PALEOZOIKUM

Three different tectonostratigraphical elements are recognized: Precambrian basement, the autochtonous(?) Kinnfokfjellet Formation and Fortun Nappe. The Precambrian basement consists mainly of intermediate to acid gneisses of probable igneous origin, deformed and folded during the Sveconorwegian orogeny. A late tectonic granite intrudes the gneisses. A part of the Precambrian basement is folded and faulted with the overlying rocks. This part comprises gneisses, intrusive rocks, metavolcanic rocks and meta-arkoses of late Precambrian age. The Kinnfokfjellet Formation lies unconformably above the crystalline basement and consists of a thin quartzite, partly with a basal conglomerate. Thrust above this is the Fortun Nappe which comprises the Fivlenosi Group consisting mainly of phyllite with quartzite, mica-chist, meta-arkose, greenchist with gabbro and limestone. The folding and deformation of the Fortun Nappe is of Caledonian age. The thrusting of the Fortun Nappeis of Caledonian age. The thrusting of the Fortun Nappe is probably a late Caledonian event, and the nappe transport has been in a southeastward direction.

The different rock-types within the map-area are discribed. Four tectonostratigraphical elements are recognized: 1. Precambrian crystalline basement; 2. The autochthonous Kinnfokfjellet Formation; 3. The Fortun Nappe; and 4. The Jotun nappe complex. A short account is given on aspects of economic geology of the area.

Kartlegging på Frøya og Froøyane har vist at berggrunnen for det meste er samansatt av kaledonske intrusivar som i nokre område innheld xenolittar av metasedimentere bergarter med ukjend alder. På Frøya og i ein del område i Froan er bergartene sterkt folierte og har ein gneissliknande tekstur. Elles ser ein primære magmatiske teksturar i bergartane. Tonalittar og granodio- rittar på Frøya er kalk-alkaline, medan høg-K kalk-alkaline monzodiorittar, kvartsmonzonittar og grandodiorittar med jamnkorna eller porfyrisk tekstur dominerer på Froøyane. Fleire av bergartane har høgt innhald av Sr og Ba, og (87 Sr/86 SR)0-veridiar ligg stort sett mellom 0.705 og 0.710. Bergartane utgjer den nordlege delen av Smøla-Hitra-batolitten, og undersøkingane så langt tyder på at dei høyrer til same typen som ein finn i sørlege delen av denne batolitten og i delar av Bindalsbatolitten i Helgeland. Eit område med devonsk konglomerat dekker eit ca 10 km2 stort område ved Vingleia Fyr. Bergarten er dominert av svært grove konglomerat med bolletypar som viser at dei granittiske bergartane i aust mest truleg har vore kjelde for avsetjingane.

Berggrunnen i den nordøstre del av Skagerrak består av prekambriske grunn- fjellsbergarter, paleozoiske overflatebergarter, senpaleozoiske dypbergarter og mesozoiske sedimentære bergarter. De paleozoiske overflatebergartene i Skagerrak kan knyttes sammen med de kambro-siluriske sedimentære bergartene i Langesundområdet. Utbredelsen av Mesozoiske sedimentære bergarter er større enn det tidligere undersøkelser har vist. Senpaleozoiske og posttriassiske normalforkastninger (NØ-SV til N-S orientering) med sprang opptil 200 ms to- veis gangtid er registrert. I tillegg opptrer mulige neotektoniske forkast- ninger.

Grunnseismiske undersøkelser med luftkanon (Sleeve gun) er utført i området Arendal - Kristiansand, fra kysten ut til midtlinjen mot Danmark. Undersøk- elsene viser at berggrunnen i området består av prekambriske grunnfjells- bergarter, overleiret av antatt tidligpaleozoiske (kambro-siluriske) og meso- zoiske (triassiske til krittassiske) sedimentære bergarter. De tidligpaleo- zoiske bergartene ligger stort sett med vinkeldiskordans på grunnfjellet, men stedvis er grensen normalforkastninger. De mesozoiske bergartene overleirer med vinkeldiskordans forkastede og skråstilte tidligpaleozoiske bergarter. Også de mesozoiske bergartene er påvirket av normalforkastninger. En av disse forkast- ningene ser ut til å ha vært aktiv i kvartær tid, men studier av jordskjelvdata fra 1964 - 1992 viser ingen klar sammenheng mellom slike neotektoniske struk- turer og registrerte jordskjelv.

The Bindal Batholith is a composite intrusive complex which was emplaced into mediumgrade supracrustal rocks of the Helgeland Nappe Complex. The plutonism postdated the internal amalgamation of the Helgeland Nappe Complex, which probably took place during a Middle Ordovician tectonothermal event, and pre- dated the Silurian to Early Devonian, Scandian, collisional orogenic phase. The Batholith contains a wide spectrum of rock types with a general range in composition from mafic olivine gabbro to leucogranite. Equigranular and por- phyritic granites and granodiorites are the most common rock types. The major- ity of the rocks are high-K calkalkaline and metaluminous, but mafic to inter- mediate, calcic to alkali-calcic varieties and evolved, peraluminous granites are also present. The composition of the rocks suggest that they were derived by partial melting of multiple sources such as depleted mantle and mafic lower crust, Th-enriched lower crust and various upper crustal rocks in a general setting of converging plates. Magmatic processes associated with subduction zones, and strike-slip movements and thrusting along deapseated fault systems probabaly controlled the petrogenesis, ascent and emplacement of the granitoid magmas.

In the first part of the report, a synopsis is presented of the general geology and tectonostratigraphy of this part of Central Norway, with a slightly more detailed account given of the geology of Fosen Peninsula. The second part comprises an excursion guide, spanning 3 days, covering the southern district of Fosen from Rørvik to Ørland and to the outer coast near Sandnes; and then continuing along the Verran Fault (Møre-Trøndelag Fault Complex) via Verrabotn and Beitstadfjorden to Steinkjer. The last day of the excursion takes in selected localities along the southeastern side of Trondheimsfjorden, finishing at Storvika close to Trondheim airport Værnes. The excursion aims to show the variety of rock-types at different tectonostratigraphic levels in this part of the Caledonides, and demonstrates the significance of faulting and diversity of fault trends, fault rocks and vein systems of a variety of ages in this onshore region adjacent to the Mid-Norwegian continental shelf. A preliminary version of this report and guide was distributed to participants during the actual excursion, 2-4 September 1998 - days blessed by warm, sunny weather. The excursion was the first in the project "Basin analysis and applied thermochronology on the Mid-Norwegian Shelf", otherwise known as the "BAT project".

Forkortet The ca. 2000 MA Tulomozerskaya Formation, Russian Karelia, representests the most 13C-rich carbonates (up to +18%)which have ever been reported. The implication of this excursion for our understanding of the coeval global geodynamic carbon cycle is not clear, but the interpretation of the maximum....

I løpet av de siste 5-10 år er det samlet inn en mengde nye seismiske data i Skagerrak og Nordsjøen. Basert på disse dataene, samt eldre tolkninger, har vi framstilt et nytt og oppdatert berggrunnskart over den norske delen av Skagerrak vest for Langesund, og Nordsjøen mellom Kristiansand og Karmøy. Under sammenstillingen av kartet har vi benyttet data fra forskejllinge kilder, blant annet konvensjonelle seismiske data fra oljeselskapene, 2.5-3 sekunders digitale seismiske data innsamlet av IKU og Oljedirektoratet, og analoge grunnseismiske data samlet inn av NGU. I tillegg har vi benyttet informasjon fra IKUs grunne boringer i Skagerrak. Kartet er i målestokk 1:500 000, og viser fordelingen av bergarter (utgående under kvartær), samt forkastninger som går helt opp til den kvartære erosjons-flaten. Kartet er relativt detaljert når det gjelder fordelingen av bergarter avsatt i perioden tidlig paleozoikum-senkritt. Området med tertiære bergarter lengst i sør er ikke differensiert, og det er ikke vist hvor en har eldre bergarter som stikker opp gjennom den tertiære lagrekken. Det er heller ikke gjort forsøk på a differensiere mellom prekambriske bergarter i kystsonen. De største forandringene i forhold til tidligere publiserte kart har en i Skagerrak og langs kysten mellom Eigerøyhorsten og Kristiansand, der nytolkede forkastninger er tegnet inn, bergartsgrenser er flyttet, og alderen på enkelte formasjoner er tolket om.