FORAMINIFER

Analyser av levende foraminiferfaunaer i 4 korte sedimentkjerner fra NV Skagerrak har vist at en kalkskallart lever og reproduserer helt ned til 18-20 cm sedimentdyp med individkonsentrasjoner som overskrider den totale faunakonsentrasjonen i overflatesedimentene. Hvis man ser bort fra denne arten, forekommer 70-83 % av alle levende indi- vider (summert over de fargede kjerneintervaller) i de øvre 0-1 cm. Dette viser at de fleste artene etterlater sine tomme skall i tilnærmet samtidig avsatte sedimenter, men at man ved stratigrafiske tolkninger må korrigere for arter som kan ha etterlatt sine tomme skall i betydelig eldre sedimenter. Analysene av de tomme foraminiferskallene i de samme 4, samt i 2 andre kjerner, har vist at akkumulasjonsraten av agglutinerte former var relativt stabil i dypbassenget fra ca. 1770 til 1940-1950 og at den har økt 5-6 ganger siden sent på 1960-tallet sammenliknet med gjennomsnittlige pre 1940-verdier. Økt karbonatoppløsning i overflatesedimentene ser ut til å ha foregått siden ca. 1970. Resultatene bekrefter i store trekk konklusjonene som ble trukket i NGU Rapport 94.100. Gjennomgående avtakende akkumulasjonshastigheter av plankton- iske foraminiferskall oppover i kjernene indikerer redusert tilførsel av Atlanterhavnvann over de siste ca. 200 år.

Analyser av levende og døde bentiske foraminiferer i overflateprøver fra Skagerrak har vist at innholdet av organisk detrius (>63u) er betydelig høyere i de grunne områdene på norsk og dansk side av Norskerenna enn i selve Skagerrakbassenget. Hyppigheten av levende bentiske foraminiferer viser lavere verdier i Skagerrakbassenget, og det ser ut til at det foregår aktiv karbonatoppløsning. På dansk side av Norskerenna er der spesielt høye verdier av levende bentiske foraminiferer, noe som indikerer stor nærings- tilførsel. En sammenligning av faunadataene fra 1992/93 med faunadataene fra 1937 og 1949/51 viser at a) det har foregått en økning i foraminiferbestanden i Skagerrakbassenget, b) det har foregått en endring i faunasammensetningen både på den norske og danske skråningen og i Skagerrakbassenger, c) flere agglutinerte former har forskjøvet tyngepunktet for sin utbredelse mot større vanndyp og d) både den absolutte og den relative hyppighet av agglutinerte former har økt betraktelig. Tilsammen viser dette at miljø- forholdene i Skagerrak, og da spesielt i de dypeste områdene, har endret seg i løpet av denne tidsperioden. Endringene ser ut til å ha sammenheng med en økt næringstilførsel. På den danske siden har antakelig fysiske forstyrrelser fra trålvirksomhet også spilt en rolle. Dette arbeidet følges opp med stratigrafiske undersøkelser på kjerne- materialet for å studere og tidfeste miljøforandringene.