REFLEKSJONSSEISMIKK

I juli 1986 utførte NGU refleksjonsseismiske målinger i Tafjord og Norddalsfjord, Møre og Romsdal. Det er gitt en oversikt over hovedtyper, fordeling og mektigheter og sedimentene i fjordsystemet. Utenfor deltaene ved Sylte, Tafjord og Norddal er det påvist erosjonskanaler som tyder på massebevegelse/skred. Det er ikke funnet stabiliserende morenerygger eller fjellterskler i forkant av deltaene ved Tafjord, Norddal og Eidsdal. Grunnet nedskåret erosjonskanal i sydlige del av randavsetning vest for Sylte, vil stabiliserende effekt av denne være begrenset. Med tanke på mulig flyteskredaktivitet anbefales geotekniske undersøkelser på omtalte delta før større utfyllings-/ gravearbeider. I område Linge/Brudehammeren - Sylte/Vindnes er det ikke påvist sikre fjellreflektorer . Under randavsetning vest for Sylte, er dyp fra havflaten til fjell vurdert til ca. 400 m. En mulig fjellreflektor nord for Vindsnes antyder fjell på 200-250 m under havflaten. En nærmere bestemmelse av dyp til fjell bør foretaes ved refraksjonsseismiske målinger.

NGU har utført refleksjonsseismiske undersøkelser i Vigrafjorden og Haramsfjorden samt strukturgeologisk rekognosering på Løvsøya og Haramsøya som underlag for vurdering av fastlandsforbindelse til Nordøyane. Resultatene er presentert i form av strukturgeologiske kart, mektighetskart over kvartære avsetninger og kart over dybde til "akustisk basement". De største sedimentmektigheter ligger SØ i Vigrafjorden og NØ i Haramsfjorden med henholdsvis 96 ms og 63 ms. I det gunstigste området for kryssing av Vigrafjorden ligger det 40-60 ms sedimenter, og dybde til fjell er ca. 100 m. Tilsvarende for kryssing av Haramsfjorden er 20-40 ms sedimenter og ca. 50 m til fjell. Berggrunnens foliasjon har en gunstig orientering i forhold til de foreslåtte tunneltraseer. Oppsprekking kan derimot forårsake problemer. Nøyaktig dyp til fast fjell anbefales nærmere undersøkt ved refraksjonsseismikk.

Det er utført refleksjonsseismiske målinger i Midfjorden og Tomrefjorden. Formålet med undersøkelsene har vært å kartlegge forholdene for bro-/ tunnelforbindelser over Midfjorden til Otrøy. Resultatene er presentert i form av et mektighetskart over kvartære avsetninger der også mulige sprekke-/forkastningssoner er antydet. I Midfjorden ligger det forholdsvis store sedimentmektigheter. Den største observerte mektighet er på 325 ms, og ingen steder er det mindre enn ca. 300 m fra havflaten til fast fjell på det grunneste. Syd og syd-vest av Tautra er det hyppigere variasjoner i avsetningsmønster og tykkelse. Den fra seismikken tydeligst fremtredende sprekke-/ forkastningssonen i området går langs nordsiden av Midfjorden. Den er antydet at Mesozoiske sedimentære bergarter kan forekomme i området.

Det er utført refleksjonsseismiske målinger og prøvetaking i Ørstafjorden. Undersøkelsens hovedformål er miljøgeologisk kartlegging av fjordsystemet m.h.t. forurensningstyper og -mengder. I denne rapporten blir resultatene av den seismiske undersøkelsen presentert, mens sedimentundersøkelsene blir behandlet i en egen rapport. Overflatesedimentene i fjorden består av marine/glasimarine leirer, bunnmorene, randmorene og sand fra dagens delta. Randmorenen er dannet under eller noe etter den regionale deglasiasjonen i området. Maksimal mektighet av kvartære avsetninger i fjorden er drøyt 160 ms. Fjordsedimentene er hovedsaklig knyttet til tre basseng. Prøvetakingen ble for stor del gjort i de to indre av disse bassengene.

NGU har utført refleksjonsseismiske undersøkelser i Langenuen, Selbjørnfjorden, Bjørnafjorden og Austevollområdet (Hordaland) og i Ytre Nordfjord (Sogn og Fjordane) som underlag for vurdering av fast veiforbindelse mellom Stavanger og Kristiansund (Kyststamveien). Resultatene er presentert i form av tolkede refleksjonsseismiske profiler og sedimentmektighetskart. I de to antatt gunstigste områder for fjordkrysning i Langenuen er totalt dyp til fjell i underkant av 400 m. I Selbjørnfjorden ligger fjellet på 350 m dyp og i Bjørnafjorden på 600-615 m dyp i de antatt beste krysningsområder. I Austevoll er det flere steder gode forhold for bro-/tunnelbygging. I Ytre Nordfjord er det utpekt 3 alternative traseområder. Største dyp til fjell langs den antatt gunstigste av disse er 190-230 m.

NGU har utført refleksjonsseismiske undersøkelser i Halsafjorden, Vinjefjorden og Talgsjøen, Møre og Romsdal. Formålet var å kartlegge mektigheter av løsmasser over berggrunnen med tanke på tunnelforbindelser. I Halsafjorden er det minst sedimenter i munningen av fjorden (omlag 80 ms løsmasser). Noe nord for munningen er det observert et område med ubetydelig sedimentoverdekning. I Vinjefjorden er det generelt mye løsmasser. Det kan imidlertid være en fjell- terskel under en randavsetning som strekker seg fra nordsia av Vinjefjorden mot Skålvikfjorden. I Talgsjøen er det store variasjoner i vanndyp og sediment- mektighet. Det er ikke påvist sammenhengende grunnområder eller områder med liten sedimentmektighet tvers over fjorden.

NGU har utført refleksjonsseismiske og refraksjonsseismiske undersøkelser i Fjørtoftfjorden samt strukturgeologisk rekognosering på Fjørtoft og Harøy som underlag for vurdering av fast veiforbindelse mellom de to øyer. Resultatene er presentert i form av ulike kart og plansjer. Maksimalt er det registrert 32 ms. sedimenter på to steder i Fjørtoftfjorden, men avsetningene er vanligvis en god del tynnere. De ligger som et relativt jevnt morenedekke på bunnen med glasimarine avsetninger over i de dypere deler av fjorden. Lydhastigheter er for sedimentene beregnet til 1900-2100 m/s og for fjellgrunnen 5000-5600 m/s. To gunstige tunneltraseer er utpekt. Den korteste vil måtte gå 110-130 m under havflaten, den andre 80-100 m under havflaten.

Det er utført refleksjonsseismiske målinger i Haugsfjorden, Sandsfjorden, Hallefjorden og Rovdefjorden. Formålet var å kartlegge mektigheter av løsmasser over berggrunnen. I Haugsfjorden er det lite løsmasser. Største observerte mektighet er 40 ms. I Sandsfjorden er løsmassene vesentlig knyttet til dyprenna og har en maksimal mektighet på omlag 100 ms. I Hallefjorden/Rovdefjorden finnes også sedimentene i dyprenna med maksimal observert mektighet helt i øst. I et område øst for Voksa finnes det muligens kalk over andre bergarter.

i august 1986 utførte NGU refleksjonsseismiske målinger i Frænfjorden, Møre og Romsdal. Formålet med undersøkelsen var å kartlegge sedimentmektigheter og overflatesedimenter samt å gi generell oppsummering av den glasialgeologiske utviklinga i området. De tykkeste løsmasseavsetningene finnes i et basseng østnordøst av Vågøya der 130 ms er påvist. I de øvrige bassengene varierer mektighetene fra 50-100 ms sedimenter. Bunnen av Frænfjorden er hovedsakelig dekket av morenemateriale, glasimarine og marine sedimenter. Av disse har glasimarine avsetninger sørst arealmessig utbredelse. En randavsetning krysser fjorden i N-S-retning vest for Elnesvågen. Interne reflektorer i denne viser at den er avsatt mot vest. Rester av eldre, glasimarine avsetninger finnes langs nordkysten av Frænfjorden.

I juni 1987 utførte NGU refleksjonsseismiske målinger i området fra Sylte- Vindsnes i vest til Honeset - Kvernhusneset i øst. Formålet med undersøkelsen var å avklare om det går en fjellrygg/fjellterskel over fjorden med henblikk på fjordkrysning med tunnel. Undersøkelsen viser at en fjellrygg som går fra Vindsnes i retning Almflåa - Honeset faller mot NNØ. Største registrerte dyp til fjell langs linjen Vindsnes - Almflåa er ca 300 meter fra havnivå. Fra Vindsnes i retning vest av Honeset er største registrerte dyp til fjell ca. 330 meter fra havnivå. Maksimalt fjelldyp antas å kunne være større enn de observerte verdiene langs begge linjene noe nærmere land på nordsiden av fjorden. Tolkningen i den nordlige del av det undersøkte området blir vanskeliggjort på grunn av totalrefleksjon fra deltasedimenter og sideekko. For eventuell nærmere fastlegging av fjelloverflaten og utarbeidelse av fjellkotekart bør de refleksjonsseismiske målingene suppleres med refraksjonsseismiske målinger.