Vannbehandling
Vannbehandling skal sørge for at vannet ikke inneholder fysiske, kjemiske eller biologiske komponenter som kan medføre fare for helseskade i vanlig bruk. Prosesser som bidrar til å sørge for et hygienisk betryggende vann kalles ofte for hygieniske barrierer. En hygienisk barriere skal hindre at drikkevannet inneholder smittestoffer, kjemiske komponenter eller fysiske stoffer i slike mengder at bruken av vannet kan representere en helsemessig risiko. Drikkevannsforskriften krever at det etableres tilstrekkelige hygieniske barrierer. Vannbehandling kan være en hygienisk barriere.
Mattilsynet (2011) angir følgende behandlingsmetoder som hygieniske barrierer overfor smittestoffer:
- Klorering
- UV-bestråling
- Ozonering
- Membranfiltrering
- Koagulering - filtrering (kjemisk felling)
Disse metodene er mest benyttet i Norge, og som man derfor har mest erfaring med. De har varierende effekt overfor forskjellige smittestoffer. Nye behandlingsmetoder vil også kunne komme til, og det må forventes ny kunnskap om dimensjonering og optimalisering av kjente metoder. Dette tilsier at kriteriene for behandlingsbarrierene bør vurderes fortløpende.
I tillegg til å være helsemessig trygt, skal vannet også være bruksmessig akseptabelt, det vil si klart, og uten framtredende lukt, smak eller farge. Avvikende lukt, smak eller farge kan også indikere at vannet er forurenset av andre komponenter som kan være betenkelige. I tabellen nedenfor er de viktigste vannbehandlingsmetoder for å håndtere bruksmessige problemer. Det vises til Vannrapport 127 (Folkehelseinstitutt, 2017) for nærmere informasjon om vannbehandling.
| Bruksmessig problem | Vannbehandlingsmetoder |
|---|---|
| Farge og turbiditet | Membranfiltrering; ionebytte; koagulering - flokkulering/filtrering; ozonering og biofiltrering |
| Korrosjonskontroll | Karbonatisering og hardhetsøkning; tilsetting av vannglass (natriumsilikat); pH-justering |
| Jern og mangan | Oksidasjon, utfelling og separasjon (jern); pH-økning, oksidasjon med ozon eller kaliumpermanganat (mangan); jern- og manganoksiderende bakterier; kaliumpermanganat og grønnsand |
| Lukt, smak, organiske mikroforurensninger og gasser | Adsorpsjon på aktivert karbon; lufting; ozonering; membranfiltrering |
| Saltholdig vann | Evaporering; omvendt osmose |
| Hardt vann | Avherding ved ionebytte |
Grunnvann på et sted kan ha flere ulike kvalitetsproblemer. Derfor må vannbehandling tilpasses den lokale fysikalsk-kjemiske kvaliteten i hvert tilfelle. Ved vurdering av vannbehandlingsutstyr bør leverandøren kunne å bevise at utstyret fungerer tilfredsstillende ved å få vannet analysert før og etter behandling.
Ikke alt vann har behov for vannbehandling, og ofte kan enkle tiltak løse problemet. Ved høyt fluorinnhold er det tilstrekkelig å behandle vannet ved kranen som brukes til drikkevann. Dersom hardt vann er problemet, er det spesielt vann som brukes i varmtvannsbeholder, vaskemaskin og lignende som trenger avherding. Noen behandlingsmetoder kan løse et problem ved å skape et annet. For eksempel bruker noen avherdingsanlegg natrium som erstatning for kalsium i vannet. Dette kan skape helsemessige problemer for personer avhengig av natriumfattig kosthold.
Vannbehandlingsutstyr trenger vanligvis regelmessig vedlikehold, som filterskifte, rengjøring og regenerering av ionebyttere. Gamle filtre kan fylles opp med tungmetaller så de ikke lenger har noen renseeffekt, de kan samle opp radioaktive isotoper og kan i tillegg fungere som yngleplass for bakterier.