BORHULLSLOGGING

Det ble foretatt målinger i 8 hull: nr. 123, 334, 525, 535, 606, 607, 608 og 609. Målingene forløp tilfredstillende, og det ble observert anomalier som gir grunnlag for tildels sikre anvisninger.

Oppgaven gikk ut på diamantboring på den elektromagnetiske dypanomalien i området 1/2 - 1 1/2 km. vest for Røsjøen. Det skulle bores 2 nye dyphull og eventuell boring etter avkiling i disse to hullene og i borhull 104 som var boret tidligere. Hullene var antatt å bli 500 -
600 m. Det skulle også utføres hullavviksmålinger. Det ble boret et nytt langhull nr. 134. Dette ble boret til et dyp av 678,55 m. Det ble videre boret to hull etter avkiling i hull nr. 104. Disse hullene har fått betegnelsene 104 A og 104 B. 104 A ble avkilet mot N med en kile plassert på 363,60 m., og hullet ble boret videre til et dyp av 573,80 m. Det andre hullet ble boret med avvik mot S med to kiler plassert på 353,75 m. og 444,85 m., og det ble boret ned til et dyp av 575,80 m.

Boringene ble utført i tidsrommet 22. april - 16. november. Hullene ble anvist av RK's geolog Øystein Pettersen som også har beskrevet kjernene. Det ble boret et lang-hull nr. 134 til et dyp av 678,55 m. Det ble videre boret 2 hull etter avkiling i hull nr. 104. De har betegnelsen 104 A og 104 B. Hullet 104 A er avkilt mot N og kilen er plasert på 363,60 m. Hullet 104 B er avkilt mot S og her er det satt ned to kiler en på 353,75 m. og en på 444,85 m. Videre er det boret et kort hull nr. 133 og det ble boret med RK's maskin. Den totale borelengde ble 1.216,15 m. Det ble gjort hullavviksmålinger i hullene 104 A, 104 B og 134.

Rapporten inneholder beskrivelse av ingeniørgeologiske og geologiske undersøkelser utført i 1969 med en beskrivelse også av tidligere utførte undersøkelser. Det er utført regionalgeologiske undersøkelser og detaljgeologiske undersøkelser med diamantboringer. Rapporten inneholder kart med geologiske data og beskrivelse av diamantborkjerner.

Målingene omfattet 2 hull i Nordgrubefeltet (104 A og 134) og 3 hull i Storwartzområdet (73, 128 og 132). De to første er boret vest for Røsjøen. Borhull 104- som er målt før (Rapport nr. 782)- er påsatt vertikalt på basis av bakkemålinger. Hullet er 584 meter dypt og har 100 meter avvik mot øst, noe mindre mot syd. Hull 104 A og hull 104 B er avkilt fra hull 104 henholdsvis mot nord og mot syd. Hullene 104, 104 A og 104 B traff kis i ca. 550 meter dyp. Denne malmsone antas å danne fortsettelsen av Kongens-malmen vest for Rødalsforkastningen.
Ved målingene i borhull 104 A ble det - likedan som tidligere i borhull 104 - observert meget sterke anomalier på malmsonen. Målingene tyder på at hullet står i nordre kant av den indikerte leder. Borhull 134 er påsatt vertikalt ca. 500 meter vest for borhull 104. Hullet er 680 meter dypt og har noenlunde samme avvik som hull 104. Hull 134 traff ingen kissoner av betydning. Målingene viser at hullet står 50-75 meter nord for malmsonens nordre kant. Hull 73 i Storwartzområdet er satt ned på "Sigaren". Hull 128 står syd for Olavsgruben og hull 132 like nord for Hestklætten grube. Også målingene i disse hull ga opplysninger av interesse.Jfr. Rapp. 833.

Målingene omfattet 10 hull boret mot dypet fra nivå 930 i profilene 130, 132, 134 og 136. Hullene er påsatt dels vertikalt, dels skrått, og har varierende lengde fra ca. 100 meter til ca. 200 meter. Formålet med boringene og målingene har vært å undersøke dypmalmens fort- settelse mot vest. GM var i perioden 1955- 1960 engasjert flere ganger i for- bindelse med undersøkelsene av forekomsten. Det kan vises til bl.a. rapportene nr. 289 og nr. 224/235 C. Resultatene av borhullsmålingene er tildels usikre. Det understrekes i rapporten at det er målt i for få hull, og at det er forsøkt bare ett opplegg for energisering.

Det ble utført målinger i 8 hull boret i vifte mot heng og ligg fra nivå 45 i gruben. Borhullsviften står vinkelrett på malmaksen som faller ca. 30 grader mot vest. Hullenes lengde varierer fra ca. 100 meter til ca. 200 meter. Formålet med målingene var å bidra til påvisning av eventuelle ukjente malm- forekomster i eller i nærheten av borprofilet. Det var første gang slike målinger ble utført i Killingdal Grube, og de fikk derfor preg av forsøk. Målingene foregikk på vanlig måte. Det aktuelle område ble energisert ved å sende 500 per vekselstrøm gjennom en kabel utlagt på bakken langs etter malmaksen og med en jording i dagen og en jording i gruben. På grunn av forstyrrelser av forskjellig art førte ikke målingene til resul- tater av større interesse for de videre undersøkelser.

Det fremlegges i denne rapport måleresultater fra i alt 37 hull. Noen få av disse er målt under tidligere oppdrag, og det kan derfor være grunn til å vise til rapportene nr. 532, 782 og 851. I 16 hull er det utført både EM- og SP-målinger, i 16 hull bare EM- og i 5 hull bare SP-målinger. Det er målt 14 hull i Storwartzområdet, 19 i Lergruvbakken og 4 ved Kongens grube. De fleste hull er boret på basis av resultater fra tidligere EM-bakke- målinger (Turam). Formålet med borhullsmålingene var å bidra til bedre for- ståelse av resultatene fra boringene og derigjennom skaffe grunnlag for sikrere tolkning av de foreliggende data fra bakkemålingene. Borhullsmålingene har gitt mange viktige opplysninger. Det var overraskende at malmsonene i Lergruvbakken nesten ikke ga SP-anomalier.

Borhull 244 er påsatt med 65 grader fall mot øst i punktet 2 600 N, 1 360 V i GM's stikningsnett fra Turammålingene i 1948 (GM Rapport nr. 63). Hullet ble boret for å undersøke A-malmen på stort dyp. Da målingene foregikk var hullet boret til 712 meter dyp uten å ha truffet malmen.
Målingene ble utført på vanlig måte ved 500 per. vekselstrøm tilført undergrunnen gjennom kabel utlagt på bakken og jordet i begge ender. Det fremgikk umiddelbart av målingene at bunnen av hullet lå like over malmsonen, og at det var all grunn til å fortsette boringene. Etter å ha boret 5 meter videre ble det påtruffet malm.