GEOLOGISK UNDERSØKELSE

Following a short historical review of uranium prospecting in Norway, most of which has been done by the Geological Survey of Norway, a simplified description is given of radioactivity, radiation, instruments and methods of measurements, and the dangers to health from naturally occurring radioactive sources. The main part of the paper concerns a description of uranium prospecting in Norway. The different methods used by the Geological Survey and the areas surveyed by each method are described, comments are given on each prospecting method used. Geological modelling in prospecting is based on a knowledge of the geological environment of known deposits and on parallels drawn with known uranium provinces, especially those in the Nordic countries Sweden and Finland. Only a few per cent of Norway's land area has been covered by radiometric airborne (helicopter) surveys of sufficient quality. More than half of the country has been surveyed by car, i.e. areas where measurements have been made along all the available roads. Geochemical methods have been used, mainly stream sediment sampling, with reasonably good results. Extensive areas have been covered but with uneven and mostly low ampling densities. All work up to 1983 is included in the overview. A short description of the main uranium mineralizations, including literature references, is presented.

Det er utført radiometriske og geologiske undersøkelser av urananomalier i bekkesedimenter i Bjøllådals-området, Saltfjellet. Målingene er gjort med bærbare scintillometre som registrerer totalstråling. Geologisk sett er området delt i to: Prekambriske gneiser i øst og antatt kambro-siluriske bergarter i vest. Uraninnholdet i bekkesedimentene er klart høyest innenfor gneis-området. Radiometriske målinger viser det samme. Analyser av bergartsprøver bekrefter at bekkesedimentanomaliene gjenspeiler en naturlig forskjell i innhold av radioaktive elementer i de to bergartskomplekser innen området. Det ble funnet to radiometriske anomalier.

Dette oppdraget er å betrakte som GM's første boroppdrag og førte til ansettelse av Johs. Bratli som borformann ved institusjonen. Boringen er beskrevet av statsgeolog Færden i hans rapport av 26.11.1952 over malmforekomstene ved Mikkeljord. Da det fra GM's side ikke er utarbeidet noen rapport fra oppdraget, har en i sin helhet kopiert opp Færdens rapport. Boringene foregikk på grunnlag av GM's geofysiske målinger, jfr. GM Rapport nr. 89. Det ble boret i alt 8 korte hull.

Boringene foregikk på grunnlag av anomalier fra GM's målinger i området i 1953, jfr. GM Rapport nr. 113. Fjellet er tildels dekket av tykk morene som det var meget vanskelig å komme i gjennom. 9 hull på tilsammen ca 850 meter ble boret ned til mineralisert sone. 6 hull på tilsammen 77 meter måtte oppgis før man kommer igjennom morenen. Rapporten inneholder bergartsbeskrivelse av enkelte hull.

Begge de to forekomster som ble befart har skifer og heller av utmerket kvalitet. Det vil være enklest å sette i gang drift på forekomsten i Snauheia.

Kobberforekomsten ble oppdaget under blokkleting i 1958. Det ble straks satt i gang selvpotensialmålinger og magnetiske målinger (GM Rapport nr. 228) samt boret 4 hull. Undersøkelsene ble fortsatt i 1959 etter et større program som omfattet geofysiske målinger (GM Rapport nr. 244 A), geologisk kartlegging, blokkleting og diamantboring. Boringene ble foretatt på grunnlag av de geofysiske anomalier og de erfaringer som var høstet i Bidjovagge. Det ble boret 10 nye hull. De geofysiske anomalier skyldes hovedsaklig grafittskifer. Resultatene av undersøkelsene kan sammenfattes slik: Den rike kobbermineralisering som er funnet har for liten utstrekning. Se forøvrig den endelige rapport over undersøkelsene: 252 A.

Rapporten beskriver først undersøkelser utført i nordre del av grønnsteinsområdet som strekker seg syd - sydøstover fra Carajavri. Videre omtales befaring av kobberskjerp på Nabar og en magnetkisforekomst i Masi. Rapporten omtaler også undersøkelser ved Vuobmidokka i Reisadalen hvor det foreligger geokjemiske anomalier på bly. Når det gjelder befaringen på magnetkisforekomsten i Masi henvises forøvrig til T. H. Tan's notat/etterskrift datert 27. juni 1968.

I forbindelse med en regionale blokkleting innen grønnskiferområdet langs Stuoravassdraget mellom Hyolithussonen og Kautokeinoelven (GM Rapport nr. 254 A) ble det bragt inn prøver av tre blokker fra Gæssemaras. Prøvene besto av en sterkt breksiert albittfels hvor det i sprekkene var utfelt kobberkis og ankeritt. Prøvene var relativt rike, og det ble derfor besluttet å utføre en mer detaljert blokkleting på Gæssemaras. Det ble funnet i alt 127 blokker. Parallelt med blokkletingen ble det foretatt en meget detaljert geologisk undersøkelse.

Undersøkelsens hovedoppgave var regional malmleting. Foruten geologisk kartlegging ble det utført geokjemiske undersøkelser, magnetiske målinger og selvpotensialmålinger. Undersøkelsene har vist at de kjente jernmalmforekomster er av beskjeden størrelse og har lave gehalter av Fe og Mn. Blyforekomsten ved Nedrefoss må også kunne anses for å være uten økonomisk interesse. I to områder hvor det foreligger geokjemiske anomalier på Pb, Co og Ni bør det foretas nøyere undersøkelser. Se forøvrig NGU publikasjon nr. 213: 175 - 196.

Befaringen ble foretatt etter oppfordring fra Kontoret for områdeplanlegging i Sør-Trøndelag og Stjørna kommune. Formålet med befaringen var å foreta en vurdering av helleforekomster som kommunen planlegger drift på. Bergartene i området er gneiser av forskjellig opprinnelse. Helleforekomstene ligger sannsynligvis i en meget steiltstående antiklinal. De aktuelle forekomster ligger uheldigvis nær foldekneet i antiklinalen og bærer tydelig preg av dette. Det er vanskelig å klarlegge skiferens kvalitet. Videre avdekninger er nødvendig.