En bærekraftig grunnvannsforvaltning krever at aktører i Norge som kan påvirke grunnvannet må ha en viss kompetanse om reglene og om hvordan tiltak og planer kan påvirke grunnvann og omgivelsene. Krav om slik kunnskap kalles for kunnskapsplikt.
Kunnskapsplikter følger av ulike lover og regler og kan være rettet mot ulike aktører.
Generell kunnskapsplikt
De ulike sektormyndighetene har etter miljøinformasjonsloven et særlig ansvar for sin sektors miljøpåvirkning og om miljøtilstanden innen sitt arbeidsområde. Det vil si at mandatet identifiserer kunnskapsplikten. NGU og NVE, som sentrale sektormyndigheter etter vannressursloven og vanndirektivet, forventes å ha grunnleggende og strategiske kunnskaper om grunnvann, utviklingsfaktorer og oversikt over tilstand til ressursen. Kommuner forventes å ha kunnskap om grunnvannsressurser i sin kommune og betydningen av de for arealplanlegging. Miljøvernmyndighetene ved Klima- og miljødepartementet og Miljødirektoratet har et særlig ansvar for samlet og aggregert kunnskap om miljøtilstanden og sammenheng med andre miljøressurser.
Også private aktører må etter miljøinformasjonsloven ha generell kunnskap om forhold ved virksomheten som kan medføre en «ikke ubetydelig påvirkning på miljøet». Dette gjelder f.eks. brønnborere og konsulenter som utfører grunnvannsboringer.
Spesiell kunnskapsplikt
Når det planlegges eller gjennomføres et tiltak, utløses kunnskapsplikt for å fremskaffe et godt kunnskapsgrunnlag slik at tiltaket kan gjennomføres på en slik måte at det gir ingen, begrensede eller - i det minste - forutsette skader. Denne typen spesielle kunnskapsplikt er et viktig virkemiddel i miljøforvaltningen for å sikre at tiltak planlegges og gjennomføres på en trygg og bærekraftig måte.
Planlegging og gjennomføring av visse typer tiltak forutsetter konsekvensutredning, som er en formalisert saksutredningsprosess. Her kan kunnskap om grunnvann inngå. Det er naturlig å vurdere grunnvann i alle konsekvensutredningen som «naturmangfold», «økosystemtjenester», «forurensning», «vannmiljø», «jordressurser» og «viktige mineralressurser» etter konsekvensutredningsforskriften. For eksempel der det planlegges større infrastrukturtiltak som vei- og jernbanetunneler, eller bygging av boligfelt.
Kunnskapsplikt ved planlegging og gjennomføring av tiltak vil kunne gi spesielle krav som kan følge av ulike lover. Et eksempel er konsesjonsplikt, som grunnvannstiltak kan utløse etter vannressursloven. Her kreves spesielt kunnskapsgrunnlag fordi konsesjonsplikten inntrer for de tiltakene som kan medføre potensiell fare, for eksempel uttak av grunnvann til vannforsyning.
Det kreves kunnskap om grunnvann ved en lang rekke tiltak og planer i offentlig sektor. Det stilles ikke personelle krav, men kunnskapsplikten gjelder forutsetninger om hvilken kunnskap som må foreligge og hvem som skal involveres.
Kunnskapsplikt private aktører
Private aktører forventes også å ha nødvendig kunnskap til å vite om hvilke tiltak som krever tillatelse. De skal innhente eventuelle nødvendige offentlige tillatelser og gjennomfører tiltak på en måte som oppfyller krav til aktsom gjennomføring. Dette betyr at den som utfører tiltak som kan påvirke grunnvann, må ha ganske inngående kunnskaper om hvilke konsekvenser et planlagt tiltak vil kunne få.
Gjennomføring av f.eks. grunnvannsboring krever aktsomhet fra brønnborerens side. Dette krever spesielle faglige kvalifikasjoner hos personell som står for planlegging og utføring av grunnvannsboringer. Som vassdragsmyndighet kan NGU i forskrift eller enkeltvedtak fastsette slike kvalifikasjonskrav.