TEKTONIKK

Staulans sinkforekomst er beliggende ca. 7 km. sydøst for ferjestedet Forvik i Vevelstad kommune. Forekomsten ligger 1 km. syd for den fraflyttede gården Langkilen ved enden av Ytre Kilen i Visten. Fra gården går det en gammel sti på østsiden av elven opp til forekomsten, som ligger ca. 145 m.o.h. Området er ikke dekket av flyfoto, det finnes heller ikke nyere kart. I bergarkivet finnes noen karter som ble laget i forbindelse med prøvedriften i 1930-årene. De er imidlertid svært dårlige. I tillegg til at området er sterkt bevokst bør dette tas med i betraktningen ved bruken av det geologiske kartet.

Høsten 1973 ble det utført en geologisk kartlegging av et område vest og syd for Friarfjord, Lebesby kommune i Finnmark. Arbeidet ble utført i regi av Norges Geologiske Undersøkelses Nord-Norge prosjekt og formålet med kartleggingen var å få klarlagt mulighetene for drivverdig skifer i området. Det kartlagte området er på ca. 55 kv.km. og er både lett tilgjengelig og godt blottet. For kartleggingen ble det brukt flybilder med målestokk ca. 1: 20 000 (Widerøe serie 821), som også er grunnlaget for det geologiske kartet (fig. 2). Alle vinkler ble målt og angitt i 400 g systemet.

Som en del av et større prosjekt som går ut på å undesøke bly sink forekomster i Nord-Norge ble det sommeren 1975 foretatt detaljkartlegging i målestokk 1: 5000 ved Svenningdal bly-sølv forekomst. Den følgende rapporten er presentasjon av denne kartleggingen og et referat av tidligere arbeider i feltet.

Litteraturen om neotektonikk i Fennoskandia og østlige Canada er undersøkt. Sen- eller post-glaciale forkastninger i Fennoskandia opptrer som veldefinerte, ofte lineære trinn i et ellers jevnt morenedekke eller berggrunnsoverflate. Den maksimale vertikale spranghøyde er 25 m. Den vestlige blokka er vanligvis senket. I Canada opptrer de fleste påviste forkastningene på glatteroderte berggrunnsblotninger. Disse forkastningene er vanligvis mindre enn tilsvarende i Fennoskandia. I begge områder er de reversforkastninger. De er i stor grad styrt av eldre svakhetssoner. Det er en geografisk sammenheng mellom de neotektoniske strukturene og jordskjelvaktivitet i Fennoskandia. Dette antyder at de kreftene som forårsaket forkastningen fremdeles er aktive. Retningen på forkastningene er hovedsakelig parallell de Midt-Atlantiske og Arktiske spredningsryggene. In situ spenningsmålinger og forkastningsplanberegninger fra jordskjelvregistreringer viser i de fleste tilfeller at den maksimale horisontale spenningen er vinkelrett disse spredningsryggene og at Fennoskandia og det østlige Canada er under kompresjon. Det er derfor sannsynlig at spenningen som oppstår ved havbunnspredning, er et viktig bidrag til dannelsesmekanismen for forkastningene. Utløsningen av disse spenningene kan imidlertid skyldes den postglaciale landhevingen.

Litteratur om geofysiske unders. av mulige kontinent-kontinent kollisjoner innenfor de Trans-Hudsonske og Svekokarelske orogonene er gjennomgått. Den sør-østre delen av den foreslåtte Trans-Hudson orogonen faller sammen med en elektrisk leder. Denne anomalien kan skyldes skiver av hydrert skorpemateriale av havbunnstype. Et magnetotellurisk profil over den foresl. Svekokarelske suturen indikerer en lign. anomali i Finland. Den el. lederen i Nord-Amerika sammenf. med en lavhastighetssone. Refleksjonsseismikk vest for denne sonen viser flere tydelige refleksjoner med svakt - middels fall mot vest. Disse kan være skyvesoner innenfor den tilgrensende Churchill provinsen. Refraksjonsseismikk over den foreslåtte Svekokarelske orogenen i nordlige Fennoskandia viser skiftende høy- og lav- hastighetslag i et en echelon mønster. Disse lagene kan også tolkes som basaltiske fragmenter av havbunnsskorpe fra en subduksjonssone. Langs store deler av de foresl. suturene opptrer parallelle positive og negative gravimetriske anomalier. Dette er en indikasjon på at kratonene som er atskilt av suturene har forskjellig tetthet og tykkelse, noe som også er vist med seismiske unders. Aeromagnetiske kart benyttes for å kartlegge avkutting av magnetisk mønster i sutersonene. De paleomagnetiske unders. er ikke motstridene til de stadig økende antall indikajsoner på proterozoisk platetektonikk.

Strukturgeologiske undersøkelser er utført i Malm-området, for å utrede tektonostratigrafi og tektonometamorf utvikling. Bergartene er delt inn i tektoniske enheter, med grunnfjellsgneiser strukturelt overlagt av metamorfe orto- og paragneiser, grønnsteiner og delvis konglomeratiske sandsteiner sandsteiner. Innen grønnsteinssekvensen, Fosdalsgruppen, opptrer stratiforme bandete jernformasjoner som har dannet grunnlag for gruvedrift. Alle enhetene er plyfasalt deformert, og metamorfosert under lav grad forhold. Flere sett normal- og reversforkastninger kutter bergartene, og disse har vertikale bevegelser opptil ca. 600 m.

Rapporten presenterer de foreløpige resultatene fra en detaljert kartlegging av et lite område (0,5 x 2 km) med diamantførende gneiser på den nordøstlige delen av Fjørtoft (Nordøyane i Haram kommune, Møre og Romsdal). Området er delt inn i 3 ulike tektoniske blokker: Knurrevika- og Vågholmen-blokkene lengst i nord og Hellvika-blokken som tolkes som underlaget. Knurrevika-blokken inne- holder ulike granat-amfibol-biotitt-gneiser (med og uten klinopyroksen), granat biotit-gneiss og mange små og store eklogittlinser. Vågholmen-blokken domineres av en granat-kyanitt-biotitt-gneiss og inneholder mindre eklogittlinser (opptil 100 x 20 m). Hellvika-blokken består av varierende plagioklas-rike gneiser, migmatittiske gneiser, øyegneiser, granodiorittiske gneiser og eklogitter. Bergartene er intenst deformerte med betydelig skjærbevegelse, strekning og injeksjon av granittiske årer og linser. Knurrevika- og Vågholmen-blokkene ser ut til å være karakterisert av henholdsvis subhorisontale og subvertikale line- asjoner. Høsten 1992 ble det ekstrahert mikrodiamanter fra en prøve av granat-kyanitt- biotitt-gneis og en prøve av granat-amfibol-pyroksen-biotitt-gneis ca. 700 m øst for Hellvika. Til nå har vi ekstrahert og bekreftet 2 diamantkorn i en prøve av granat-kyanitt-biotitt-gneis fra steinbruddet på Vågholmen.

This report describes results from structural investigations undertaken in Pasvik in l996. The Early Proterozoic rocks of the Pasvik (Petsamo) and Kobbefoss Groups, and Archaean gneisses were deformed during three ductile to semiductile stages, designated D1, D2 and D3. Typical structures such as foliation, cleavage, lineations and folds support the structural sub- division, and place constraints on the structural position of the Gjedde Lake gold occurrence.

Statens Vegvesen i Møre og Romsdal planlegger bygging av en undersjøisk tunnel, kalt Averøytunnelen, mellom Stavnes i Averøy kommune og Tjørnvikneset-Klubb- neset i Kristiansund kommune. I denne sammenheng har Norges geologiske under- søkelse foretatt en regionalgeologisk vurdering av forholdene i området for den undersjøiske tunnelen. Hovedformålet med arbeidet har vært å foreta: 1) en sammenstilling av eksisterende geologisk informasjon, 2) en flyfototolkning av regionale og lokale lineamenter (her definert som sprekker, forkastninger og knusningssoner) i områdene rundt tunneltraseen, 3) en gjennomgang, vurdering og oppsummering av tidligere arbeider utført i forbindelse med Averøytunnelen.

Previous structural analysis of post L. Devonian faults in the Sunnfjord region outlined the presence of four populations of faults (Braathen,1998). In the present study, analysis of fluid inclusions hosted by minerals sealing populations 1,2 and 4 faults are used as a first approach to estimate pres- sures and temperatures of major faulting episodes. Population 1 faults from Leknes contain primary fluid inclusions with saline aqueous solutions contai- ning 5.8 wt% NaC1. Population 2 faults from Våge also contain aqueous inclu- sions with 11.5-12.5 wt% NaC1 whereas population 4 faults from Atløy contain as much as 21.0 wt% NaC1 with possible traces of FeC1. Fluid inclusions in population 1 and 2 faults formed at temperatures between 300o and 4000C at 3-5 kbar pressure and population 4 formed at pressures <3kbar and temperatures between 134 and 300oC. Given these data, the geothermal gradient for L.Devonian to E.Carboniferous faulting when population 1 and 2 faults formed, was 20-25oC/ km.