Kan vi hente opp et stykke forsteina tid fra bunnen av Barentshavet? Med trål?
Ja, det er mulig. Da fiskerne på tråleren «Gadus» skulle losse fangsten som var fisket utenfor Bjørnøya høsten 2023 oppdaget de at en merkelig stein hadde blitt med opp fra dypet. En rund, lys brun stein, med markerte mørke bånd. Den lignet en forsteina appelsin eller en liten ball.
De som har besøkt Svalbard, og vært på Carolinefjellet eller på nordsiden av Van Mijenfjorden, eller vandret langs veien fra Longyearbyen til flyplassen, ville kanskje ha dratt kjensel på steinen. I lag med kalkrik skifer kan vi her finne liknende runde baller, såkalte konkresjoner, bestående av tynne lag med kalkslam kittet sammen rundt en kjerne, som kan være en liten fossil trebit, et skallfragment, eller som her, en liten klump med leire.
Varmt og vått
Det hele begynte på grunt vann, ikke så lang fra land, en gang da Svalbard og Barentshavet lå et godt stykke lenger sør enn i dag. Klimaet var varmt og vått. I havet svømte fiskeøgler og svaneøgler, og på land vandret dinosaurer langs store delta og satte fotavtrykk i sanden.
På sjøbunnen ble det avsatt kalkrikt slam og organisk materiale. Et stykke ned i sedimentene på bunnen, i den øvre delen av den såkalte sulfatreduserende sonen, bidro CO2-produserende bakterier til at det ble utfelt finfordelt kalsitt – mikrosparitt - rundt en kjerne av fastere materiale. Utfellingene vokste lag for lag, og ble til større og mindre baller. De kunne sprekke opp i ytterkantene, og nytt materiale, gjerne utfellinger av større kalkkrystaller og jernsulfid/pyritt, fylte opp sprekkene. Så ble konkresjonene liggende i sedimentene der de ble lagret i mer enn 100 millioner år.
Sannsynlig alder
Men hvordan kan vi vite alderen på akkurat denne kalkkonkresjonen som ble hentet opp fra havbunnen? Svaret ligger i konkresjonen selv og i det vi vet om lignende konkresjoner fra Svalbard. Kalkslammet som dannet «Gadus»-konkresjonen inneholder tusenvis av mikroskopiske fossiler, av alger som levde i havet og ørsmå rester etter pollen, sporer, mikroskopiske biter av bark og ved, som ble brakt ut med vann og vind, og avsatt i den grunne havbukta. Dette er rester etter forskjellige planter som levde millioner av år på jorda, før de døde ut. Den typen mikroskopiske alger som her er merket «Sg» dukket opp på jorda for 169 millioner år siden og forsvant for 125,9 millioner år siden. Alger av typen «Mt» dukket opp for 138 millioner år siden og døde ut for om lag 120 millioner år siden.
Ved å sette sammen kjent geologisk levetid for de ulike mikroskopiske algene vi finner i kalkkonkresjonen kan vi få et bilde av sannsynlig alder. I dette tilfellet en alder på mellom 138-125,9 millioner år.
Forsteina tid
Men vi kan gå videre og sammenligne steinen fra bunnen av Barentshavet med det vi kjenner fra Svalbard. I de sedimentære bergartene på Svalbard, som inneholder liknende konkresjoner som «Gadus»-konkresjonen, har vi også funnet Sg og Mt. Sedimentene på Svalbard med Sg er datert ved hjelp av uran-bly-isotoper (U/Pb), og yngste forekomst av Sg er datert til 125,9 millioner år. På Svalbard finner vi også litt yngre konkresjoner, men i de underliggende, eldre lagene finner vi ikke tilsvarende kalkkonkresjoner. Det kan derfor være rimelig å anta at «Gadus»-konkresjonen faktisk er 125,9 millioner år.
Et stykke forsteina tid, hentet fram i dagen.
Betyr dette at kalkkonkresjonen som ble hentet opp utenfor Bjørnøya opprinnelig er fra Svalbard? Det vet vi egentlig ikke, og følgelig kan den være noe eldre. Vi finner sedimentære bergarter fra samme tidsepoke - tidlig kritt - flere steder i Barentshavet. Noen steder på Barentshavsokkelen stikker lag med slike bergarter opp på havbunnen. Utenfor Bjørnøya kommer eldre bergarter opp på havbunnen, mens over den store vestmarginen er disse bergartene for det meste dekket av tykke lag med yngre sedimenter fra istidene.
Med isen fra øst?
Gjennom de siste 2,6 millioner år har gjentatte istider og breframstøt erodert sokkelen i Barentshavet og fraktet store mengder sedimenter ut til sokkelkanten nordvest og sørvest for Bjørnøya, der kilometertykke lag med grus, sand og leire er avsatt. «Gadus»-konkresjonen kan ha blitt fraktet med isen fra områder lenger øst i Barentshavet til det stedet der den ble hentet opp med bunntrål. Men det kan jo være andre forklaringer. Eksotiske steiner, noen fraktet med is, andre med båt, finnes også flere steder langs norskekysten.
I gamle dager brukte man stein som ballast for å stabilisere båtene under seiling. I dag er det ikke slik. Men hvem vet, kanskje har en turist eller en fisker tatt med seg steinen fra Longyearbyen og kastet den over bord da skipet passerte Bjørnøya?
