STABILITET

Forkortet:
Hydrogeologiske undersøkelser ved Urnes stavkirke viser at kirken er fundamentert på relativ finkornig morenemateriale med en generelt lav hydraulisk ledningsevne. Sonderboringer har påvist at mektigheten til morenedekket varierer fra cirka 2,0 m ved den nordlige grensen av kirkegården til mer en 11,0 m direkte sør for kirkegården. Under kirken er løsmassetykkelsen cirka 6,0 til 8,0 m over fast fjell. Kornfordelingsanalyser tyder på relativ lav hydrauliske ledningsevne på løsmassene i det undersøkte området. Generelt sett har den øverste meter av massene en høyere ledningsevne enn massene som ligger under. Dette tyder på at størstedelen av grunnvannstrømmen foregår i den øverste meteren av løsmassene. På grunn av den relativt lave hydrauliske ledningsevnen i løsmassene infiltrerer trolig kun en liten del av nedbørsemengden i grunnen, noe som gir liten grunnvannsstrømning og små variasjoner i grunnvannstanden over tid. Målingene av grunnvannstanden som pågår nå, kan gi en bedre forståelse av denne prosessen og dermed betydningen for massenes stabilitet.

I forbindelse med GEOS-prosjektet (Geologi i Oslo-regionen), gjennomførte NGU løsmassekartlegging/befaring i utvalgte områder etter ønske fra Rælingen kommune. Områdene inkluderer Åmot, Fjerdingby/Sundbekken, Nordbydalen, Glimmervegen Boligsameie og Hammaren. Det ble utført tradisjonell kvartærgeologisk feltkartlegging i de tre førstnevnte områdene, mens de andre er kartlagt ved befaring og flybildetolkning.
Kartleggingen i delområdene av Rælingen viser at hav- og fjordavsetninger (leire og silt) dominerer i områdene. Mektigheten varier stort på flere av lokalitetene, ofte over små avstander. Den haugete morfologien i området skyldes i stor grad undulerende berggrunn og ravinering av små bekker/elver. Flere steder eroderer bekkene i hav- og fjordavsetningene.
Relativt få skredgroper er registrert. De fleste større skredgroper er gamle og modifisert gjennom lang tids elve-/bekkeerosjon. Den vanligste formen for nyere utglidninger er grunne. De kan imidlertid oppstå uten aktiv erosjon ved bekker/elver.

Denne rapporten inneholder resultatene fra befaringen av en rekke enkeltområder med bebyggelse langs nordsiden av Varangerfjorden som er undersøkt med tanke på leirskredfare. Den gir en kortfattet karakteristikk av områdene med vekt på løsmassene og spor av utglidninger/skred. Hovedmålsetningen med denne befaringen var å påvise og avgrense leirområder hvor eventuelle leirskred vil kunne true bebyggelse, veger, og annen infrastruktur dersom det finnes kvikkleire i grunnen. Undersøkelsene er utført for å gi en vurdering av skredutsatt materiale og områder. Arbeidet som er rapportert her er finansiert av NGU gjennom leirskredkartleggingsprogrammet.
Landhevningen etter siste istid førte til at store arealer med gammel fjordbunn har blitt tørt land gjennom de siste ~13000 år, og istidens strandlinje (marin grense) gjenfinnes nå høyt over dagens havnivå, eks. ~86 m o.h. ved Vestre Jakobselv. Marin leire kan potensielt finnes nesten opp mot dette nivået, gjerne overdekt av et relativt tynt lag av strandgrus, elveavsetninger eller myr. Ofte finner man de tykkeste leiravsetningene i tilknytning til israndtrinn, dvs. soner hvor brekanten kortvarig stanset opp eller rykket litt frem under avsmeltningsfasen slik at det ble avsatt israndavsetninger av morener eller breelvavsetninger og med ekstra mye silt og leire utenfor. De finkornige fjordavsetningene er i dag ofte dekket av strandavsetninger eller myr.
De fleste områdene som er undersøkt er kjennetegnet av et relativt flatt terreng dekket av marine strand avsetninger dannet da havet stod høyere enn det gjør idag. Strandavsetningene er relativt grove, og finkornet materiale (silt og leire) opptrer relativt sjeldent i overflata. Det er funnet få spor av utglidninger, og de som er registrert er kjennetegnet ved å være grunne og relatert til erosjon langs elveskråninger. Ved Vestre Jakobselv finnes det til dels mektige løsmasseavsetniger og elva eroderer i disse. Områdene er preget av få blotninger av løsmassene, og leiravsetninger er ikke funnet i de som er undersøkt. Det må imidlertid understrekes at finkornete avsetninger kan finnes under overflate sedimentene. Påvisning av slike avsetninger vil bare være mulig gjennom geofysiske målinger og/eller boringer.

Kvinesdal kommune ønsket å få gjennomført en utredning om fare for fjellskred og flodbølger i Fedafjorden. Denne NGU-rapporten gir en dokumentasjon av de geologiske forholdene og en gjennomgang av de ulike områdene som er vurdert i forhold til fare for større utglidninger i Fedafjorden. Rapporten gir en gjennomgang av NGU sine eksisterende undersøkelser, og de feltbefaringene som ble gjennomført i 2006. Fjordundersøkelsene som ble foretatt av NGU på 90-tallet viste at en kunne få til dels store skred i Fedafjorden, med skredvolum på 10 000 – 100 000 m3. Det ble estimert en årlig nominell sannsynlighet på 1/1000 år for skred med slike volum i hele fjordsystemet. Undersøkelsene på land viser spor etter tidligere utglidninger av mindre volum enn det som indikeres ut fra undersøkelsene i fjorden. Volumene av utglidninger på land indikerer mindre volum på 1 000 til 10 000 m3. Grunnen til dette er at lagdelingen i fjellet ligger gunstig i forhold til fare for store utglidninger. Lagdelingen heller ofte inn mot fjellet, noe som favoriserer mindre utglidninger og steinsprang. Årsaken til at en har registrert større skredvolum i fjorden enn det som er observert i fjellsidene er trolig at skredene fører til kollaps av løsmasser i fjordsidene, som så blir inkorporert i skredene. Disse massene kan være grove skredmasser i de bratte fjordsidene og mer finkornede løsmasser i de flatere partier av fjorden.
Følgende områder er vurdert i rapporten : Breivika, Hangelandsspeilen, Ongleskjæret, Gullberget og Sundsodden, Ravnefjell, Grubedalen, Fredlaustone, Kjellingskjær, Kjeupsa, Skagelistranda og Odreholet. Observasjoner av de geologiske strukturene i form av lagdeling og sprekker viser at en kan få de største utglidningene ved Hangelandssspeilen og ved Grubedalen. Følgende volum er estimert for potensielle fjellskred fra disse to områdene:
• Hangelandsspeilen: 8-12 000 m3. I tillegg kan masser langs vegbanen kollapse og tilføre et lignende volum til skredet.
• Grubedalen: 10-20 000 m3, men mulig et maksimum volum på opp til 40 000 m3
De estimerte volumer for Hangelandsspeilen og Grubedalen er brukt av NGI for vurdering av flodbølger mot bebyggelse i Fedafjorden. De konkluderer med at slike skred ikke vil medføre vesentlige konsekvenser for verken Feda eller Kvina Verft ved Agnholmen.

Fjellområdet ved Mannen og Børa har yore kjent som potensielt fjellskredområde sidan slutten av 1990-talet. Årlege målingar med GPS sidan 2006 viser at fjellsida ved Mannen er i rørsle med ca 5 cm/år. Dette blir understreka av tydeleg skredaktivitet i delar av fjellsida.
Mannen vart karakterisert som eit høgrisikoobjekt i 2008 og arbeidet med å overvake fjellsida har kome godt i gang. Måleresultata vil vere med på å auke forståinga av det ustabile fjellpartiet.

Det er utført en kvartærgeologisk kartlegging av dalbunnen i Manndalen, Troms, i målestokk 1:10 000. Kartleggingen har som formål å gi en oversikt over utbredelsen av løsmassene i området og prosesser som påvirker disse og som kan forårsake skred. Identifisering av tidligere skred og områder hvor det foregår aktiv erosjon i dag er vektlagt. Resultatene som det rapporteres om her danner et grunnlag for videre geotekniske undersøkelser, skredfarevurderinger og sikringstiltak.

Mannen is an unstable rock slope in the Romsdal Valley in the Møre og Romsdal County (western Norway). The slope is under continuous monitoring since 2009 by the Åknes/Tafjord Beredskap IKS. As part of the detailed site investigations, two more than 130 m deep, vertical cored boreholes have been drilled in 2010 and 2011. This report presents the results from the geological and engineering geological core logging of the lower, second borehole drilled in 2011 (KH-02-11), which complements the logging of the upper, first borehole (KH-01-10) and the geophysical borehole logging using an optical televiewer reported earlier. Results from grain size distribution of fine-grained breccias, as well as XRD identification of clay minerals in breccia layers for both boreholes at Mannen (KH-01-10 and KH-02-11) are also presented.

Denne rapporten oppsummerer de viktigste erfaringene som er gjort gjennom de siste årenes forsknings-, utviklings- og kartleggingsarbeid med henblikk på forebygging av skred langs strandsonen i Norge. Arbeidet har gitt en økt forståelse for skredprosesser både som del av den naturlige landskapsutviklingen og som et resultat av menneskelige inngrep. I rapporten sammenfattes kunnskap fra 29 historiske skred langs strandsonen i Norge, generelle karakteristika for slike skred som forhåndsbetingelser, utløsningsfaktorer, utvikling og konsekvenser gjennomgås. Betydningen av faktorer som sedimentasjon, vannstandsendringer, hydrologi/klima, erosjon, gass, svake lag og menneskelig aktivitet beskrives. Noen viktige metoder som kan brukes for kartlegging i strandsonen er kort oppsummert. Det gis eksempler på hvilke tilnærminger som til nå har vært gjort til forebyggende kartlegging i strandsonen på ulike nivåer. Detaljerte sjøbunnskart, hvor de er tilgjengelige, kan sammen med kvartærgeologiske kart på land brukes som generelle aktsomhetskart for skred i strandsonen. Slike data gir informasjon om tidligere skredhendelser, erosjonsprosesser forårsaket av bølger eller undergraving av strømmer, potensielt høye poretrykk (pockmarks) og stabiliserende elementer som fjell og morene. Tegn på destabiliserende forhold er av særlig betydning der det er tykke avsetninger av marine sedimenter i strandlinjen. Den batymetriske informasjonen gjør det mulig å utvide prosedyrene for faregradsvurderinger av kvikkleiresoner i strandsonen som tradisjonelt kun er basert på data fra land. 2D resistivitet langs strandsonen kan inkluderes som ny metodikk ved en revurdering av prosedyrene for faregradsvurdering. Seismiske metoder og eventuelt prøvetaking kan bidra til kartlegging av svake lag i sedimentene. Høyoppløselig batymetrisk informasjon kan samles inn fra båt i synergi med andre kartleggingsprogrammer. Laserskanning i sjøen vil kunne gi nye muligheter for effektivt å framskaffe batymetriske data fra strandsonen over store områder. Annen ny teknologi, som for eksempel FF-CPTU, vil også potensielt kunne bidra i faresone- og stabilitetsvurderinger i strandsonen. Det anbefales at det etableres et system for prioritering av strandsoner for fare- og aktsomhetskartlegging, videre at det arbeides for at detaljerte batymetriske data blir mer tilgjengelige og at annen maringeologisk informasjon, for eksempel om landformer, blir langt ut på nett-tjenester slik at de kan komme til nytte for samfunnet.

Nesnahalvøya, Nesnaøyene (Handnesøya, Tomma, Hugla) og Løkta ligger i kommunene Nesna og Dønna på Helgelandskysten i Nordland. I de siste årene er det utført kvartærgeologisk kartlegging i disse områdene (fem kart i kombinert 1:15 000 og 1:50 000). Kartleggingen er beskrevet i denne rapporten.
Kvartærgeologisk kart (løsmassekart) er grunnlagskart som gir oversikt over løsmassenes utbredelse i landskapet og deres dannelse. Slike kart kan brukes i flere sammenhenger som omhandler naturgrunnlaget. Blant annet er kartene et viktig utgangspunkt for kartlegging av områder portensielt utsatt for skred, da de viser de gerelle egenskapene til løsmassene, i tillegg til spor etter aktiv erosjon og tidligere skred. Kartene kan dermed fortelle noe om hvor utsatt et område kan være for slike hendelser. Hvert av de fem områdene er beskrevet for seg mht løsmassefordeling, landformer, skredaktivitet, erosjon og leire.

Leirfjord ligger i kommunene Leirfjord og Alstadhaug på Helgelandskysten i Nordland. I de siste årene er det utført kvartærgeologisk kartlegging i disse områdene (5 kart i M 1:20 000 og 1:35 000) og kartleggingen er beskrevet i denne rapporten. Kvartærgeologiske kart (løsmassekart) er grunnlagskart som gir oversikt over løsmassenes utbredelse i landskapet og deres dannelse. Slike kart kan brukes i flere sammenhenger som vedrører naturgrunnlaget. Blant annet er kartene et viktig utgangspunkt for kartlegging av områder potensielt utsatt for skred, da de viser de generelle egenskapene til løsmassene, i tillegg til spor etter aktiv erosjon og tidligere skred. Kartene kan dermed fortelle litt om hvor utsatt et område er for slike hendelser.