STRANDSONE

Denne rapporten oppsummerer de viktigste erfaringene som er gjort gjennom de siste årenes forsknings-, utviklings- og kartleggingsarbeid med henblikk på forebygging av skred langs strandsonen i Norge. Arbeidet har gitt en økt forståelse for skredprosesser både som del av den naturlige landskapsutviklingen og som et resultat av menneskelige inngrep. I rapporten sammenfattes kunnskap fra 29 historiske skred langs strandsonen i Norge, generelle karakteristika for slike skred som forhåndsbetingelser, utløsningsfaktorer, utvikling og konsekvenser gjennomgås. Betydningen av faktorer som sedimentasjon, vannstandsendringer, hydrologi/klima, erosjon, gass, svake lag og menneskelig aktivitet beskrives. Noen viktige metoder som kan brukes for kartlegging i strandsonen er kort oppsummert. Det gis eksempler på hvilke tilnærminger som til nå har vært gjort til forebyggende kartlegging i strandsonen på ulike nivåer. Detaljerte sjøbunnskart, hvor de er tilgjengelige, kan sammen med kvartærgeologiske kart på land brukes som generelle aktsomhetskart for skred i strandsonen. Slike data gir informasjon om tidligere skredhendelser, erosjonsprosesser forårsaket av bølger eller undergraving av strømmer, potensielt høye poretrykk (pockmarks) og stabiliserende elementer som fjell og morene. Tegn på destabiliserende forhold er av særlig betydning der det er tykke avsetninger av marine sedimenter i strandlinjen. Den batymetriske informasjonen gjør det mulig å utvide prosedyrene for faregradsvurderinger av kvikkleiresoner i strandsonen som tradisjonelt kun er basert på data fra land. 2D resistivitet langs strandsonen kan inkluderes som ny metodikk ved en revurdering av prosedyrene for faregradsvurdering. Seismiske metoder og eventuelt prøvetaking kan bidra til kartlegging av svake lag i sedimentene. Høyoppløselig batymetrisk informasjon kan samles inn fra båt i synergi med andre kartleggingsprogrammer. Laserskanning i sjøen vil kunne gi nye muligheter for effektivt å framskaffe batymetriske data fra strandsonen over store områder. Annen ny teknologi, som for eksempel FF-CPTU, vil også potensielt kunne bidra i faresone- og stabilitetsvurderinger i strandsonen. Det anbefales at det etableres et system for prioritering av strandsoner for fare- og aktsomhetskartlegging, videre at det arbeides for at detaljerte batymetriske data blir mer tilgjengelige og at annen maringeologisk informasjon, for eksempel om landformer, blir langt ut på nett-tjenester slik at de kan komme til nytte for samfunnet.

Denne rapporten oppsummerer de kvartærgeologiske og hydrogeologiske forholdene ved Kråkneset i Altafjorden i Finnmark der det 3. juni 2020 gikk et større løsmasseskred ved Flatstrand. Rapporten er bestilt som innspill til faggruppa som ble nedsatt for å utrede skredhendelsen med hensyn til forløp og mulige årsakssammenhenger. Arbeidet har benyttet seg av feltbefaringer, bilder og videoer, analyse av georadarprofil, studier av sonderboringer utført etter skredhendelsen, analyse av høyoppløselig topografiske kart og sjøbunnskart fra før og etter at skredet gikk, samt InSAR data. Noen vitneskildringer er også benyttet. Annen relevant geologisk informasjon er vedlagt, blant annet et berggrunnskart over området. Beskrivelse av forhold som har/kan ha påvirket de hydrogeologiske forholdene i skredområdet er vektlagt.
Det kartlagte området ved Kråkneset domineres av oppstikkende fjellrygger og lavtliggende dalfyllinger med grove strandavsetninger og tydelige strandlinjer/rygger. Et viktig element i landskapet, som eksisterte allerede før skredhendelsen i 2020, er spor etter et eldre skred i nesten nøyaktig det samme området som 2020-skredet. Tidligere undersjøiske data viser kanaler og en grop som kan ha blitt dannet i forbindelse med det gamle skredet. Det er også spor etter mindre endringer av havbunnen som kan være skjedd i etterkant. Nye sjøbunnsdata viser at 2020 skredet har etterlatt en flate på 8 meters dyp som kan representere toppen av skredmasser eller eventuelt et glideplan. De dype, ferske undersjøiske kanalene viser at masser fra skredet brøt opp og beveget seg ut på dypt vann i en løsmassestrøm.
Lagrekkene i den nye skredkanten viser at sidene av skredet er dominert av silt- og leirholdige masser (hav- og fjordavsetninger), noen steder med tynne sandlag, under et topplag av grus- og steinholdige strandavsetninger. De sentrale og høyeste deler av skredkanten er dominert av flere meter tykke, grus- og steinholdige breelvavsetninger med lag som heller mot sjøen. Avsetningen finnes også som grove lag i de underliggende hav- og fjordavsetninger. Sonderboringene nær skredgropen ved Flatstrand viser liknende skift i lagdelingen mellom grove sedimenter og leire mot dypet. De utførte undersøkelsene viser at de grovkornete lagene i skredområdet trolig sto i hydraulisk kontakt med de høyereliggende, grove løsmassene i Kråkvikdalen. Høyt grunnvannsnivå i dette området forut for skredhendelsen som følge av snøsmelting, og en geologisk oppbygging som hindret en rask drenering, førte trolig til en betydelig poretrykksøkning i de dypereliggende vannførende sedimentene ved Flatstrand. Dette kan igjen ha ført til en destabilisering av mulig omkringliggende kvikkleire gjennom poretrykksøkning, eventuelt forsterket av et lokalt hydraulisk grunnbrudd, og dermed utløst den store skredhendelsen. De bakenforliggende geologiske forholdene er skissert i en geologisk modell.