Norge er et land med mange slags landskap, alle med sine særpreg. Variasjonen i norsk natur er i stor grad et resultat av istidene, enten i direkte eller indirekte forstand. De ulike landskapstypene og fordelingen av løsmasser utgjør bokstavelig talt grunnlaget for alt liv og har siden istida lagt føringer for all økologi: Hvor vi finner ulike typer vegetasjon, hvor insekter, fugler og dyr finner sine leveområder og ikke minst hvor vi mennesker vil bo og dyrke landet. Men også hvor vi helst ikke vil bo, enten det er på grunn av manglende naturgrunnlag eller på grunn av naturfarer.
Mange steder finner vi tjukke morenedekker, slik som på mye av det indre Østlandet og Finnmarksvidda. Morenejorda ble transportert og avsatt direkte fra innlandsisen, noe som gjør at den er usortert og inneholder alt fra små mineralpartikler til store steinblokker. Morene er stort sett stabil grunn, den holder godt på fuktighet og kan bli god dyrkingsjord. Men det krever gjerne mye rydding av stein! Det vet bønder både på Jæren, på Hedmarken og i fjellbygdene, der det ofte ligger store steingarder og røyser som vitner om et uendelig slit med å plukke steiner fra åkeren.
I dalsøkk og forsenkninger langs kysten, men også langt inn i landet enkelte steder, finner vi gammel havbunn. Løsmassene ligger her som et resultat av landheving, noe som også er istidas verk. Vekten av innlandsisen pressa landet ned, men da isen til slutt smelta steg landet og gammel havbunn ble sakte løfta opp i dagen. Landhevinga i Norge har gradvis avtatt, men foregår enda i dag.
Den hevete havbunnen gir et fruktbart jordsmonn med høyt kalkinnhold, og legger til rette for en variert økologi med stor artsrikdom. Den gamle havbunnen er også svært god landbruksjord, og de fleste slike områder er dyrka. Men fordi jordarten består av finstoff som ble avsatt i havet, kan den bli ustabil og vil ofte være prega av ravinering, utglidninger og av og til store og svært farlige kvikkleireskred.
I dag gjør effektiv bakkeplanering at ravinedalene, som tradisjonelt har prega slike områder, er pekt ut av Artsdatabanken som en rødlista landformtype. For alle landformer har en egenverdi. Dette er kanskje lettest å forstå for sjeldne formasjoner, slik som jordpyramidene Kvitskriuprestinn i Sel. De brytes nå ned raskere enn tidligere og vil snart forsvinne på grunn av klimaendringer med mer intens nedbør. Raviner er mer vanlige, men skaper unike og viktige biotoper. De er under sterkt press på grunn av moderne og brutal arealbruk. Med andre ord kan menneskets stadig mer intense bruk av naturen true ikke bare biologisk liv og artsvariasjon, men også geologi og landskap. Og ofte skjer dette samtidig.
Det meste av arealet langs norskekysten er nok imidlertid ikke hva vi vil kalle gammel havbunn. Det er knauser og fjell, bratte fjorder og skjærgård. Det kan være lite tvil om at fellesnevneren for mye av norskekysten heller er mangel på løsmasser. Også dette særpreget kan i stor grad forklares med istida. Breenes evne til å skure, erodere og fjerne løsmasser er enorm. Siden hele Norge har vært dekka av is, finner vi i store deler av landet det vi kaller et glasialt landskap, et landskap som i vesentlig grad preges av isbreenes aktivitet.
Norges vestkyst lå nær kanten av den store skandinaviske innlandsisen. Det reiser seg bratte fjell langs mye av denne kysten, høydeforskjellen fra land og ut på kontinentalsokkelen gjorde at isbreen her ble bratt og fikk ekstra godt tak. Med stor kraft ble fjorder og sund gravd ut. Berggrunnen ble skura ned og plukka i stykker langs svakhetssoner. Samtidig ble alle de løse fragmentene effektivt transportert vekk av den samme isbreen. Resultatet er en norskekyst som er skrapa rein for løsmasser og et landskap som er både furet og værbitt; mellom bakkar og berg er det kun i revnene det er løsmasser å se, løst sitert fra både Aasen og Bjørnson.
Det er særlig perioden med isavsmelting ved slutten av siste istid som har satt sitt preg på mange områder av Norge. Den gangen var det naturlig nok svært mye smeltevann fra breene som på kort tid skulle finne sin veg mot havet. Store breelver rant på isen, langs isen, under isen og foran isen, og alt smeltevannet endte opp i havet – der havnivået lå på den tida. Breelvene førte med seg veldig mye materiale – alt fra store blokker til grus, sand og ikke minst finstoffet fra breskuringa, silt og leire.
Løsmassene ble både avrunda og sortert under transport, før de ble avsatt under varierende energiforhold. Mens silten og leira ble transportert lengst og avsatt enten i havet eller i bresjøer, ble mye av det grovere materialet avsatt langs elvene. Resultatet er at vi finner mange store grus- og sandavsetninger nær sagt overalt i landet. Avsetningene er ofte viktige grusressurser og de kan være gode grunnvannsreservoar siden vann drenerer effektivt gjennom slike masser.
Landformene som er skapt av smeltevannet kan være store og buktende grusrygger, såkalte eskere, der grusen har fylt i smeltevannstunneler under isen. Det kan også være delta, som inneholder store mengder stein, grus og sand som ble avsatt lag på lag der breelver møtte stillestående vann. Delta som opprinnelig ble bygget ut i havet, men som i dag gjerne ligger høyt over dagens kystlinje som følge av landhevinga.
Siden grusmassene i deltaene er attraktive til ulike formål, er mange av disse landformene dels ødelagt eller helt borte. De såkalte «fossile delta» er følgelig også på Artsdatabankens rødliste over trua landformer i norsk natur. De høyestliggende deltaene markerer det vi kaller marin grense og samsvarer ofte med en markert grense mellom frodig og mer karrig vegetasjon, etter som løsmasser avsatt i havet gjerne gir et fruktbart jordsmonn.
Det finnes også mange avsetningstyper som ikke stammer fra istida, slik som elvesand, fjellskredsblokker store som hus og forvitringsjord – og mange flere. Men alt dette inngår i kvartærgeologien og har som regel en tilknytning til istida. Elvesanda er kanskje vaska ut fra morene i nedslagsfeltet til vassdraget, fjellskredet skjer i et fjellparti som ble ustabilt på grunn av kraftig breerosjon og brå isavlastning. Og forvitringsjorda er kanskje eldre enn istida og har overlevd isens erosjon, der denne var fastfrosset i bakken. For å forstå sammenhengene i geologien og i den norske naturen er det som regel nyttig å kjenne sin istidshistorie.
Etter hvert som samfunnsutviklingen skjøt fart utover på 1900-tallet, ble det også økt bevissthet om viktigheten av kunnskap om hvordan løsmassene i Norge er fordelt, og hvilke egenskaper de har. Geologi utviklet seg også som fag, og geologisk kartlegging og forskning skjedde i alle deler av landet. Det var først på 1970-tallet at NGU virkelig systematiserte sin geologiske kartlegging og så viktigheten av å ha en nasjonal, standardisert kartlegging også av løsmassene. Den kvartærgeologiske kartlegginga ble kraftig intensivert tidlig på 80-tallet, i kjølvannet av det store kvikkleireskredet i Rissa. Da ble det særlig fokus på å avgrense områder med tykke marine masser, altså områder der det kan være fare for kvikkleire.
Den kvartærgeologiske kartlegginga ved NGU har gått gjennom flere utviklingsfaser fram til i dag. Fra starten bestod kartlegginga av omfattende feltundersøkelser med rekognosering og prøvetaking, i kombinasjon med studier av flyfoto i stereoskop og tilgjengelig topografisk kartgrunnlag. Men nye metoder og datasett har endra måten kartlegginga blir utført. Særlig viktig var overgangen til en helt digital arbeidsflyt, med innsamling av stedfestede observasjoner i felt og presis tegning i geografiske informasjonssystemer (GIS). Dette skjedde gradvis utover på 2000-tallet og den digitale kartlegginga fikk en ny dimensjon da detaljerte LiDAR-data etter hvert ble tilgjengelige fra Kartverket. Dette gir en mulighet til å granske løsmasser og landformer, og hvordan de er relatert til hverandre, i fantastisk detalj.
Feltarbeid er imidlertid fortsatt helt avgjørende for kvartærgeologen. Det er ute i felt at geologien faktisk finnes. Det er der sedimentene kan undersøkes og graves i. Og det er i felt geologen møter folk som kjenner naturen der de bor – noe som ofte gir svært nyttig kunnskap for kartlegginga.
Den kvartærgeologiske kartlegginga av Norge er ikke i nærheten av å være i mål. Per i dag er mindre enn 30 % av landets areal kartlagt i målestokk 1:50.000, som er den detaljgraden som anses å gi en god balanse mellom praktisk bruksverdi av kartene og effektivitet i kartlegginga.
Vi ser dessuten at eldre kart dessverre ofte har unøyaktigheter, forskyvninger og avvik, enten årsaken ligger i kartleggingen som ble gjort med datidas hjelpemiddel, eller i digitaliseringen fra papir til database. Tilgangen til nye datasett og teknologi gjør det mulig å revidere og forbedre slike eldre kart på en relativt effektiv måte. Dette arbeidet må foregå parallelt med ny kartlegging, slik at samfunnet får tilgang til oppdatert og mest mulig dekkende geologisk informasjon.
For behovet er skrikende. Et moderne samfunn i rask utvikling, med stadig flere folk og mer intens arealbruk øker presset på sårbar natur og risikoen for både naturfarer og arealkonflikt. Når utbygging skal skje raskt, blir risikoen for feil og uhell større. Dette øker også behovet for tilgang til kvalitetssikra kunnskap og grunnlagsdata, overalt i landet.
Jens Esmark forstod neppe alle implikasjonene hans oppdagelse medførte, både for geologifaget og for samfunnet. På samme måte er det ikke nødvendigvis åpenbart i dag hvordan nytteverdien og bruken av den geologiske kunnskapen utvikler seg i framtida. Derfor må NGU både fortsette og øke sin kvartærgeologiske kartlegging. Det må skje etter prioriterte behov og i prioriterte områder, men alltid med et helhetlig geologisk blikk – og med en visshet om at all ny kunnskap er av det gode, også der bruksområdet enda er ukjent.
En kjent læresetning i geologifaget, “aktualitetsprinsippet”, ble formulert på samme tid som Jens Esmarks idé om istider tok form. Læresetningen forteller at kunnskap om nåtidas prosesser i naturen er nøkkelen til å forstå jordas geologiske historie. På samme måte er nettopp kunnskap om fortida, om den geologiske historien, nøkkelen til å forstå nåtida og forutsi framtida. For endringstida er alltid, og i naturen og i geologien henger alt sammen. Både i de tre romlige dimensjonene og gjennom den fjerde dimensjonen, den vi geologer har en særlig forkjærlighet for - tida.
Dette er del 2 av 3 i serien om Arven fra istiden. Neste blogginnlegg publiseres 10.november
Aktualitetsprinsippet innen geologisk teori forklarer de ulike forandringene som har foregått i jordskorpen med de prosesser vi kjenner i dag. Dette prinsippet er også kjent som "uniformitarianisme". Det motsatte av aktualitetsprinsippet er "katastrofeteorien" inspirert av beretningen om syndefloden.
Kilde: Store norske leksikon
