes imidlertid bergarten tungt- spaltende, og enkelte partier er sterkt oppdelt av loddrette sprekker og dermed ubrukbare. Forekomsten kan ikke karakteriseres som utpreget god, men hvis de partier som synes gunstige viser god spaltbarhet, vil en del heller kunne brytes. Man bør derfor undersøke brytningsforholdene og foreta denne undersøkelse i en lavere del av lia mot bekken, slik at man eventuelt hindrer tilskroting.

Oppdraget er gitt av Kontoret for Områdeplanlegging i Nord-Trøndelag, Sten- komiteen. Området Hatlingvann-Leksdalsvannets vestside-Kjesbuvann: Området er undersøkt med lite oppløftende resultat. Bergartene er i området stort sett tykkbenkete. I området SØ for Leksdalsvannet, i Lyngåsens nordlige del, er det en skifersone av 6-7 m mektighet som bør prøvebrytes. I åspartiet øst for denne forekomst er det videre et mindre felt som muligens kan drives i liten målestokk. Videre mot øst er det ikke påvist mulige skiferforekomster. Området Lauvvann-Rennenvannene og vest til fylkesgrensen Nord-Sør-Trøndelag: Hvis det blir lagt vei fram til Rennenvannene, anbefales det at en vant skiferarbeider vurderer spaltbarhet ved spredte lokaliteter langs Rennenvannene. Dersom spaltbarheten er god, vil en trolig kunne finne enkelte lommer med pen skifer. Haugdal, Snåsa: Det er foretatt avrøsking i den del av feltet som har den gunstigste beliggenhet. Skiferen her er imidlertid sterkt oppsprukket, og forsøksdrift er ikke tilrådelig. Dravland, Snåsa: Feltet er forsøksdrevet, med negativt resultat. Hangdrolbekken fra Flåtjern, Snåsa: Bekken skjærer gjennom skiferen og gir et snitt som viser at bergarten tildels er foldet og tungtspaltende. Området kan allikevel ikke avvises før en grundig oppfaring er foretatt.

Forsøksdrift er påbegynt tre steder på forekomsten. Brudd 1 er såpass oppsprukket at driften foreløpig er oppgitt. Oppsprekkingen i brudd 2 og 3 er ikke så fremtredende som i brudd 1. Det skulle derfor være mulig å få ut heller på over 1 m2. Skiferen spalter lett og har jevn og pen bruddflate. Driftsmessig ligger forekomsten ugunstig til på grunn av det steile relieff i nordøsthellingen av Hundtjernhalla. For å nyttiggjøre seg mest mulig av forekomsten, må skiferen antakelig brytes ved palldrift. Høyden mellom pallene bør ikke overstige 5-10 m. Med det fall man har på forekomsten, 30 grader mot SV, er det naturlig å starte en drift i SØ og arbeide seg mot NV, det vil si i strøkretningen. Å angi hvor mye skifer som kan brytes her er vanskelig, da nedre grense for skiferen ikke er kjent på grunn av overdekket, men det antas at man maksimalt kan ta ut ca. 5000 m2 skifer. Dette gjelder forutsatt man kan nyttiggjøre seg all den uttatte skifer og ikke har noe skrap. Det virkelige tall for utnyttbar skifermengde skulle derfor anslås til 2-3000 m2 pr. 10 meters pallhøyde i 20 meters lengde.

Befaringen er foretatt i oppdrag for A/S Vigsnes Kobberverk. Skiferforekomsten i åsdraget på nordsiden av Jonshornet i Jondalen har vært intens drevet. I området vest for A på kartet i rapporten er feltet sterkt tilskrotet, og det er lite trolig at en kan sette denne del i lønnsom drift igjen. Opprenskningsarbeid i den bratte lia nær sjøen vanskeliggjøres ved at det er lagt ny vei langs sjøkanten. Nord for A-merket er forholdene noe bedre, selv om det også her er mye skrot. For å gjenoppta driften må det renskes opp i de gamle brudd, slik at man kan få utnyttet den del av skiferen som står i bunnen av bruddene. En må imidlertid være oppmerksom på at den gjenværende skifer her vesentlig er 3-5 cm tykke heller. Videre må overfjell fjernes slik at en skaffer seg nytt angrepspunkt på toppen av skifersonen. Det er vanskelig å preferere noe felt langs denne del av skifersonen, men ved B på kartet i rapporten er det åpenbart lettest å gjenoppta drift på de gamle paller. Skiferen i platået på sydvestsiden av Jonshornet er et åpent spørsmål. For drift her må bygges 1.5 km vei, men før veianlegg kan komme på tale, må fore- komsten avrøskes og prøvedrives.

Befaringen kom istand etter en henstilling fra Formannskapet i Tydal kommune, som ville ha en uttalelse om skiferen på to steder hvor det tidligere har vært drevet fram mindre mengder skifer. Følgende forekomster ble undersøkt: 1) 2317 Livoll 32 6371 69919 2) 2316 Ås 32 6323 69939 1) Skiferen er noe foldet og gjennomsatt av sprekker som står mer eller mindre loddrett lagflaten med tildels forskjellige retninger. Skiferen er tyntspaltende og har et ujevnt brudd. Alle disse tre faktorer gjør sitt til at skiferen må få karakteristikken lite nyttbar. 2) Skiferen er her tidligere benyttet til kirketaket. Selve bruddstedet er nå dekket av åker, i kanten av denne er det en leirskifer noe lysere i fargen enn den ved Livoll. Skiferen på Ås viser et par steder falsk skifrighet, er tettere og har vanskelig for å kløyve. Også denne skiferen må ansees for lite nyttbar.