SJØBUNNSPRØVE

Edmund Johansen fra Kunes i Lebesby fant i 1988 et hvitt leiraktig materiale i et delvis nedtappet vann på Laksefjordvidda. Materialet viste seg å være diatomitt. Nærmere undersøkelser med bl.a. prøvetaking av bunnsedimentet gjennom isen på en rekke vann i området viser at diatomeer er tilstede i alle de undersøkte vannene. Kun i det nedtappede vannet, som er en dødisgrop, har sedimentasjonsbetingelsene vært stillestående nok til at en ren diatomitt har blitt avsatt. Mengdene i dette vannet er altfor små til kommersiell drift.

Sjøbunnens reflektivitetskarakter innenfor kartblad Engelsk Klondyke (5704-4), er tolket basert på et flatedekkende linjenett av sidesøkende sonardata (SSS). Sonardataene er innsamlet av Norges sjøkartverk i perioden 1982 til 1985. Kartet dekker deler av Egersundbanken samt grunnere deler av sør-vestskråningen av Norskerenna. Vanndypet innenfor kartbladet varierer fra 65 m i sørvest til 250 m i nordøst. Grove og harde sedimenter gir generelt høy refleksjon, mens løs sand og fin- kornige sedimenter gir lavere energiretur. Basert på graden av akustisk reflek- tivitet, er tolkningen inndelt i 5 klasser, henholdsvis 0-10%, 10-25%, 25-50%, 50-75% og 75-100% høyreflektivitet. Tolkningen er digitalisert og framstilt på kart i målestokk 1:100 000. I kartets nordvestlige og sørøstlige deler opptrer høyreflektivitetsområdene som er tolket som hard bunn, enten morene eller overkonsoliderte glasimarine sedimenter uten eller med et tynt/usammenhengende dekke av sand over. Resten av kartbladet består for det meste av områder med lav refleksjon, tolket som sandige sedimenter av vekslende mektighet, men oftest tykkere enn 1 meter. Det vil bli gitt ut en egen rapport som omhandler overflatesedimentene hvor sonartolkningen vil bli sammenholdt med bunnprøver og seismikk. I den sørøstlige delen av kartet opptrer et 13 km langt og 1-2 km bredt område med sandbølger (bølgelengde ca. 30 m) med migrasjonsretning mot øst-sørøst. I områder med hard bunn opptrer retningselementer med to forskjellige retninger. Disse er tolket til å være striper (flutes) avsatt under en bre i bevegelse, og viser bevegelsesretningen på breen. Den ene retningen er mot vest-sørvest ( i kartets sørlige del), mens den andre og vanligste retningen er mot vest-nord- vest ( i kartets nordlige del). Det er funnet noen få gassutsivingsgroper (pockmarks) i kartets nordøstlige del.

Sjøbunnens reflektivitetskarakter på Nordsjøplatået, Eigersundbanken og i Norskerenna utenfor sørvest-Norge er tolket basert på et flatedekkende linjenett av sidesøkende sonardata (SSS). Sonardataene er innsamlet av Norges Sjøkartverk i perioden 1982 til 1985. Området ligger mellom 3 grader Ø og 6 grader 30 min. Ø, og 57 grader 30 min. N og 58 grader N og øst for 5 grader 30 min. Ø mangler data. Vanndypet varierer fra 65 m på Nordsjøplatået til 360 m i Norskerenna. Kartet er digitalisert i målestokk 1:100 000, og presentert i målestokk 1:250 000. Grove og harde sedimenter gir generelt høy reflektivitet, mens løs sand og finkornige sedimenter gir lavere energiretur. Kartet viser 5 klasser basert på graden av gjennomsnittlig akusistisk reflektivitet (0-10%, 10-25%, 25-50%, 50-75% og 75-100% høyreflektivitet). På Nordsjøplatået mellom 100 m og 140 m vanndyp i kartets nordvestlige del, opptrer ett stort høyreflektivitetsområde som er tolket som hard bunn, enten overkonsoliderte glasimarine sedimenter, morene eller grus og stein. De harde sedimentene kan være dekket av et tynt/sammenhengende sandlag. I kartets sørøstlige del ligger et annet stort høyreflektivitetsområde på mellom 80 m og 100 m vanndyp. Resten av kartbladet består for det meste av områder med lav reflektivitet. På Nordsjøplatået representerer dette sandige sedimenter av vekslende mektighet. I de dypere delene av Norskerenna representerer lavreflektivitetsområdene finkornige sedimenter (leir/silt). Innenfor høyreflektivitetsområdene er det kartlagt et stripemønster med retning VNV-ØSØ. Stripemønsteret er tolket som rygger (flutes), som er antatt dannet under sålen av en isbre som beveget seg over området. Spor etter isfjellpløyning er også kartlagt, og de forekommer på vanndyp fra 110 m til 170 m, særlig på bankområdene på begge sider av Rottehola. Sandbølger ligger på 80 m til 130 m vanndyp i langstrakte områ

I denne rapporten gis en foreløpig oppsummering av Testprosjekt Finneidfjorden, som er et av testprosjektene foreslått i Statens kartverks prosjekt "Videreføring av kartlegging av fare for løsmasseskred i Norge". Testprosjektet er utvidet geografisk i forhold til forslaget i forprosjektet til også å gjelde Balsfjord hvor det i 1988 gikk et fatalt leirskred med tap av menneskeliv. Testprosjektet er et samarbeidsprosjekt mellom Statens kartverk og NGU. Innenfor prosjektet er det fokusert på anvendelsen og nytten av ulilke geologiske og geofysiske metoder for å påvise skredfarlige sedimenter i sjøen og strandnært på land. I tillegg er det lagt ned en betydelig innsats på å sammenstille både eksisterende og nyinnsamlede data i forskjellige GIS-verktøy for å lette tolkningen av data og å se sammenhenger mellom de forskjellige datasett. Målet er å komme fram til de mest kostnadseffektive metoder for en sikker påvisning av skredfarlige områder i strandsonen. I tidsrommet august til oktober 1998 er det samlet inn nye data i Finneidfjord og Balsfjord. Følgende metoder er benyttet: refleksjonsseismikk, sidesøkende sonar, enkel- og multistråle-ekkolodd, georadar og refraksjonsseismikk. I tillegg er bunnsedimentene i Sørfjorden og i Balsfjord prøvetatt, og det er gjennomført kvartærgeologisk kartlegging og gravinger på land i Balsfjord. Det er påvist flere områder med ustabile løsmasser. Geotekniske undersøkelser som Statens Vegvesen i Troms har gjennomført, bekrefter uavhengig at områdene har stabilitetsproblemer. Alle metodene som er testet er nyttige i en skredfarevurdering, og foreløpig synes det klart at kvartærgeologiske kart, seismikk og en type detaljtopografi/bilder av sjøbunnen er nødvendige data. Endelig rapportering foretas i mai-1999.

A shallow water area east of Trondheim harbour in the Trondheimsfjord has been used as test site to study the impact of towed bottom gear on seafloor sediments in the frame of the SOSS project (Safe Operations of Subsea Systems). This report presents detailed bathymetry, acoustic reflectivity and grain size analyses of seafloor sediments in the test area.
SINTEF Fisheries and Aquaculture, in cooperation with Marine Scotland, performed towing tests with a sledge loaded with instruments in the period 31 th August 20 I 0 -6th September 20 10. The tests were performed from the NINU vessel RN Gunnerus. In September 2010 NGU mapped the test area with aGeoSwath 250 kHz interferometric sonar, collected high resolution sub-bottom profiler data with a Kongsberg S40 Topas parametric source, and aquired grab samples and Niemist6e cores at four locations. The survey was done with the NGU vessel FF Seisma.
The seabed in the test area comprises an upper sandy gravelly mud layer 5-10 cm thick resting on softer and more fine-grained muds. Comparisons of bathymetric datasets from 2004 and 2010 show that the test tows did not make significant scours into the sea bed.
The high content of coarse silt and sand makes the soil dilatant. The seabed will have a firm behavior if it is hit by a falling object like a gravity corer, while vibrations will cause objects to sink into the seabed. This infers further that an object that lies on the seabed vibrating or rocking, e.g. due to drag in a line may sink into the seabed. The sledge that was towed at constant speed over the seabed caused only minor influence on the seabed.