Denne artikkelen ble først publisert i Naturen, volum 147, utgave 4-5 (Tema: Istider) i november 2023
Den altomspennende isbrekappen, som en gang dekket store deler av Nord-Europa, var på vikende front. I Midt-Norge, hvor nær sagt alt av landområder hadde vært dekket av ugjestmilde, iskalde vidder, dukket det igjen opp fast land etter hvert som kysten ble isfri og breene smeltet tilbake mot bresentrene i innlandet.
Tilbakesmeltingen hadde vært gradvis, men ugjenkallelig, og etter et midlertidig kuldegufs med brefremrykk under perioden yngre dryas, smeltet innlandsisen tilbake mot sitt endelikt i innlandet.
Isavsmeltingen hadde gått relativt kontrollert for seg frem til denne siste perioden – holocen – men da ble det derimot en nær total nedsmelting av breene i Norge på under to tusen år.
Trolig ble klimaet så gunstig den gangen at hele isbrekappen smeltet ekstremt hurtig, også i de høyereliggende områdene. Og ikke bare i form av at brefrontene trakk seg raskt tilbake, men også ved kraftig overflatesmelting. Is ble til vann, og vannet samlet seg i veldige bre-elver som fosset ut mot breenes ytterpunkter. Fjellområder, som hadde vært innsvøpt i is i mangfoldige tusen år, stakk seg nå plutselig frem som nunataker i viddene av is. Og de vokste, år for år.
Breene smeltet etter hvert tilbake sør for hovedvannskillet, og smeltevannet ville følge tyngdekraften sørover, lik dagens elver. Der blokkerte imidlertid isbrekappen passasjen, slik at smeltevannet ble demt opp i sjøer gradert mot lokale dreneringspasspunkt. En rekke is-sjøer oppsto etter som breene smeltet tilbake. Noen var kortvarige, mindre sjøer som plutselig ble tappet da lavereliggende passpunkt ble isfrie, mens andre var flere titalls kilometer store og eksisterte i mange hundre år.
Spor etter eldgamle gigantsjøer
Sjøene etterlot seg spor i terrenget som vi kan kartlegge den dag i dag. Det er flere som også tidligere har lagt merke til de vedvarende linjene høyt der oppe i dalsidene. Strandlinjer eller «seter» kaller vi disse landformene – sistnevnte etter lokalbegrepet «såttå» – og det var geologen Gunnar Holmsen som i 1915 først evnet å se landformene i en større, regional sammenheng. Han mente de nær horisontale linjene på omtrent samme høyde måtte ha blitt dannet langs en enorm, forhenværende innlandssjø. Han døpte den Nedre Glomsjø. Til historien hører det med at Holmsen også fant spor etter en høyereliggende bredemt innsjø som hadde eksistert tidligere – Øvre Glomsjø – samt en rekke andre sjøer.
Vår ferske kartlegging av strandlinjer avslører at Nedre Glomsjø til slutt strakk seg så langt sør som til Atnosen i Østerdalen og til Åkrestrømmen i Rendalen. Om lag to tredjedeler av dagens Femunden-basseng var også en del av sjøen. Sjøen drenerte ned mot Gauldalen over Rugldalen. Til sammen var Nedre Glomsjø 1250 km2 og 139 km3 stor, altså omtrent tre ganger så stor som Mjøsa. I Østerdalen og Rendalen var sjøen flere hundre meter dyp og den vikende innlandsisen kalvet hurtig tilbake sørover.
Dette var i høyeste grad kontrastenes verden. Gigantiske isfjell drev rundt i innlandssjøen, lik det man kan se langs kysten av Grønland i dag. Samtidig var klimaet gunstig, og bjørk og andre pionerarter spiret hurtig frem i et landskap som nettopp var blitt fri fra innlandsisens kalde klør.
Den mektige istiden var virkelig på hell. Men smeltevannet som isen frigjorde, hadde noen siste spektakulære show på lager.
I den dypeste dalen av innsjøen, ved Åkrestrømmen i Rendalen, ga isdemningen til slutt etter for trykket fra vannmassene – og store deler av Nedre Glomsjø styrtet sørover gjennom isbrekappen. Til sammen forsvant omtrent 100 km3 vann (1 km3 = 1 000 000 000 000 liter = 1 billion liter) i løpet av bare noen få dager. Kartleggingen vår gjør at vi har oversikt over hvor mye vann som var i de ulike delene av sjøen. Hele ~65 km3 befant seg i Rendalen og kunne drenere fritt i nedoverbakke mot tunnelen i isbrekappen, mens resterende 35 km3 befant seg i Østerdalen og drenerte mot Rendalen over én smal passasje: Barkaldkjølen.
35 km3 stor foss over Jutulhogget
Vannet kom styrtende ut av isbrekappen 13 mil nord for Elverum, og fortsatte nedover dalføret som en flere kilometer bred og opp mot hundre meter dyp katastrofeflom smekkfull av sedimenter. Med seg hadde den også store isfjell som hadde blitt feid med fra en kollapset bre-front. Østlandet var blitt rammet av selveste syndfloden. Faktisk anslår ny hydraulisk modellering at flommen i enkelte områder kan ha hatt en vannføring opp mot 2 millioner m3/s!
I nord klarte ikke vannet i Østerdalen å drenere østover over Barkaldkjølen like fort som vannet i Rendalen forsvant inn i bre-porten, noe som førte til at vannstanden etter hvert lå mye høyere i vest. Dette dannet i prinsippet en frådende foss over kjølen, som på det meste hadde en høydeforskjell på mer enn hundre meter.
I løpet av én til to dager fosset 35 km3 vann over Barkaldkjølen. Vannet herjet, grov og plukket med seg den flattliggende sandsteinen, bit for bit. Resultatet ble Jutulhogget slik vi kjenner det i dag: Et 2,5 km langt, 150–500 meter bredt og opp mot 240 meter dypt gjel, snittet inn i landskapet mellom Østerdalen og Tylldalen.
Glomdalsjutulen og Rendalsjutulen ble en gang uenige om landemerkene sine, og Glomdalsjutulen ville hogge Glomma over i Rendalen for å fylle hele dalen med vann. Først hogg han ett hogg og kom halvveis gjennom. Så, etter noen hundre år, hogg han ett hogg til, men fortsatt gjensto det litt før han var helt gjennom. Etter noen hundre år til ville han hogge et tredje og siste hogg, men da våknet Rendalsjutulen og ble rasende. Han kastet steinøksen tvers over dalen og traff Glomdalsjutulen i skallen så han falt død om – og der ligger han den dag i dag. De store steinrøysene øst i dalen (Fallegga) er kroppen, og den lille steinrøysen ved siden av er Rendalsjutulens øks. Men skaret kalles Jutulhogget gjennom alle tider.
(Fritt gjenfortalt etter Jacob Breda Bulls "Jutulskaret".)
Kampesteiner og mega-avsetninger
Energien som var i sving under hendelsen er nær like iøynefallende på Fallegga (Raneggen), ved munningen av Jutulhogget. Landformen er en svær flombanke av grovt materiale, som er noe av restene av det som ble erodert ut fra hogget under tappingen. Seismiske undersøkelser antyder at landformen lokalt kan være over hundre meter tykk.
Strødd vilkårlig oppe på toppen av flombanken finner man kampesteiner store som hus. Blokkene er altså erodert frem, transportert og avsatt av strømmende vann, og i noen tilfeller finnes de over en kilometer fra munningen av hogget! Og hvis dette er de største blokkene som ligger oppå landformen, hva skjuler seg da i dypet?!
Også sør for isbrekappen finnes det store banker som katastrofeflommen etterlot seg. Spesielt i le av berggrunnsknauser og der dalførene plutselig vider seg ut, var det gunstige forhold for hurtig sedimentasjon under flommen. Noen av flombankene er flere kilometer lange, mange titalls meter tykke, og ble oppdaget ved hjelp av LiDAR-data først for noen få år siden. Før dette var verden komplett uvitende til deres eksistens og hvilken historie de kunne fortelle. Mon tro hvor mange andre hemmeligheter som ligger skjult der ute.
Felles for mange av flombankene er at de er langstrakte rygg-former som består av mye grovt materiale, og ligner med det på morenerygger avsatt av isbreer. Fallegga ble av mange av våre tidlige geologer tolket som nettopp det – en morenerygg – mye på grunn av alle blokkene i overflaten. Men det var mange uenigheter rundt hvor breen som avsatte den måtte ha kommet fra, og også usikkerhet rundt hvorfor den lå så alene der oppe i Tylldalen.
Én eller flere hendelser? De lærde strides.
Det er blitt fremsatt mange teorier rundt hvordan Jutulhogget ble dannet. Mange har ment at vann måtte ha vært formende agens, men de fleste har blitt svar skyldig når de prøver å forklare hvor vannet skulle ha kommet fra. Geolog Hans Reusch mente i 1917 for eksempel at gjelet var et resultat av erosjon av vann for veldig lenge siden, men at breer senere hadde bidratt til dannelsen, mye på grunn av at det «[…] ikke [er] tvil om, at Raneggen […] maatte være en endemoræne avleiret foran en brætunge som kom fra Jutulhogget». Før dette hadde geolog Amund Helland i 1902 hevdet at Jutulhogget var en kollapsstruktur, som hadde skjedd som følge av underjordisk erosjon.
Det var geolog Jakob Schetelig i 1910 som først evnet å sette Jutulhogget i en større sammenheng, da han knyttet dannelsen av gjelet til Andreas Martin Hansens kartlegging av forhenværende store bresjøer i området. I dag er det lett å støtte Schetelig i dette, men også han avslører at han, naturlig nok, heller ikke hadde full oversikt over hendelsene som hadde bidratt til dannelsen av hogget.
Og fortsatt er det mange usikkerhetsmomenter. Noen har hevdet at gjelet trolig er et resultat av flere tapningshendelser på slutten av siste istid – og kanskje til og med flere gjentatte hendelser over mange istider.
Selv om det er klare spor etter flere, lavere bresjø-nivå i Østerdalen, tviler vi |på flere tappingshendelser på slutten av siste istid – blant annet fordi det er vanskelig å forestille seg at en omtrent klimatisk død isbrekappe er i stand til å lukke passasjen i Rendalen etter at 100 km3 har styrtet gjennom den. De lavereliggende bresjøene i Østerdalen er tenkt å ha drenert østover gjennom Jutulhogget over terskelen i vest, og steg for steg erodert denne (subaerilt) ned til dagens nivå på ca. 510 meter over havet – som representerer nivået til Jutulhoggsjøen, den siste bresjøen i Østerdalen. Så heftig erosjon fra en vanlig bre-elv virker kanskje for mye, men den flattliggende og relativ lett-eroderbare sandsteinen har nok hatt en viktig rolle her.
Flere tappingshendelser over flere istider virker nok mer sannsynlig. Isbrekappen har sannsynligvis hatt lignende tilbaketrekningsmønster under tidligere istider også, noe som har gjort at Barkaldkjølen har ligget utsatt til gjentatte ganger gjennom kvartær tid. Komplett oversikt over hvor mange katastrofehendelser som har bidratt til utviklingen av Jutulhogget, og når dette har skjedd, får man nok imidlertid aldri, og min påstand er at man aldri kommer til å finne et fullgodt svar på spørsmålene.
«[…] jeg staar ved den øvre Rand af en Dal, som vel er den mærkeligste, om den end ikke tør regnes for den mest storartede i vort Land», skrev Hans Reusch i 1878.
Nær 150 år senere ble Jutulhogget vurdert storartet nok til å bli innlemmet i International Union of Geological Sciences’ (IUGS) liste, som ett av verdens topp hundre geosteder. Og selv om vi i dag vet langt mer enn hva Reusch gjorde den gangen, er det fortsatt rom for mer viten rundt historien til dette fascinerende naturmonumentet.
Referanser og videre lesning
Berthling, I. & Sollid, J.L. 1999: The drainage history of glacial lake Nedre Glomsjø, southern Central Norway. Norsk Geografisk Tidsskrift 53, 190-201.
Holmsen, G. 1915: Brædæmte sjøer i Nordre Østerdalen. Norges geologiske undersøkelse 73, 211 pp.
Høgaas, F. & Longva, O. 2018: The Early Holocene ice-dammed lake Nedre Glomsjø in mid-Norway: an open lake system succeeding an actively retreating ice sheet. Norsk Geologisk Tidsskrift 98, 661-675.
Reusch, H. 1917: Nogen bemerkninger i anledning av seterne i Østerdalen. Norges geologiske undersøkelse 81, 37 pp.
Schetelig, J. 1910: Jutulhogget. Hvordan er det blitt til? Naturen 34, 139-145.