BORHULLSLOGGING

I 1971 ble det utført Turammålinger i området ved Rosset Grube (Rapport nr. 1073) og i 1973 boret 3 hull på basis av resultatene av disse målingene. Borhullene er 213, 97 og 72 meter lange. Formålet med borhullsmålingene var å bidra til sikrere slutninger om de mineraliserte soner som opptrer i om- rådet. Målingene foregikk på vanlig måte. det ble energisert ut fra samme kabelopp- legg som ved Turammålingene. Målingene lyktes bra og ga verdifull informasjon om forholdene.

Som ledd i et NTNF-prosjekt ble selvpotensialer, pH og redoxpotensialer målt i borhull fra gruvegang i Tverrfjellet gruver, Hjerkinn. Hensikten var å teste en utviklet sonde for in situ målinger.

Fjellsjøforekomsten ble funnet ved Turammålinger i 1945. Den er plateformet og flattliggende. Utstrekningen er ganske stor, men mektigheten liten. Malmen ligger 30-80 meter under dagen og består hovedsakelig av svovelkis med kobberkis og sinkblende. Borhull 288 er påsatt vertikalt og ble boret til 300 meter dyp for å sondere muligheten av å finne malm lenger nede. I ca. 85 meter dyp ble det påtruffet en underliggende sone med striper av kis. I de dypere deler av hullet ble det ikke funnet noe av interesse. EM borhullsmålingene ble utført på vanlig måte. Det ble også gjort forsøk med Sp-målinger Det ble påvist anomalier både på Fjellsjøforekomsten og på den underliggende sone. Rapporten konkluderer med at det bør overveies å foreta videre undersøkelser inntil et dyp av 50-75 meter under Fjellsjøforekomsten.

Det er tidligere utført bakke- og borhullsmålinger med ulike metoder ved Rosset gruve, jfr. rapportene nr. 1073, 1200 B og 1346. Foreliggende undersøkelse er en oppfølging av CP-målingene som er omtalt i rapport 1346. De nye Cp-målingene viser at den tynne og uinteressante kissonen som er påtruffet i de nye borhull øst for Rosset gruve er årsaken til indikasjonene i denne delen av området. Det er ikke skrevet rapport over målingene. Tegninger/kurver finnes heller ikke.

Målingene var en fortsettelse av oppdrag 1536 hvor det også var jordet i borhull 10051. Denne malmen på 187 m dyp i bh-10050 henger ikke sammen med sydmalmen, men er trolig en selvstendig linse som ligger over og vest for selve sydmalmen. Målingene i bh-10050 viste at denne linsen hadde utstrekning også til dette borhull som ligger 50 m vest for 10051. Dette resultat ble meddelt oppdragsgiver muntlig.

Borhullsmålingene ble utført 8. - 11. august og 25. oktober 1977. Det er utført bakkemålinger i feltet tre ganger tidligere: 1) Turammålinger 1958 GM/NGU Rapport nr. 232 B 2) Magnetiske målinger 1959 GM/NGU Rapport nr. 261 3) Selvpotensialmålinger 1970 NGU Rapport nr. 990 I 1959 ble det diamantboret 2 hull og i 1977 3 hull. Boringene ble gjort for å finne årsaken til anomaliene som fremkom ved Turammålingene i 1958. Det har vært ansett som mest sannsynlig at anomaliene skyldes relativt dagnære kisim- pregnasjoner i gabbro- og grønnsteinsbergartene, men en har ikke helt kunnet avvise muligheten av at anomaliene skyldes massivere kisdannelser i større dyp. Boringene har ikke gitt noe entydig svar på spørsmålet. Formålet med borhullsmålingene var om mulig å bidra til mer klarhet om for- holdene. I noen grad syntes dette å ha lyktes. Borhullsmålingene tyder nemlig ganske avgjort på at det er kisimpregnasjonene i grønnsteins- og gabbrober- gartene som forårsaker anomaliene. Det foreligger ingen anomalier i hullene som umiddelbart gir grunn til å anta det opptrer malmsoner på dypet i området. Det er tilslutt i rapporten antydet et forslag til visse videre undersøkelser i området.

I tidsrommet 1973 - 1978 har NTNF finansiert prosjektet "Logging av geopara- metre i vann". Det er utviklet en sonde for in situ måling av pH, Eh og SP i diamantborhull. Rapporten beskriver i detalj konstruksjonen og bruk av sonden. 2 arbeidstegninger følger som bilag.

CP-målingene har fastslått mineraliseringens sammenheng fra borhull til borhull, oppklart visse forvekslinger og dessuten vist at årsaken til at enkelte hull ikke har truffet malm, er at lengden langs fallet er mindre enn tidligere antatt, og at hullene er boret for kort. Videre ser det ut til at strøklengden for mineraliseringen samlet er større enn tidligere anslag.
Mineraliseringen synes å ha linjalform med en nær horisontal akse. Dette er tydeligst for søndre sone.
Skjerpsonen og nordre sone har en viss ledende forbindelse, men målingene har ikke påvist noe bestemt foldningsmønster som forklarer denne sammenhengen.
I øst er mineraliseringens begrensning mot dypet ikke kjent, men ledningsevnesonderinger tyder ikke på noen dragning i felt mot sørøst.