SONAR

I perioden 13.april til 15.mai 1993 deltok NGU sammen med Norges Sjøkartverk (SKNS) på Oljedirektoratets (ODs) skrotkartleggingstokt i området Egersund- banken-Norskerenna med SKNSs fartøy M/S Lance. For OD og SKNS var formålet med toktet kartlegging av skrot på havbunnen ved hjelp av sidesøkende sonar, og detaljert kartlegging av dybdeforholdene ved hjelp av multistråleekkolodd. Formålet med toktet (tokt nr. 9301) var for NGU innsamling av grunnseismiske data. Det ble tilsammen kjørt 92 seismiske linjer, med en samlet linjelengde på 3547 km. Denne rapporten oppsummerer toktets tekniske/metodiske forløp, og gir refer- anser til de innsamlede geologiske/geofysiske data.

Sjøbunnens reflektivitetskarakter innenfor kartblad Engelsk Klondyke (5704-4), er tolket basert på et flatedekkende linjenett av sidesøkende sonardata (SSS). Sonardataene er innsamlet av Norges sjøkartverk i perioden 1982 til 1985. Kartet dekker deler av Egersundbanken samt grunnere deler av sør-vestskråningen av Norskerenna. Vanndypet innenfor kartbladet varierer fra 65 m i sørvest til 250 m i nordøst. Grove og harde sedimenter gir generelt høy refleksjon, mens løs sand og fin- kornige sedimenter gir lavere energiretur. Basert på graden av akustisk reflek- tivitet, er tolkningen inndelt i 5 klasser, henholdsvis 0-10%, 10-25%, 25-50%, 50-75% og 75-100% høyreflektivitet. Tolkningen er digitalisert og framstilt på kart i målestokk 1:100 000. I kartets nordvestlige og sørøstlige deler opptrer høyreflektivitetsområdene som er tolket som hard bunn, enten morene eller overkonsoliderte glasimarine sedimenter uten eller med et tynt/usammenhengende dekke av sand over. Resten av kartbladet består for det meste av områder med lav refleksjon, tolket som sandige sedimenter av vekslende mektighet, men oftest tykkere enn 1 meter. Det vil bli gitt ut en egen rapport som omhandler overflatesedimentene hvor sonartolkningen vil bli sammenholdt med bunnprøver og seismikk. I den sørøstlige delen av kartet opptrer et 13 km langt og 1-2 km bredt område med sandbølger (bølgelengde ca. 30 m) med migrasjonsretning mot øst-sørøst. I områder med hard bunn opptrer retningselementer med to forskjellige retninger. Disse er tolket til å være striper (flutes) avsatt under en bre i bevegelse, og viser bevegelsesretningen på breen. Den ene retningen er mot vest-sørvest ( i kartets sørlige del), mens den andre og vanligste retningen er mot vest-nord- vest ( i kartets nordlige del). Det er funnet noen få gassutsivingsgroper (pockmarks) i kartets nordøstlige del.

Sjøbunnens reflektivitetskarakter på Nordsjøplatået, Eigersundbanken og i Norskerenna utenfor sørvest-Norge er tolket basert på et flatedekkende linjenett av sidesøkende sonardata (SSS). Sonardataene er innsamlet av Norges Sjøkartverk i perioden 1982 til 1985. Området ligger mellom 3 grader Ø og 6 grader 30 min. Ø, og 57 grader 30 min. N og 58 grader N og øst for 5 grader 30 min. Ø mangler data. Vanndypet varierer fra 65 m på Nordsjøplatået til 360 m i Norskerenna. Kartet er digitalisert i målestokk 1:100 000, og presentert i målestokk 1:250 000. Grove og harde sedimenter gir generelt høy reflektivitet, mens løs sand og finkornige sedimenter gir lavere energiretur. Kartet viser 5 klasser basert på graden av gjennomsnittlig akusistisk reflektivitet (0-10%, 10-25%, 25-50%, 50-75% og 75-100% høyreflektivitet). På Nordsjøplatået mellom 100 m og 140 m vanndyp i kartets nordvestlige del, opptrer ett stort høyreflektivitetsområde som er tolket som hard bunn, enten overkonsoliderte glasimarine sedimenter, morene eller grus og stein. De harde sedimentene kan være dekket av et tynt/sammenhengende sandlag. I kartets sørøstlige del ligger et annet stort høyreflektivitetsområde på mellom 80 m og 100 m vanndyp. Resten av kartbladet består for det meste av områder med lav reflektivitet. På Nordsjøplatået representerer dette sandige sedimenter av vekslende mektighet. I de dypere delene av Norskerenna representerer lavreflektivitetsområdene finkornige sedimenter (leir/silt). Innenfor høyreflektivitetsområdene er det kartlagt et stripemønster med retning VNV-ØSØ. Stripemønsteret er tolket som rygger (flutes), som er antatt dannet under sålen av en isbre som beveget seg over området. Spor etter isfjellpløyning er også kartlagt, og de forekommer på vanndyp fra 110 m til 170 m, særlig på bankområdene på begge sider av Rottehola. Sandbølger ligger på 80 m til 130 m vanndyp i langstrakte områ

I forbindelse med at Statnett planlegger å plassere likestrømskabler på bunnen av Fedafjorden, har NGU foretatt en skredfarevurdering. Et markert forkastningssystem (Fedafjordforkastningen) går langsetter fjorden, og berggrunnen er gjennomsatt av sprekker i forskjellige retninger. Studier av flybilder og befaring langs fjordsidene viser at sørsiden av fjorden er mest ustabil. Her har det vært en rekke mindre og større utglidninger fra de bratte fjellsidene. Det er registrert flere store fjellskred på land, både på sørsiden og nordsiden av fjorden. Flere av utglidningene og skredurene en finner på land kan en se fortsettelsen av ut i fjorden. Disse har dels gått ut til sentrale deler av fjordbassenget. På fjordbunnen ser en også store, isolerte fjellblokker som er tolket til å være kommet på plass ved at enkeltblokker har rullet og hoppet nedover fjordsiden. Rekkevidden av disse steinsprangene er imidlertid oftest begrenset, og blokkene har stoppet opp før de har nådd sentrale deler av fjorden. I fjorden mellom Listranda og Indre Stuvik har en i tillegg hatt en stor, undersjøisk utglidning av løsmasser. Sammenligner en Fedafjorden med andre fjordsystemerr i Norge, er det klart at fjellsidene er meget ustabile. Fjellskred vil bevege seg nedover bratte fjellsider til de når detn flate fjordbunnen. Der vil skredmassene kunne overbelaste løsmassene, og utløse løsmasseskred som kan føre med seg blokker og stein langt utover fjordbunnen. Det foreligger lite data som kan brukes til å si noe om alderen på de store skredene i Fedafjorden, og derfor er det også en del usikkerhet knyttet til estimering av skredfare. Vi har funnet at i løpet av de siste 10 000 år har det i hele fjordsystemet gått ca. 10 større skred som har krysset fjordbunnen og hatt potensiale til å kutte alle kabler på fjordbunnen. En blydatering viser at minst ett av disse er yngre enn 1000 år. Vi har dermed est

I denne rapporten gis en foreløpig oppsummering av Testprosjekt Finneidfjorden, som er et av testprosjektene foreslått i Statens kartverks prosjekt "Videreføring av kartlegging av fare for løsmasseskred i Norge". Testprosjektet er utvidet geografisk i forhold til forslaget i forprosjektet til også å gjelde Balsfjord hvor det i 1988 gikk et fatalt leirskred med tap av menneskeliv. Testprosjektet er et samarbeidsprosjekt mellom Statens kartverk og NGU. Innenfor prosjektet er det fokusert på anvendelsen og nytten av ulilke geologiske og geofysiske metoder for å påvise skredfarlige sedimenter i sjøen og strandnært på land. I tillegg er det lagt ned en betydelig innsats på å sammenstille både eksisterende og nyinnsamlede data i forskjellige GIS-verktøy for å lette tolkningen av data og å se sammenhenger mellom de forskjellige datasett. Målet er å komme fram til de mest kostnadseffektive metoder for en sikker påvisning av skredfarlige områder i strandsonen. I tidsrommet august til oktober 1998 er det samlet inn nye data i Finneidfjord og Balsfjord. Følgende metoder er benyttet: refleksjonsseismikk, sidesøkende sonar, enkel- og multistråle-ekkolodd, georadar og refraksjonsseismikk. I tillegg er bunnsedimentene i Sørfjorden og i Balsfjord prøvetatt, og det er gjennomført kvartærgeologisk kartlegging og gravinger på land i Balsfjord. Det er påvist flere områder med ustabile løsmasser. Geotekniske undersøkelser som Statens Vegvesen i Troms har gjennomført, bekrefter uavhengig at områdene har stabilitetsproblemer. Alle metodene som er testet er nyttige i en skredfarevurdering, og foreløpig synes det klart at kvartærgeologiske kart, seismikk og en type detaljtopografi/bilder av sjøbunnen er nødvendige data. Endelig rapportering foretas i mai-1999.

Basert på tolkning av seismikk, sidesøkende sonardata, batymetri og bunnprøver, er det fremstilt et overflatesedimentkart over nordøstlige delen av Nordsjøen utenfor sørvestlandet i målestokk 1:500 000 mellom 3oØ og 6o30'Ø, og 57o30'N og 59oN. Nordsjøplatået (østlige Nordsjøen, vanndyp mindre enn 100-150m) består av harde (overkonsoliderte, delvis deformerte) glasimarine/marine sedimenter eller morenemateriale. De harde sedimentene er blottet på havbunnen i flere områder, evt. dekket med et tynt lag av grove erosjonsrester (grus, stein etc.). De harde sedimentene kan være dekket av sand i andre områder, varierende fra noen få cm til over 10 m i mektighet. Innenfor sandområdene er det flere steder kartlagt aktive sandbølger med bevegelsesretning mot øst/sørøst. I skråningen ned mot bunnen av Norskerenna blir sedimentene gradvis finere, fra grov/middels sand på kanten av Nordsjøplatået til finsand/silt i skråningen, og silt/leire i de dypere delene av Norskerenna. Mektigheten av de Holocene leirene kan nå opp i ca. 20 m. Nær Norskekysten opptrer flere sedimenttyper, for det meste morene, delvis dekket av et tynt lag med bløt leire (1-3 m). Sør for Egersund, i de dypeste delene av Norskerenna, rager de høyeste toppene av Hidrafjellene (krystalline bergarter) opp over leirsedimentene. Deler av områdene på Nordsjøplatået har et stripete overflatemønster som er tolket som "flutes" (parallelle rygger og forsenkninger), og som viser at is har beveget seg i nordvestlig retning over området. Innen deler av kartblade (på vanndyp mellom 110 m og 170 m) er det spor etter isfjellpløying. I deler av sør- og vestskråninga og bunnen av Norskerenna finnes mange groper (pockmarks) som sannsynligvis skyldes utsiving av gass.

I samarbeid med HASUT-prosjektet (Havbruk, areal, samordning og utvikling i Trøndelag) gjennomførte NGU feltarbeid med F/F "Seisma" i Flatanger og Fosnes i periodane 08.09.-19.09.2003 og 10.10.-19.10.2003. I første periode kartla vi djupner rundt Utvorda og Jøa med GeoSwath interferometrisk sonar. I tillegg til å samle inn djupnedata, måler også sonaren reflektiviteten frå havbotnen - såkalla backscatter. Dette gir et mål på hardheit og/eller ruheit på botnen som er viktig informasjon for tolking av botntyper. I den andre perioden brukte vi høgoppløyseleg seismikk (TOPAS), prøvtaking med grabb og videoopptak utført med videograbb og ROV for å verifisere tolkinga av havbotnen. Som grunnlag for kartlegginga blei det kjøpt inn digitalt kartverk med gridceller 50 m frå Sjøkartverket i tillegg til at HASUT prosjektet og NGU i fellesskap engasjerte FFI (Forsvarets Forskningsinstitutt) for å kartlegge dei djupare delene av undersøkingsområda med fleirstråleekkolodd. Basert på innsamla data er det laga ei tolking over sedimenta på botnet utanfor Utvorda og rundt Jøa.

I forbindelse med GEOS-prosjektet (Geologi i Oslo-regionen), gjennomførte NGU feltarbeid med interferometrisk sonar i Glomma-vassdraget for Øyeren til nordre Hammaren og samlet inn på høyoppløselige batymetriske data. Målet med undersøkelsen var å kartlegge elvebunnet med spesiell fokus på erosjonsfenomener og skred. En rekke morfologiske elementer og sedimenter på elvebunnen er kartlagt og karakterisert. Basert på de innsamlete data er det foreslått en prioritering for videre undersøkelser og oppfølging. Av spesiell interesse for dette prosjektet er en rekke dype nedskjæringer, opptil 23 m dype, som finnes flere steder i det undersøkte området. Bl.a. ligger det en nedskjæring rett i forkant av en av bropillarene til Fetsund bro. Det ble funnet få spor av utglidninger i det undersøkte området, og de som er registrert er relativt små. Elveerosjon i områder med påvist kvikkleire langs elvebredden ser ikke ut til å utgjøre noen umiddelbar fare ut fra de dataene som presenteres her, med et mulig unntak ved østsiden av Fetsund bro.

Forkortet:
Leirområdene i strandsonen fortsetter ofte utover på sjøbunnetn. Mange skred har startet under havnivå og forplantet seg inn på land. I tillegg kan undersjøiske skred utløse flodbølger med ødeleggende virkning på land. Skred i strandsonen kan bli spesielt ødeleggende dersom det finnes kvikkleire i grunnen. Dette understreker at forholdene i sjøen kan ha en avgjørende betydning for stabiliteten langs strandsonen.

Med NGU's anskaffelse av en interferometrisk sidesøkende sonar i 2003 er det blitt mulig effektivt å kunne innsamle geologiske data over store strekninger langs strandsonen med informasjon om både batymetri og bunntyper. Data kan sammen med topografiske, geologiske og geotekniske data fra land, samt marine multistråleekkoloddata fra dypere vann og seismikk gi et mer komplett bilde av forholdene i strandsonen. Prosjektet er en videreførsel av et testprosjekt om forholdene langs strandsonen i Finneidfjord med klassifisering av soner for videre skredfarevurdering og kartlegging (Longva mfl. 1999).

Over 50 km av kystsonen i Trondheimsfjoden er inkludert i nærværende undersøkelse. Dette gjelder kyststrekninger fra Gaulosen til Orkdalsfjorden samt fra Trondheim til Hommelvika. Data er sammenstilt og analysert vha GIS og morfologiske elementer er kartlagt og digitalisert. Målet med denne rapporten er å oppsummere data fra arbeidet i 2004 og utarbeide en første klassifikasjon av morfologi og bunnforhold i utvalgte strandsoner. Til sammen gir dataene en unik oversikt over skred- og erosjonprosesser i strandsonen. Dataene kan inngå som deler av fase 1 og 2 i foreslåtte programmer for kartlegging av skredfare i strandsonen (Emdal mfl. 1997; Longva mfl. 1999). Rapporten danner grunnlag for videre diskusjon om bruk av denne type data sammen med geoteknisk og annen geofysisk informasjon til risiko- og faresonekartlegging i strandsonen.

I 2004 og 2005 gjennomførte NGU maringeologisk kartlegging av sjøbunnen i Rauøyfjorden, rundt Missinger-Søstrene og i Akersundet ved Hvaler i forbindelse med planlegging av en nasjonalpark/et marint verneområde. Kartleggingen ble utført i regi av NGUs GEOS-prosjekt (Geologi i Oslo-regionen). Fylkesmannen i Østfold og Østfold fylkeskommune/Forum Skagerrak, representert ved Fiskeridirektoratet, har gitt økonomisk støtte til prosjektet.
(Forkortet)