KALEDONSKE FJELLKJEDE

Rapporten inneholder beskrivelse av forkastninger og skjærsoner som opptrer på kartblad 1:250 000 Tromsø. Beskrivelsen er basert på eget feltarbeid utført somrene 1990 og 1991 og laboratorie-undersøkelser. Videre fra trykte publikasjoner og kart og upublisert materiale vesentlig fra andre geologer.

Rapporten presenterer de foreløpige resultatene fra en detaljert kartlegging av et lite område (0,5 x 2 km) med diamantførende gneiser på den nordøstlige delen av Fjørtoft (Nordøyane i Haram kommune, Møre og Romsdal). Området er delt inn i 3 ulike tektoniske blokker: Knurrevika- og Vågholmen-blokkene lengst i nord og Hellvika-blokken som tolkes som underlaget. Knurrevika-blokken inne- holder ulike granat-amfibol-biotitt-gneiser (med og uten klinopyroksen), granat biotit-gneiss og mange små og store eklogittlinser. Vågholmen-blokken domineres av en granat-kyanitt-biotitt-gneiss og inneholder mindre eklogittlinser (opptil 100 x 20 m). Hellvika-blokken består av varierende plagioklas-rike gneiser, migmatittiske gneiser, øyegneiser, granodiorittiske gneiser og eklogitter. Bergartene er intenst deformerte med betydelig skjærbevegelse, strekning og injeksjon av granittiske årer og linser. Knurrevika- og Vågholmen-blokkene ser ut til å være karakterisert av henholdsvis subhorisontale og subvertikale line- asjoner. Høsten 1992 ble det ekstrahert mikrodiamanter fra en prøve av granat-kyanitt- biotitt-gneis og en prøve av granat-amfibol-pyroksen-biotitt-gneis ca. 700 m øst for Hellvika. Til nå har vi ekstrahert og bekreftet 2 diamantkorn i en prøve av granat-kyanitt-biotitt-gneis fra steinbruddet på Vågholmen.

Bodø-Glomfjord-regionen inneholder et betydelig antall wolfram-(scheelitt) mineraliseringer. Scheelitt opptrer disseminert i karbonatholdige glimmerskifre i turmalinitter, på kvartsganger, pegmatitter og i skarnmineraliseringer. Undersøkelsene indikerer at wolframforekomstene er nært assosiert med skyve- soner eller på overgangen mellom flanke og ombøyning av kilometerlange folder (F3-folder i Bodø-Glomfjord-regionen). De påviste mineraliseringer synes å være små eller for lavgehaltige til å kunne få økonomisk betydning. Situasjonen er detaljert beskrevet i en rekke NGU-rapporter og i 4 hovedfags-arbeider ved København Universitet.

Berggrunnsgeologisk kartlegging er utført i et ca. 60 kvkm stort område sørvest i Grongfeltet, nord for Sanddøldalen. Det meste av området er del av Gjersvikdekket som dannes av flere dekkeflak med varierende intern petrografi og struktur. Dominerende er grønnstenskomplekset med overliggende vulkanoklastiske/sedimentære bergarter samt i hovedsak trondhjemittiske til gabbroide, subvulkanske intrusjoner. De fleste dekkeflak har invertert stratigrafi. Tektoniseringen under dekketransporten var penetra- tiv i de laveste, sørligste delene. I de nordligste delene kuttes eldre struk- turer av flakgrensene. Senkaledonske skjærsoner og forkastninger påvirker og reaktiverer tidligere strukturer i deler av området. En sen- til postkaledonsk forkastning (Sanddøla- Sandnes-Elstad "detachment") skjærer den kaledonske tektonostratigrafien og danner Gjersvikdekkets grense i sør og vest. Rossetforekomsten ligger i amfibolgneiser tilhørende en lavere tektonostrati- grafisk enhet (Skjøtingsdekket?) vestenfor Gjersvikdekket. Skiftesmyrområdet er del av Gjersvikdekkets hovedmasse og er rikt på sulfid- disseminasjoner. De fleste ligger omtrent konkordant i laminerte, basiske, dels andesittiske til dacittiske vulkanitter. Mulige stratabundne sulfider blir påvirket av en tidlig foldefase, mens mulige yngre mineraliseringssoner har dels gjennomsettende karakter. Godejord- og Finnbumineraliseringen har karakter av små, stratabundne forekom- ster i en sterkt og penetrativt deformert og metamorfosert vulkansk/vulkano- sedimentær lagpakke med stedvis rytmisk utvikling i lagrekken. Deler av prosjektområdet bør undersøkes nærmere i et oppfølgingsprogram.

Kartleggingen omfatter 29 feltdager (1989 og 90) i området mellom Trondheims- fjorden i sørøst og Skaudalen i nordvest. De tektonostratigrafiske enhetene er ovenfra og nedover: A. Et øverste, sammensatt dekke (Størendekket) bestående av: - variable, fyllitter og glimmerdkifre, dels kalkspatholdige, med lag av båndkvartsitt, marmor og grønnskifer - båndet, basisk vulkanoklastisk metavakke/-tuff med et basalkonglomerat - flere soner av varierende basiske metavulkanitter - lys, biotittporfyrblastisk metavulkanitt (kvartskeratofyr) og gabbroid metaintrusiv B. Et todelt dekkekompleks (Skjøtings- og/eller Guladekket) med: - semipelittiske (kyanitt-)granatglimmerskifre og -gneiser - kjemisk bimodale gneiser, dominert av granatamfibolitter og biotitt- granodiorittiske gneiser C. Granat-hornblendeporfyroblastisk glimmerskifer, ofte garbenskifer (Ålbergseterdekket) D. Et lavere dekkekompleks bestående utelukkende av proterozoiske gneiser av varierende karakter, men med overveiende granittisk sammensetning (Gneisdekker) Strukturelle forhold og metamorfoseforskjeller tyder på tektoniske kontakter mellom enhetene A, B, C og D og mellom delenhetene innenfor B og D. Dessuten foreligger det flere tektoniske brudd innenfor A. Den tektonostratigrafiske dekkepakken er sterkt foldet, dels overfoldet mot sør. Hovedfoliasjonen har generelt moderat fall mot nordøst til nord, i Gneisdekkene ligger den ofte subhorisontalt. Mot nordvest (Skaudalen med Verranforkastningen) blir fallet steilere og strøket mer sørvestlig. Beliggenheten innenfor innflytelsesområdet av Møre-Trøndelagforkastningssonen gjenspeiles ved tallrike sen- og postkaledonske forkastninger og sprekker som ligger som regel N-S til ØNØ-VSV.

De fleste kjente kismalmer (lagbundne massive sulfider) i Nord-Trøndelag er befart og analysert på edelmetaller og en serie andre elementer for å peke ut eventuelle provinser/subprovinser hvor edelmetaller eller andre økonomiske bestanddeler kan ha stor betydning. De undersøkte provinsene er Stjørdal-Selbu- området, Meråkerfeltet, Levanger-Verdal-Snåsa-området og Grongfeltet. Gull-anrikede kismalmer er påvist i den sydlige delen av Grongfeltet (Godejord- Skiftesmyr-Rosset) og i visse deler av Fundsjøgruppen i det vestlige Meråker- feltet. Deler av det østlige Meråkerfeltet (Lillefjell-Storhusmannsberget) inneholder forekomster med høye basemetall-innhold.

The Bindal Batholith is a composite intrusive complex which was emplaced into mediumgrade supracrustal rocks of the Helgeland Nappe Complex. The plutonism postdated the internal amalgamation of the Helgeland Nappe Complex, which probably took place during a Middle Ordovician tectonothermal event, and pre- dated the Silurian to Early Devonian, Scandian, collisional orogenic phase. The Batholith contains a wide spectrum of rock types with a general range in composition from mafic olivine gabbro to leucogranite. Equigranular and por- phyritic granites and granodiorites are the most common rock types. The major- ity of the rocks are high-K calkalkaline and metaluminous, but mafic to inter- mediate, calcic to alkali-calcic varieties and evolved, peraluminous granites are also present. The composition of the rocks suggest that they were derived by partial melting of multiple sources such as depleted mantle and mafic lower crust, Th-enriched lower crust and various upper crustal rocks in a general setting of converging plates. Magmatic processes associated with subduction zones, and strike-slip movements and thrusting along deapseated fault systems probabaly controlled the petrogenesis, ascent and emplacement of the granitoid magmas.

NGU har i flere år foretatt undersøkelser av rutilførende eklogittbergarter i det aktuelle området, men uten å gå noe særlig inn på de detaljerte geologiske relasjoner. Geologien er kompleks med en serie proterozoic felsiske og mafiske bergarter som har gjennomgått en omfattende kaledonsk deformasjon og metamorfose. Karakteristiske bergarter er granitoide gneiser og amfibolitter i forskjellige varianter, metagabbroer, kloritt-harzburgitter pyroksenitter og eklogitter. Formålet med den utførte kartleggingen har vært å få bedre kontroll på felt- relasjonene i Gjørlangeområdet med særlig henblikk på proterozoic gabbroer, som tildels er Ti-rike, og deres eklogittiserte ekvivalenter.

Strukturgeologiske undersøkelser ble foretatt langs et ca. 70 km langs avsnitt av Hitra-Snåsaforkastningen (HSF), en hovedstruktur i Møre-Trøndelag-forkast- ningssonen. Forkastningsmønsteret og forkastningsbergarter viser en kompleks og langvarig, antagelig flerfaset strukturell utvikling. Tidlig, ant. sen-kaledonsk duktil skjærdeformasjon under avtagende lavgrad metamorfosebetingelser resulterte i dannelsen av opp til flere 100 m med (proto-)-mylonitter og fyllonitter, SC-strukturer, spesielt godt utviklet i kvarts-feltspatrike bergarter, viser sinistral skjærbevegelse, med S og C subparallelt den VSV-ØNØ strykende forkastningen. Senere deformasjon førte til bruddtektonikk i et sprøtt regime, med dannelse av massive (mikro-)breksjer og kataklasitter, dels under prehnitt-facies. Hoved- bruddflatene ligger subparallelt med mylonitt/fyllonittfoliasjonen, sekundær- brudd dels NNØ-SSV orientert; siste er dels extensive med mye hydrotermalkvarts Forskyvning av litologiske grenser og mesostrukturer tyder på sinistral komponent i begge tilfeller. Forkastningsgeometrien kan innpassses i en modell med N-S kompresjon, der hovedforkastningen svarer til P-strukturer, sekundærforkastningene til syntetiske (lokalt antitetiske) Riedel-strukturer. Primærlitologien har en viss kontrolllerende effekt på utformingen av HSF. Aspektet er mer forgrenet i fyllosilikatrike bergarter, enn i gneis-dominerte områder. Dette observeres også lenger nordøst langs HSF, ved traversering av Grong-Oldenkulminasjonen og overgangen til Grongfeltet.

The Hellevik-Flekke area comprises Precambrian crystalline rocks that have experienced a complex history of deformational and metamorphic events through both Precambrian and Caledonian times. The area can be divided into four different lithological units. The Basal Gneisses, the Flekke Unit, the Gjøl- anger Unit and the Vardeheia Unit. During the Caledonian Orogeny all units were deformed and metamorphosed under eclogite facies conditions, but relicts of undeformed and unmetamorphosed protholiths from the units can be identified. To the south, granodioritic and monzonitic gneisses occur together with granites, pegmatites, and minor amphibolitic and eclogitic bands and lenses. This assembly of lithologies is similar to those of the Western Gneiss Complex in the middle part of the Sognefjord transect. The Flekke Unit is interpreted to represent an allocthonous nappe containing a layered mafic-ultramafic complex. The gabbroic rocks of th complex are dated to 1522+-55 Ma (Sm-Nd age). The Gjølanger Unit consists of grey and green orthogneisses of dioritic to granitic composition, with geochemical character- istics of rocks formed at an active continental margin. Rb-Sr isotopic data indicate a minimum age for the gneisses of 155 Ma, with subsequent Sr-isotope disturbance. This unit is also interpreted to be an allochthonous nappe. The Vardeheia Unit in the north experienced the strongest Caledonian deformation and is dominated by heterogeneous banded gneisses and mylonites with small lenses of amphibolites and eclogites.