Eiliv A Larsen's picture

Eiliv A Larsen

Forsker
Phone: 73904161
Astrid Lyså's picture

Astrid Lyså

Lagleder
Phone: 73904113

Da Paulabreen skapte Svalbards største innsjø


Paulabreen ses innerst i Rindersbukta som er en sidearm til Van Mijenfjorden. Credner- og Damesmorenene ble dannet da Paulabreen krysset over Van Mijenfjorden stengte av Kjellstrømdalen.
I Alaska rykker nå Hubbardbreen fram gjennom Disenchantmentbukta. Fortsetter framrykket, vil isbreen om relativt kort tid stenge utløpet for Russellfjorden slik at denne blir omgjort til en ferskvannssjø. Nøyaktig det samme skjedde på Svalbard for 600 år siden da Paulabreen rykket fram gjennom Rindersbukta, stengte av de indre deler av Van Mijenfjorden og demmet opp en innsjø som strakte seg inn hele Kjellstrømdalen. Innsjøen var større enn noen av dagens innsjøer på Svalbard og hadde en overflate som lå nesten 30 meter høyere enn dagens havoverflate.

Ved kartlegging gjort av Norges geologiske undersøkelse (NGU) de siste årene er det vist hvordan et hurtig breframstøt for circa 600 år siden demmet en innsjø som var 25 km lang og dekket et areal på 85 km2. Innsjøen var dermed betydelig lengre enn noen av dagens innsjøer på Svalbard.

I de indre deler av Van Mijenfjorden, ved Svea, er det et stort morenekompleks som består av et nes, Crednermorenen, som nesten stenger av fjorden, og den såkalte Damesmorenen langs fjordens nordside. Ved bunnen av Rindersbukta 17-18 km unna, munner opphavet til dette morenekomplekset, Paulabreen, ut i havet.

Som kanskje de fleste breer på Svalbard, er Paulabreen en såkalt «surgende» bre. En slik bre er karakterisert ved vekslinger mellom stillstands-/tilbaketrekkingsfaser og utløpsfaser (surges) da breen rykker uvanlig raskt fram, gjerne flere meter i døgnet. Paulabreen rykket siste gang fram i 2003 til 2005 da fronten avanserte cirka 1300 meter. På begynnelsen av 1900-tallet lå brefronten omtrent der Rindersbukta munner ut i Van Mijenfjorden. Det mest voldsomme breframrykket skjedde altså for cirka 600 år siden og ga opphavet til Credner- og Damesmorenen, som gruvesamfunnet i Svea med bygninger, flyplass, veier og kaianlegg er anlagt på.

Da Paulabreen rykket fram mot posisjonen ved Credner/Dames, rensket den fjordbunnen for sedimenter som har blitt avsatt etter at innlandsisen trakk seg tilbake på slutten av siste istid. Dette vet vi fordi moreneavsetningen for en stor del består av marine sedimenter med skjell som har aldre mellom cirka 8000 og 2000 år før nåtid. Store mengder sedimenter ble på denne måten skjøvet opp til de enorme moreneavsetningene som er dominerende i dagens landskap.

1.	Kart som viser bresjøen som ble dannet da Paulabreen stengte av Kjellstrømdalen.
Kart som viser bresjøen som ble dannet da Paulabreen stengte av Kjellstrømdalen.

Begravd is lagde innsjøer

Rygger på morenen er avtrykk etter sprekker i isen som stagnerte langs fronten. Her ble breis isolert fra den aktive breen og begravd under stadig nye lag med tilførte sedimenter. Begravd is har senere smeltet og gitt opphav til de mange innsjøer langs moreneryggene. I sedimentene på fjordbunnen vest for området dekket av dette breframstøtet er det spor etter materiale droppet fra isfjell som drev ut fjorden. I dalsidene innover mot Kjellstrømdalen i nesten 30 meters høyde er det en strandlinje etter innsjøen som ble demmet opp. Innsjøen oversvømte de tidligere fjordområdene og dalen innenfor med den følge at planter og dyr som levde der, ble utryddet. Om innsjøen eksisterte lenge nok til nytt liv etablerte seg, vet vi ikke. I innsjøen ble det avsatt store mengder breslam. Disse ligger over havavsetninger der det hadde vært fjord, og over elveavsetninger i den tidligere dalen.

Da breen smeltet, forsvant demningen og innsjøen gikk over i historien. Den ble tappet mot vest, ut i Van Mijenfjorden, slik flere dreneringsspor viser, og dermed begynte reetableringen av fjorden og dalen slik vi kjenner disse i dag. I boringer og gravinger i disse områdene viser dateringer av planterester og skjell under og over sedimentene som ble avsatt i bresjøen, at denne eksisterte for omtrent 600 år siden. Vi vet likevel ikke hvor lenge breframrykket, innsjøen og den påfølgende tilbakesmelting varte. Trolig skjedde alt i løpet av noen få år. Forandringene som skjedde i landskapet, og konsekvensene lokalt for plante- og dyreliv var likevel enorme.

3.	Avsetninger dannet i bresjøen som ble demmet av Paulabreen. Radicarbondateringer over og under disse viser at innsjøen og dermed bredemningen, eksisterte for ca. 600 år siden.
Avsetninger dannet i bresjøen som ble demmet av Paulabreen. Radicarbondateringer over og under disse viser at innsjøen og dermed bredemningen, eksisterte for ca. 600 år siden.

I framrykksfasen

Hubbardbreen i Alaska er nå i framrykksfasen. Trolig vil breen og innsjøen som den vil demme opp, gå gjennom en tilsvarende utvikling som sine motstykker på Svalbard, men når dette vil skje, vet ingen. Paulabreen vil helt sikkert rykke fram igjen. Det er imidlertid vanskelig å se for seg at utløpsdistansen fra nåværende posisjon skal bli stor nok til å stenge av Kjellstrømdalen, men helt sikre kan vi ikke være.

Innsjøer av temporær varighet er svært vanlig i tilknytning til breer. Avhengig av topografi og omfang av isutbredelse, har det vært fra noen av verdens største innsjøer under siste istid i Nord-Russland til små innsjøer der en liten dal har blitt avsnørt av en bre. Et ferskt eksempel fra Svalbard er Trekantvatnet som nylig fikk sitt navn. Denne innsjøen blir stadig større på grunn av at de tre breene som demmer innsjøen smelter tilbake slik at ferskvannsbassenget foran utvides. Dette er altså motsatt av hva som skjedde for 600 år siden da Paulabreen rykket fram og demmet en innsjø.

Litteratur:

  • Kristensen, L. & Benn, D.I. 2012: A surge of the glaciers Skobreen_Paulabreen, Svalbard, observed by time-lapse photographs and remote sensing data. Polar Research 31, 11106, http://dx.doi.org/10.3402/polar.v31i0.11106.
  • Larsen, E., Farnsworth, W.R., Høgaas, F., Lyså, A., Rubensdotter, L. 2015: Kvartærgeologisk og geomorfologisk kart, Svea, Svalbard, M 1:70 000, Norges geologiske undersøkelse.
  • Stearns, L.A., Hamilton, G.S., van der Veen, C.J., Finnegan, D.C., O’Neel, S., Scheick, J.B. & Lawson, D.E. 2015: Glaciological and marine geological controls on terminus dynamics of Hubbard Glacier, southeast Alaska, Journal of Geophysical Research: Earth Surface, 120, doi:10.1002/2014JF003329.