Med en styrke på henholdsvis 6,9 og 6,8 på Richters skala har Finnmark opplevd to kraftige jordskjelv etter år 1500. Det viser omfattende forskning og flere års feltarbeid midt inne på Finnmarksvidda.
Det ni mil lange forkastningskomplekset Stuoragurra, som består av Máze-forkastningen i sørvest og Iešjávri-forkastningen mot nordøst, er reaktivert av kraftige jordskjelv for bare noen hundre år siden.
- En forkastning er en struktur som dannes i jordskorpen ved at en del av skorpen beveger seg i forhold til en annen langs en bruddsone i berget. Bevegelsen utløses gjerne som et jordskjelv etter en periode med oppbygging av sterke spenninger i berget.
- Strukturene i Stuoragurra-forkastningen viser at dette er hva geologene kaller reversforkastninger. I slike tilfeller presser de ulike delene av berget i jordskorpen mot hverandre, før spenningen blir utløst og den ene siden kan forskyve seg oppover flere meter.
- Ved store forskyvninger blir det ikke plass til forkastningen inne i jordskorpa. Ved en styrke på mer enn 6 på Richters skala, kommer forkastningen ut som en skrent på overflaten, eller den kan fortsette ned i mantelen under skorpen. Lengden, høyden og vinkelen på forkastningen blir brukt til å beregne styrken på skjelvet.
- Dateringer gjøres med C14-datering av deformert torv inne i forkastningsskrentene. De mest pålitelige resultatene kommer fra deformasjoner av opptil 2.5 m tykke torvmyrer. Et ca. 15 cm tykt uforstyrret torvlag på toppen av den deformerte torva bekrefter at forkastningene (og skjelvene) skjedde for noen hundre år siden.
Gravd i forkastningen
Inntil for bare noen få år tilbake trodde geologene at dette skjedde rett etter siste istid, da landskapet gradvis ble kvitt tyngden av den store iskappen.
- Ja, vi trodde at Stuoragurra-forkastningen ble aktivert rett etter istiden. Nå har vi arbeidet på Finnmarksvidda noen uker gjennom seks feltsesonger. Vi har bokstavelig talt gravd oss ned i forkastningen på til sammen 11 lokaliteter, tatt prøver, datert materialet og beregnet størrelsen på skjelvene. Resultatet nå er at jordskjelvene bare er noen hundre år gamle, sier forsker Lars Olsen ved Norges geologiske undersøkelse (NGU).
Han har gjort arbeidet sammen med NGU-kollega Odleiv Olesen.
Flere skred registrert
De overraskende unge alderne på disse jordskjelvene har ledet forskerne til å vurdere behovet for grundigere geologiske undersøkelser i landsdelen.
- Dersom det oppstår nye kraftige jordskjelv, kan det ha betydelige konsekvenser i et område som nå er tettere befolket enn for 500 år siden. For eksempel kan dette utløse forskjellige typer skred, mener Odleiv Olesen.
Forskerne har registrert mer enn 60 moreneskred, fem fjellskredavsetninger og to ustabile fjellpartier mindre enn 20 km fra de unge forkastningene på Finnmarksvidda. Etter alt å dømme har det vært flere mindre jordskjelv i området også tidligere.
Forskerne har også forsøkt i finne skriftlige kilder som kan kaste lys over skjelvene i nord. - Vi har ikke lykkes i det, kanskje fordi det ikke finnes. Finnmarksvidda var sparsomt befolket og det var 15 mil til fiskelandsbyene på Sørøya og Magerøya på vestkysten. Mye arkivmateriale fra 1500-tallet i Norge gikk også tapt i flere branner på Akershus festning, forteller Odleiv Olesen.
Sverige og Finland
- Kanskje var det også slik at et jordskjelv kunne bli forvekslet med uvær og kraftige stormer på kysten, anslår forskerne.
Det eldste kjente jordskjelvet på Nordkalotten stammer fra Nord-Sverige i 1497, og kunne angivelig føles over store deler av Sverige. Sommeren 1626 ble det registrert et stort jordskjelv i Nord-Finland, sør for Kvitsjøen og på Kolahalvøya.
Presten Henrik Wegelius i Utsjok rapporterte til Åbo Akademi et kraftig jordskjelv på nyttårsaften 1758 helt nord i Finland. Han var mer vitenskapelig interessert enn vanlige prester på denne tiden og ble senere professor ved Åbo Akademi. - Det kan være grunnen til han er den eneste som har beskrevet 1758-skjelvet, som kan representere Iešjávri-skjelvet på Finnmarksvidda, mener forskerne.
Det første rapporterte jordskjelvet i Nord-Norge skjedde den 1. september 1814. Det ble først beskrevet av presten i Saltdal, Søren Christian Sommerfelt, i Rigstidende i Christiania i 1819 etter at Nord-Europas sterkeste jordskjelv hadde rammet Helgeland med styrke cirka 5,9.
Ref.: Lars Olsen og Odleiv Olesen: Trenching and 14C dating of the postglacial Stuoragurra Fault Complex in Finnmark, Northern Norway, and geohazard implications. NGU-rapport 2023.026
