- Vi lager geologiske berggrunnskart over deler av Nordmøre i målestokk 1:50.000. For å sammenstille og tegne gode kart, må vi også forstå utviklingen i jordskorpen. Vi må vite hva som skjedde når, og hvordan, forklarer forsker og geolog Ane K. Engvik ved Norges geologiske undersøkelse (NGU).
Hun er ansvarlig for kartleggingsarbeidet og arbeider tett sammen med sine kolleger, forskerne Joya Tetreault og Johannes Jakob.
Gamle gneiser
- Det er mye gneis på Nordmøre, geologisk er området en del av det vi kaller Vestre gneisregion, som strekker seg ned mot Sognefjorden. Gamle gneiser er omdannede bergarter, de opptrer ulikt og i mange varianter, og kan være vanskelig å kartlegge, sier Engvik.
Tilbake ved Atlanterhavsvegen og til store områder med granittisk gneis. Geolog Johannes Jakob studerer noen mørke felter i berget, såkalte mafiske linser rike på magnesium og jern. Kan han finne noe på overflaten, som kan forklare hva som skjedde dypt nede i skorpen for over 400 millioner år siden?
For det var da, under den kaledonske fjellkjededannelsen, at disse bergartene ble omdannet under høyt trykk og høye temperaturer på 80 kilometers dyp. - Her har det skjedd store bevegelser i flere retninger. Men hvordan kom bergartene til overflaten, og hvordan skjedde omdanningen? spør Jakob.
Forskning og kartlegging
- Dette er en mer spesialisert del av kartleggingen, understreker Joya Tetreault, - men det er viktig geologisk forskning. For å lage gode kart, må vi også forstå prosessene som har dannet, og senere omdannet, de bergartene vi finner her.
På øyene utenfor Atlanterhavsvegen inneholder berggrunnen konglomerat fra devon tid, laget under nedbrytingen av den kaledonske fjellkjeden. Stein, grus og sand ble avsatt på elvesletter mellom fjellene, som gradvis falt sammen og ble strukket ut. Store forkastninger og skjærsoner, også den markante Møre-Trøndelag forkastningssone, som danner Trondheimsleia i dag, skar seg gjennom jordskorpen og fortsatte å bryte opp fjellkjeden.
Mye eldre bergarter
Vi er tilbake i Omnbukta øst på Averøy. Mafiske linser grenser til massiv granittisk gneis flere steder langs sjøkanten. Jakob slår løs steinprøver for aldersdatering og kjemiske undersøkelser. Tetreault legger inn prøvepunktene i databasen, studerer prøvene med lupe og tar bilder av stedet.
Geologene har nemlig støtt på en annen problemstilling under arbeidet på Nordmøre. Det handler om skyvedekker. Et skyvedekke er et kompleks av bergarter som er blitt forflyttet over store avstander langs en forkastning. Dekket kan bestå av ett eller flere flak som antas å ha gjennomgått en felles forflytning. I databasen ved NGU er en del av enhetene i dette området tolket som skyvedekker, som er foldet ned i gneisene. Men er det riktig, og hva har de funnet så langt?
- Gjennom feltarbeidet kartlegger vi bergartene og studerer strukturene i gneisen nøye, og vi tar med oss prøver hjem. Gjennom analyser av prøvematerialet på laboratoriet ser vi at en del av tolkningene som er innarbeidet i tidligere kart, ikke stemmer. Vi finner også at bergartene her er mye eldre enn på motsatt side av Kristiansund, nord på Tustna, faktisk én milliard år eldre. Hva har skjedd? spør Jakob.
- Ja, det er nettopp slike ting vi forsøker å nøste opp i, sier Engvik, - men allerede nå er det jo klart at denne kartleggingen også vil påvirke tilstøtende kart i området. Kanskje må vi endre på noen av beskrivelsene.
Høy befolkningstetthet
NGU prioriterer nå større byområder i kartleggingen av norsk berggrunn, og arbeidet i Kristiansund omfatter også naboøyene Averøy i sørvest, Frei i sør, Tustna i nordøst og Tingvoll i sørøst. Kristiansund er et regionsentrum med høy befolkningstetthet og stor aktivitet innen veiutbygning, oljeindustri, fiske, havbruk, energi, transport og turisme.
Kartleggingen skjer også i en viktig grensesone mellom det sørlige og sentrale Norge, og vil bidra til å harmonisere beskrivelsen av Norges geologi. Også NGUs geofysiske datasett og maringeologiske data fra kystsonen er viktig for sammenstillingen av berggrunnskartene.
- Samtidig finner vi innimellom gneisene flotte bergarter og strukturer, som er fascinerende å se på, men som også egner seg godt til formidling av geologi. Derfor bidrar vi også til NGUs database for geologisk arv, og i satsningen på geologisk mangfold, forklarer Ane K. Engvik.
