BERYLL

Etter at berylliumforekomsten ved Bordvedåga ble funnet er det påvist flere beryllium-mineraliseringer av forskjellige typer i den østlige delen av Høgtuva-vinduet: - disseminasjon av fenakitt, høgtuvaitt, danalitt og gadolinitt i granittisk gneis - disseminasjon av beryll og fenakitt i aplitt og sidebergart - danalitt, helvin, gadoinitt og høgtuvaitt i flusspatrik skarnmineralisering - beryll og danalitt i pegmatitt. I rapporten omtales det oppfølgingsarbeid som er gjort i 1987, dvs. geologisk kartlegging, beryllometer- og scintillometermåling, fastfjellsprøvetaking og analyser. Flere av disse mineraliseringene kan bidra til å øke reservene i området. Frie emneord: Fenakitt

Feltsesongen 1988 ble det funnet flere nye Be-mineraliseringer, spesielt på Tverrbekkfjellet. Det er utført geologisk kartlegging, beryllometer- og scintillometer-målinger over mineraliseringene. Dette omtales i denne rapporten Stikningsnettet som dekker den mineraliserte gneisen (MG) fra Trolldalsaksla til Tverrbekkfjellet er beryllometermålt uten funn av usynlige Be-mineraliser- inger. De mineraliseringer som er funnet denne feltsesongen fører enten Be- rhönitt, beryll eller danalitt og er funnet ved geologisk undersøkelse. De fleste befinner seg på Tverrbekkfjellet i eller i nærheten av MG. Mineraliseringene antas å være konkordant med foliasjonen. De kan være uthold- ende, men er oftet lavgehaltige - på Tverrbekkfjellet i størreslsesorden 100- 300 ppm Be. I de fem borhull som er boret gjennom flere av Tverrbekkfjell- mineraliseringene er rikeste parti 500 ppm Be over 0.75 m. Dette gjelder for mineraliseringer som fører Be-rhönitt, fenakitt og gadolinitt. Når det gjelder beryll-førende, og ofte flusspatrike mineraliseringer med mindre mengder fenakitt er disse lokalt rike med innhold på opptil 6 % Be. Denne mineraliseringstypen opptrer enten som utholdende, men tynne lag i foliasjonen eller som helt lokale disseminasjoner og årer. De kan imidlertid være bundet til gneishorisonter som har strøklengde på opptil 600 m. Ingen av de undersøkte mineraliseringene på Tverrbekkfjellet er store nok eller har høyt nok Be-innhold til å være økonomisk interessante.

Sommeren 1988 ble det boret 1173.4 m fordelt på Diamec (995.2) og Packsack (178.2m). Fire korte hull ble boret i den dagnære, sørøstlige delen av Bordvedåga- forekomsten uten at tilleggsreserver ble påvist. To 300 meters hull ble påsatt i bunnen av Lia og boret gjennom nivået til Bordvedåga-forekomsten uten at mineralisering ble påtruffet. Fem borhull har boret gjennom flere mineraliseringsnivåer på Tverrbekkfjellet. Be-gehaltene er imidlertid langt under det som er brukt som cut-off grade (0.1 % Be) ved malmberegning. 11 korte hull er boret på de mest lovende av mineraliseringene i Lia, men bare noen halvmeters-skjæringer med gehalt over 0.1 % Be ble påtruffet.

Da det i 1987 ble funnet beryll og fenakitt i tilknytning til radioaktive aplitter på Snøfjellet, som kjemisk og mineralogisk er svært lik den mineraliserte gneisen (MG) ved Bordvedåga, ble det besluttet å videreføre undersøkelsene i 1988, med geologisk kartlegging, beryllometermåling, scintillometermåling og Pack-Sack boring. Mineraliseringen er geologisk og mineralogisk interessant da er det mineraliseringer av flere generasjoner og flere sjeldne mineraler som gjenspeiler det høye innholdet av mange granitofile sporelementer (Y, Nb, REE, U, Th, Zr, etc). Det beryllium-mineraliserte området på Snøfjellet er 330 m langt og opptil 15 m bredt. 10 borhull over en strøklengde på 95 m har påvist 6000-7000 tonn inneholdende 300-400 ppm Be ned til et dyp på 10-12 m langs fallet. Boringene viser at mineraliseringen er konkordant med foliasjonen. Da både gehalt og tonnasje er for lave og mineraliseringen avtar mot dypet kan det konkluderes med at Snøfjellet-mineraliseringen ikke er av økonomisk interesse.

Rapporten beskriver undersøkelser av pegmatitter i Nord-Helgeland pegmatittdistrikt med formål å identifisere pollucitt-førende typer, såkalte LCT-pegmatitter. Publiserte data og manglende opptreden av tidsmessige relaterte granitter indikerer at pegmatittsmeltene er derivert fra oppsmeltete tidlig-proterozoiske ortogneiser og nedfoldete kaledonske suprakrustale bergarter. Befaringer av 40 forskjellige pegmatittkropper har vist at de representerer minst to generasjoner som i henhold til publiserte og upupliserte aldersdateringer begge er av devonsk alder. Den første generasjonen omfatter pegmatittiske granitter og keramiske pegmatitter og den andre består i tillegg av mer fraksjonerte Be- og Li-pegmatitter, ofte sonerte med mye muskovitt.