GEOLOGISK UNDERSØKELSE

Blokkletingen og den geologiske rekognoseringen ble utført som ledd i de regionale malmundersøkelser i Finnmark. Det undersøkte området utgjør 850 - 900 km2. I tillegg til de regionale undersøkelser ble det utført detaljert blokkleting og geologisk kartlegging i et begrenset område på Gæssemaras. For undersøkelsene på Gæssemaras henvises til GM Rapport nr. 254 B.

Kobberforekomsten Suovrarappat som ligger ca. 40 km NW for Kautokeino ble oppdaget ved blokkleting i 1958. Dette førte til at det samme år ble utført selvpotensialmålinger og magnetiske målinger i området (GM Rapport nr. 228) samt boret 4 hull. Resultatene var såvidt positive at det i 1959 ble gjennomført et større undersøkelsesprogram som omfattet elektromagnetiske målinger (GM Rapport nr. 244 A) geologisk kartlegging, blokkleting og diamantboring av 10 nye hull. Ved boringene ble det funnet lokale kobberanrikninger, men ingen var så rike som de som ble påtruffet i 1958 (16 meter malm med ca. 5% Cu). Rapporten omtaler ganske inngående de geologiske og malmgeologiske forhold i feltet. Kjernebeskrivelser er vedlagt rapporten. Kartbilag foreligger i separat hefte.

Rapporten tar for seg 11 forekomster beliggende langs Agjetjokka og Kautokeinoelven (kartblad Siebe) samt 2 forekomster beliggende nord for Kautokeino. Den ene av de to sist nevnte ligger ved Breibuktnes 4,5 km nord for kirkestedet (kartblad Kautokeino), den andre ligger ved Masijokka bru (kartblad Masi).

Undersøkelsene ble utført i forbindelse med pågående diamantboringer på forekomsten, jfr. GM Rapport nr. 300 A.

Boringene var et ledd i undersøkelsene av kobberforekomstene i Bidjovagge og foregikk på basis av forutgående geofysiske målinger. Det ble boret 7 hull med samlet lengde 713,60 meter.

Det ble boret 2 hull med samlet lengde 197,70 meter. Boringene foregikk på basis av blokkleting og geofysiske målinger.

Hensikten med boringene var å undersøke den kjente kobberforekomst på grunnlag av foreliggende geofysiske anomalier. Det ble boret 10 hull av samlet lengde ca. 780 meter.

Det henvises til NGU Rapport nr. 254/B over de undersøkelser som i 1959 ble utført i det samme område. Foreliggende undersøkelse tok sikte på å føre undersøkelsene videre. Det ble foretatt detaljert blokkleting som førte til nye funn av malmblokker. Videre ble det foretatt magnetiske målinger samt geolgiske undersøkelser.

Helleskifrene består av feltspatførende kvartsitter eller kvartsskifre med varierende mengder glimmer. Skifrene er meget vakre og minner om helleskifrene som brytes i Stjørna. Helleskifrene i det østre drag av forekomsten er av en slik beskaffenhet at det synes fullt forsvarlig å sette i gang prøvedrift.

Blokkletingen som foregikk i Finnmark i 1959 dekket grønnskifersonen langs Stuorajavrre-vassdraget mellom Hyolithussonen og Kautokeinoelven. I 1960 ble blokkletingen fortsatt helt syd til riksgrensen mot Finland. Området har et areal på ca. 750 km2. Det ble ikke funnet malmblokker av større interesse. I forbindelse med den regionale malmleting ble det befart en del lokaliteter hvor det ved flymålinger var fremkommet anomalier av mer fremtredende karakter.