May 6th 2008

Selbu-stein ga brød til folket

SELBU: Mesteparten av brødet som ble spist her til lands på 1800-tallet, var bakt av mel malt med kvernsteiner fra Selbu. Aktiviteten i de uttallige kvernsteinbruddene i Selbu har vært betydelig større enn tidligere antatt.
  • Steinbrudd er verdifulle, selv lenge etter at driften er avsluttet. Kvernsteinsbruddene i Selbu og Hyllestad er gode eksempler.
  • 1500 års kvernsteinsproduksjon i Norge har etterlatt store industrilandskap; rike kilder til forskning og opplevelser.
  • I samarbeid med andre aktører kartlegger NGU disse to steinbruddlandskapene.
HØGFJELLET: Brudd og hustufter i Høgfjellet. Murveggene til venstre er rester av kvernfjellstuene fra siste del av 1800-tallet. Den torvdekte tuften nede til høyre er eldre. Klikk på bildet for stor versjon.
TEAMET: Rut H. Langebrekke Nilsen (t.v.) og Knut Harald Stomsvik fra Sør-Trøndelag fylkeskommune, Tor Grenne og Gurli Meyer fra NGU, og Roy Åge B. Håpnes fra fylkes-kommunen (t.h.). Klikk på bildet for stor versjon.
I samarbeid med arkeologer og en historiker fra Sør-Trøndelag fylkeskommune, er geologer fra Norges geologiske undersøkelse (NGU) i ferd med å kartlegge og registrere alle de gamle kvernsteinsbruddene i Selbu.

Omfattende industri
Gjennom flere hundre år forsynte faktisk den vesle kommunen sju mil sørøst for Trondheim hele Norge med kvernsteiner.

- Vi ser sporene etter en omfattende industri, forankret i en helt spesiell bergart, som varte i flere hundre år. Trolig har kvernsteiner fra Selbu vært å finne i storparten av kvernhusene her i landet på 1800-tallet,

 

 sier forskerne

FRAKT: Transport av utstyr inn i nasjonalparken foregår gjerne med kløvhest. Den store bruddgrøften i Høgfjellet sees i bakgrunnen. Klikk på bildet for stor versjon.
Tor Grenne og Gurli Meyer ved NGU.

I løpet av sommeren har forskerne gjort registreringer av omlag 1000 brudd og 1400 enkeltobjekter, som prøvebrudd, hustufter og enkeltkvernsteiner spredt i terrenget.

I bruddene er også sporene etter selve steinbrytningen kartlagt. Merker etter hakke og bor forteller hvordan arbeidsmetoder og brytningsteknikk utviklet seg gjennom "kvernfjellets" lange historie.

Både ved Kvernfjellvatna og på Høgfjellet, høyt til fjells i Skarvan og Roltdalen nasjonalpark, har kvernsteinsdriften satt synlig spor etter seg. På Høgfjellet strekker området med brudd seg halvannen kilometer nedover fjellsiden.

MYRHULL: Torvdekte skrottipper langs kanten av små vannfylte bruddgroper, kanskje fra den eldste driften i Høgfjellet. De gamle bruddene dekkes delvis av nyere skrottipper til venstre i bildet. Klikk på bildet for stor versjon.

Gamle og nye steinbrudd
Mange av bruddene ser i dag ut som myrhull, ettersom de er fylt med vann og har tilgrodde kanter. Likevel, langs kantene finner forskerne bruddstein lagt opp omkring hullet.

Disse bruddene har en spesiell form og kjennetegnes av det ikke er merker etter boring og sprengning.

- Kanskje er dette gamle brudd som det har vært drevet på før man fikk krutt og teknikk til å drive større, men dette vet vi foreløpig lite om, sier Grenne.

 

 

For ingen vet hvor gammel

GAMMEL: Den eldste driften, før kruttet, foregikk på løse blokker og rygger som stakk opp i terrenget. Passelig tykke steinskiver ble løsnet langs kløven i berget.
kvernsteinsdriften i Selbu egentlig er. Kanskje kom det hele i gang allerede på 1300-tallet, men sikre kilder viser drift først på 1500-tallet.

Passende skiver
I den første beskjedne driftsperioden ble emnene brutt ut fra fjellet som skiver av passende tykkelse ved hjelp av hakke og kiler.

Arbeidet med å lense bruddene for vann og å få emner og skrotstein opp fra bruddene med primitive redskaper, gjorde at bruddene fra denne perioden er små og grunne.

 

 

Da kruttet etter hvert kom i bruk,

EFFEKTIVT: Stort brudd fra 1800-tallet med tilhørende kvernfjellstue i Høgfjellet.
og særlig da driften ble mer industrialisert utover på 1800-tallet, ble emnene hugget og bearbeidet fra store utsprengte blokker som ble heist opp med ulike kranredskaper. Resultatet var store, effektive steinbrudd.

Først tidlig på 1900-tallet, fram mot første verdenskrig, tok virksomheten i «kvernfjellet» i Selbu helt slutt.

Nasjonalparken
Det var i forbindelse med etableringen av Skarvan og Roltdalen nasjonalpark i 2004, at Selbu ytret ønske om å gjennomføre en total kartlegging av kvernsteinsbruddene i kommunen.

De tok kontakt med Fylkesmannen, som har forvaltningsansvaret for nasjonalparken. Fylkesmannen

 

 

HULL: Borhull med karakteristisk trekantet tverrsnitt, laget med håndboring fra tiden etter at kruttet var tatt i bruk.
fastslo at kvernsteinsdriften i Selbu-fjellene er et så viktig kulturminne at den er en del av grunnlaget for vernet av nasjonalparken.

Med penger fra Direktoratet for naturforvaltning, Riksantikvaren og NGU, ble det dermed startet opp et toårsprosjekt, som skal avsluttes vinteren 2007-2008.

Resultatene av prosjektet skal presenteres på flere måter; både på nettet, i et hefte, kanskje på informasjonstavler i fjellet, eller gjennom guidede turer på gamle, oppmerkede ferdselsveier.

 

 

Prest Peder Claussøn Friis etter sin reise i Trøndelag i 1591-92: "Mod Sudost, ved den øverste Ende ligger Qvernbierg, oc blifue der huggen de beste Qverner, som her findis nogensteds i Riget, og føre de vide her oppe i Landet." (Norriges Beskriffuelse)

OMRÅDET: Her i disse fjellene to mil øst for Selbu sentrum har arbeidene med å kartlegge virksomheten pågått. Først nord for Kvernfjellvatnet, før forskerne mot slutten av august hadde arbeidet seg sørover til Høgfjellet. Sør for Høgfjellet og videre nedover mot Rotla finnes det også mange mindre brudd. Klikk på kartet for stor versjon.

FAKTA:
Kvernsteinsdriften:

  • Det ble produsert kvernstein i Norge i nesten 1500 år, fram til cirka 1930.
  • Allerede i vikingtiden foregikk det eksport av kvernstein fra Norge til Danmark og Sør-Sverige. I middelalderen drev munkene på Munkholmen kornmøller ved Ilabekken i Trondheim.
  • Det er i første rekke glimmerskifer med isprengte harde krystaller av staurolitt eller granat som har vært brukt til kvernstein i Norge. De harde krystallene gjorde at steinene «kvesset» seg selv og beholdt sin maleevne etter hvert som de ble slitt.
  • Uttaket av kvernstein i Selbu fikk et betydelig omfang og dominerte etter hvert det norske markedet. En god del ble også eksportert,
    FORLATT: Et kvernsteinsemne hvor omrisset er merket med "kompås". Her har tilhuggingen startet før emnet gikk i to og ble forlatt.
    først og fremst til Sverige og Danmark, men noe også til Russland og en del andre land, deriblant USA.
  • Steinbruddlandskapene er viktige vitnesbyrd om gammel industri. I tillegg definerer de en form for kulturlandskap som kan gi ekstra dimensjoner til opplevelser av natur og kulturminner.
  • I tillegg til Hyllestad og Selbu var det stor produksjon av kvernstein i Salten, Brønnøy og Vågå.

FAKTA:
Knallhardt arbeid:

  • Brytingen av kvernstein i Selbu foregikk høst og vinter, etter at onnene var unnagjort på gårdene. I september ble proviant fraktet inn i fjellet med kløvhest og i oktober fulgte arbeidsfolket etter.
  • Først måtte bruddene tømmes for vann. Bøtter ble sendt fra mann til mann og tømt i trerør som ledet vannet unna, eller de brukte treøser med lange skaft. Senere måtte bruddene stadig lenses.
  • I den første tiden ble berget brutt med hakker og kiler, senere ved hjelp av krutt. Etter at passende tykke skiver var brutt ut fra fjellet ble emnene grovt tilhugget. Ved påsketider ble de opp til 1,5 tonn tunge kvernsteinene fraktet med hest på hardfrosset skaresnø ned til bygda hvor finhuggingen foregikk.
  • «En alminnelig regel var det, at innen St. Hansmarknan måtte kvernene være ferdige, fraktet til byen og omsatt i mynt, for ellers var det ikke rett fatt,» skriver ingeniør P. O. Rolseth i en bok om "kvernfjellets" historie.
  • Arbeiderne bodde til å begynne med i små hytter med plass til to-tre mann. Hyttene var bygget av en enkel gråsteinsmur, gjerne beskyttet mot vær og vind i et bekkesøkk. Trolig foregikk arbeidet mest på førjulsvinteren, før det la seg mye snø i fjellet. I senere tid bodde arbeidslag på 10-15 mann i ei «kvernfjellstuggu» bygget i tømmer, med en forlengelse i stein som fungerte som stall og smie. Disse hyttene var plassert tett ved bruddene på høyder hvor snøen blåste bort, og kunne brukes også da kvernsteinsdriften etter hvert pågikk til langt utpå vinteren.
  • Kostholdet besto av mel, gryn, spekekjøtt, sild, poteter, smør, ost og flatbrød.