MYLONITT

I Rb-Sr totalbergartsdatering av mylonitter fra bunnen av Kalakdekkekomplekset nær Børselv, Finnmark, har en påvist to adskilte isokronaldere. En av prøve- seriene, SR2, har gitt en isokronalder på ca. 480-475 Ma. En annen serie, SR1, med store prøver, ble saget i små, tynne heller. Disse subserier, bestående av 6 prøver hver, har gitt to separate isokronlinjer, med aldere av 385 og 360 Ma Denne tynn-helle datering tyder på en resetting av Rb-Sr systemene på en lokal skala. Resultatene gir støtte til en orogenisk utviklingmodell for Kalakdekket under den kaledonske fjellkjededannelsen som medfører to adskilte tektono- metamorfe episoder, i dette tilfelle med skyvnings-relaterte mylonitt dannelse båd i tidlig-ordovicisk og i tidlig/midt-devonsk tid.

Et geokjemisk studium er foretatt av endeledd tilknyttet mylonittiseringen av en granitt-protolitt tilhørende Bindalsbatolitten, like øst for Kongsmoen, Nord-Trøndelag. Mylonittiseringen viser flere teksturelle og strukturelle hovedtrekk: (1) en gradvis reduksjon av kornstørrelsen; (2) utvikling av en mylonittisk foliasjon; (3) Minst to omkrystalliseringer av kvarts, og en markert økning i kvartsinnholdet; (4) progrssiv utvikling av streng-, åre- og flammepertitt; (5) klorittisering av biotitt; (6) seritti- sering av plagioklas. Geokjemien av granitten og mylonittene viser at SiO2 er det eneste oksyd som øker i verdi, ca. 9%, under mylonittiseringen. Alle andre oksyder og alle registrerte sporelement-verdier viser negative endringer. Disse trekk viser at skjær-deformasjonen foregikk ikke som en isokjemisk, lukket- system prosess, men medførte en væske-forhøyet silisifisering. En sammenligning med andre granitt-til-mylonitt skjærsoner globalt, tyder på at Kongsmoen- mylonittiseringen var enten isovolumetrisk eller medførte en liten volumøkning forårsaket av silisifiseringen.

Strukturgeologiske undersøkelser ble foretatt langs et ca. 70 km langs avsnitt av Hitra-Snåsaforkastningen (HSF), en hovedstruktur i Møre-Trøndelag-forkast- ningssonen. Forkastningsmønsteret og forkastningsbergarter viser en kompleks og langvarig, antagelig flerfaset strukturell utvikling. Tidlig, ant. sen-kaledonsk duktil skjærdeformasjon under avtagende lavgrad metamorfosebetingelser resulterte i dannelsen av opp til flere 100 m med (proto-)-mylonitter og fyllonitter, SC-strukturer, spesielt godt utviklet i kvarts-feltspatrike bergarter, viser sinistral skjærbevegelse, med S og C subparallelt den VSV-ØNØ strykende forkastningen. Senere deformasjon førte til bruddtektonikk i et sprøtt regime, med dannelse av massive (mikro-)breksjer og kataklasitter, dels under prehnitt-facies. Hoved- bruddflatene ligger subparallelt med mylonitt/fyllonittfoliasjonen, sekundær- brudd dels NNØ-SSV orientert; siste er dels extensive med mye hydrotermalkvarts Forskyvning av litologiske grenser og mesostrukturer tyder på sinistral komponent i begge tilfeller. Forkastningsgeometrien kan innpassses i en modell med N-S kompresjon, der hovedforkastningen svarer til P-strukturer, sekundærforkastningene til syntetiske (lokalt antitetiske) Riedel-strukturer. Primærlitologien har en viss kontrolllerende effekt på utformingen av HSF. Aspektet er mer forgrenet i fyllosilikatrike bergarter, enn i gneis-dominerte områder. Dette observeres også lenger nordøst langs HSF, ved traversering av Grong-Oldenkulminasjonen og overgangen til Grongfeltet.

Områdene som beskrives i denne rapporten ligger innenfor kartbladene Vinje, Songavatnet og den østlige del av kartblad Sæsvatn. Områdene kan, geologisk sett, deles i to atskilte deler, ett område øst for Mandal-Ustaos-forkastningssonen og ett vest for denne. Mandal-Ustaos-forkastningssonen er en av Norges største forkastninger, med en utstrekning som navnet forteller. Den ble dannet for 1500 til 1100 millioner år siden. Denne forkastningen går tvers gjennom kartblad Vinje. hele veien fra nord for Møsvatn til Ustaoset er mandal-Ustaos-forkastningssone ledsaget av en yngre forkastning, Kalhovdforkastningen. Denne er dannet for ca. 1050 millioner år siden eller noe senere, danner vanligvis den vestre begrensning av den meget bredere Mandal-Ustaos-forkastningssonen. Vest for forkastningssonen opptrer stort sett sterk omdannede bergarter. De eldste er omdannede overflatebergarter som kvartsskifer, kvartsitt og amfibolitt, dette er omdannede sandsteiner og basalter. Yngre enn disse er ulike gneiser, disse er vesentlig omdannede granitter og granodioritter som har gjennomsatt overflatebergartene. Alle disse er igjen gjennomsatt av forskjellige, mer eller mindre massive dypbergarter som granitt, granodioritt og dioritt. Sommeren 2000 fant vi en stor sioritt på vestsiden av Songavatnet. Det var tidligere helt ukjent at en slik bergart fantes i dette området. Sommerens (2001) feltarbeide viste at dioritten også finnes øst for Songavatnet langs strandsonen nordvest for Smerheller. Denne dioritten viser seg å ha en god innvirkning på fiskebestanden og beitet i området. Øst for forkastningen opptrer dypbergarter som granitt og gabbro og omdannede overflatebergarter tilhørende Bandaksgruppen. Overflatebergartene består av svakt omdannede vulkansek bergarter som metabasalt og metaryolitt, og omdannede sedimentære bergarter som metasandstein og metastuff.