Etter å ha karret seg oppover bratte Sunndalen i Stryn, ble Esmark og Tank møtt av et imponerende skue. Rauddalsbreen – en forhenværende bre-utløper fra Sikilbreen i nordenden av Jostedalsbreen – speilet seg i september-sola og sperret deler av dalen foran dem.
Følget valgte å legge ruta over breen og kom med det inn i det som i dag er Skjåk kommune. Vel nede på den andre siden ble de oppmerksomme på en påfallende landform: Blokker, stein og grus som tilsynelatende var dyttet opp i en langstrakt rygg parallelt med brekanten – en morenerygg.
Noen uker tidligere hadde de vært ved Forsand øst for Stavanger og sett en lignende morenerygg (Vassryggen), dog der var de milevis unna nærmeste isbre. Der og da hadde de ingen forklaring på landformens opprinnelse, men foran den aktive isbreen tok nå plutselig hypotesen form.
Moreneryggen ved Forsand måtte ha blitt dannet på samme måte som ryggen ved Rauddalsbreen – av en isbre. At breelv-slettene foran de respektive morenene også var påfallende like, støttet teorien. Men at det en gang hadde vært en isbre nede ved havnivå så langt vest, måtte bety at klimaet hadde vært mye kaldere på et tidspunkt og at store deler av landet en gang måtte ha vært innsvøpt i is.
Eureka! De hadde oppdaget selveste istiden.
Vassryggen har siden fått tilnavnet Esmark-morenen og ligger der som et evig symbol på istidens oppdagelse.
Mye av dagens kvartærgeologiske kunnskap står stødig på skuldrene til Esmark og Tanks oppdagelser.
Istid-teorien ble knadd godt videre av andre geologer. Fremst av disse var svenske Gerard De Geer og vår egen Andreas Martin Hansen. Sent på 1800-tallet knyttet de hevete, skråstilte strandlinjer til vekten av en forhenværende innlandsis, godt hjulpet av tidlige observasjoner gjort av blant annet Auguste Bravais og Robert Chambers. Esmarks hypotese ble styrket og oppskalert – det måtte dreie seg om kilometertykke isbrekapper som dekket kontinenter!
Et kvantesprang for forståelsen av nordisk geologi. Og noe som siden den gang har satt premissene for hvordan vi kvartærgeologer observerer og tolker landskapene, løsmassene og landformene rundt oss.
Plutselig forsto vi for eksempel hvorfor det var gammel havbunn langt innover på tørt land, det var ikke syndfloden, men landhevingen! Med et mentalt bilde av en forhenværende isbre var det heller ikke mystisk hvorfor øverste grense for marine løsmasser befant seg høyere innover i landet: Her hadde innlandsisen vært tykkere!
Kvartærgeologi er læren om den yngste geologiske perioden og omfatter de siste 2,58 millioner år av Jordens historie.
Landskapet vi ser rundt oss er i stor grad formet i kvartærtiden. I denne perioden ble jordlagene eller løsmassene dannet. I Norge er leire, sand, grus og morene fra denne perioden.
Les mer om hvordan NGU arbeider med kvartærgeologisk kartlegging.
Brikker falt på plass en etter en, da man forsto kreftene som hadde ført til dannelsen av det dramatiske landskapet. Dype botner, hengende daler, egger og tinder, ja selv svabergene Esmark hadde observert under seilasen langs kysten. Kort fortalt – istidskunnskapen forklarer hvordan store deler av landskapet rundt oss ble dannet.
Esmarks trasé fra kyst til innland tok følget gjennom et tverrsnitt av mangfoldig og spektakulær natur og geologi. Fra fjordområdene i vest, over nordlige deler av Jostedalsbreen, gjennom Ottadalen og etter hvert ned Gudbrandsdalen og langs Mjøsa ned til Oslo. Fra strandflate og skred i vest, til bresjøer og morenelandskap i øst. Fra steile og dramatiske fjell, til slake og rolige vidder. Alle landskapene med sine egne særpreg, hvor geologien har lagt premissene for menneskets bruk, bosetting og utnyttelse av landet.
På sin ferd nedover Ottadalen og videre i Gudbrandsdalen reiste følget på bunnen av det som en gang hadde vært en gigantisk bresjø – Store Dølasjø. Lenger nede i dalen kunne de også sett sporene etter den voldsomme flodbølgen fra tappingen av den samme sjøen. Det skjedde for 10 000 år siden og markerte slutten på den istiden de nettopp hadde oppdaget.
De passerte gjennom området kun noen tiår etter at Storofsen hadde herjet fritt i dalenes dal, i 1789. Kanskje Esmark og Tank så spor etter ekstremværet og de utallige flom- og jordskredene som hadde styrtet ned mot dalbunnen den gangen. Kanskje pratet de med folk som var vettskremte for at noe slikt plutselig skulle skje igjen. De passerte store grustak ved Kvam og Fåvang hvor det siden er funnet en hel rekke mammut-bein – også de fra istiden, men da fra en midlertidig, mildere perioder da Gudbrandsdalen og omlandet var isfri tundra. Da de kom til Mjøsa ante de nok lite om at dette var en fjord med saltvann ved istidens slutt. De hadde aldri hørt om marin grense, men her observerte de store blokker – lik kampestene fra Esmarks oppvekst på den danske landsbygda – og så klare likhetstrekk med flyttblokkene som ble observert ved Rauddalsbreen.
Esmark og Tank hadde observert resultatene av klimatiske og geologiske hendelser de ikke visste mye om den gangen, men som vi vet en hel del mer om i dag. Esmark-morenen ble dannet da et plutselig kuldegufs på slutten av siste istid, førte til at isbrekappen over Norge økte voldsomt i størrelse og rykket fremover i nær alle retninger. Moreneryggen ble bulldosert opp av en bre-utløper som fylte Haukalivatnet og den dype Lysefjorden den gangen, mens østover var landet totalt dekket av iskalde, hvite vidder. Otto Tanks morene derimot, ble dannet under det vi kaller «den lille istid», en periode for noen hundre år siden da kjøligere klima i Europa førte til at mange isbreer rykket kraftig fremover.
Pionerene forsto naturlig nok ikke den fulle historien til det de observerte den gangen, og slik er det gjerne også i dag. Geologisk kartlegging er basert på observasjoner. Videre tolkninger av observasjonene er basert på den kunnskapen den kartleggende geologen til enhver tid besitter. Kartlegging avler grunnforskning og grunnforskning styrker kartleggingen. Slik bygges stein for stein forståelsenav geologiske hendelser og prosesser. Den spede begynnelsen til en hypotese, slik som den Esmark fremsatte, trenger påfyll av observasjoner og tolkning for å modnes. Over tid fører dette arbeidet til bedre oversikt og stadig ny og mer presis kunnskap om landets naturressurser, naturgrunnlag, naturhistorie og naturfarer. Kunnskapsutviklingen bedrer forståelsen av eventuelle hendelser i fremtiden, både hva som kan skje og hvor det mest trolig kan inntreffe.
Esmark og følget visste selvfølgelig ingenting om at området 200 år senere ville bli rammet av et ekstremvær ved navn Hans, eller at de fruktbare slettene på Romerike plutselig kunne kollapse i en suppe av leire.
Det vet vi i dag. Følgelig opplever vi at det er et enormt behov for kvartærgeologisk kunnskap. Ved å grave ned i de geologiske arkivene, kan vi ikke bare «se» tilbake til tiden da Esmark og Tank streifet rundt her, vi kan også se spor av jordskjelv, flodbølger, klimaendringer og skredhendelser – sistnevnte gjerne i terreng hvor historiske kilder aldri har registrert lignende. Geologens observasjoner og tolkninger bidra til å gjøre vår naturhistorie rikere og samfunnet tryggere.
Og er geologen riktig heldig og innbitt, gjør hun eller han kanskje en vitenskapelig oppdagelse som endrer litt på de grunnleggende oppfatningene vi har om naturhistorien – dog kanskje i litt mindre grad enn det Esmark og Tanks oppdagelse gjorde. Moreneryggene i deres navn i Sandnes og Skjåk kommuner forankrer denne arven – og der skal de ligge. Helt til de blir utradert av breene under neste istid.
Referanser:
Hestmark, G. 2017: Istidens oppdager, Jens Esmark, pioneren i Norges fjellverden. En biografi. Kagge forlag, Oslo.
Hestmark, G. 2018: Jens Esmark’s mountain glacier traverse 1823 – the key to his discovery of Ice Ages. Boreas, Vol. 47, pp. 1-10. https://doi.org/10.1111/bor.12260. ISSN 0300-9483.
Dette er del 1 av 3 i serien om Arven fra istiden. Neste blogginnlegg publiseres 3.november
