23. januar 2015

Kan synkehull oppdages og varsles?

Hvordan kan synkehull oppdages og varsles, og er det fare for at store synkehull oppstår i Norge?

Synkehull finnes i områder med kalk-, dolomitt-, eller gipsberggrunn. Det som skjer er at grunnvannet i bakken løser opp kalksteinen og det dannes store hulrom. Prosessen hører til det som geologer kaller "karst", med andre ord kjemisk forvitring og oppløsing i kalksteinsberggrunn.

For å forstå risikoen for synkehull, må man først kartlegge berggrunnen og lage kart over kalk(gips)områder. Det er kun i disse områder synkehull kan dannes! I Norge er disse områder små og godt kjente, og finnes stort sett i Nordland fylke. Se vår karttjeneste for berggrunn.

Metoder:

  1. Synkehull kan oppdages ved hjelp av georadar, som kan monteres på bil. Georadar sender radar-bølger ned i bakken og måler refleksjonen av disse bølger. Hulrom vil vises godt hvis de er relativt nære overflaten. Georadar har forskjellig penetrasjon i bakken som en funksjon av brukt radarfrekvens: høy radarfrekvens betyr god oppløsning (man ser strukturer i bakken godt) men grunn penetrasjon, lav radarfrekvens betyr dårligere oppløsning (ser ikke geologiske strukturer i bakken like godt) men dypere penetrasjon.
  2. Måling av elektrisk resistivitet (motstand) i bakken vil også gi et godt bilde av hulrom, ulempen med denne metoden er at elektroder, kabler og måleutstyr må settes ut på bakken før måling.
  3. Ved hjelp av ultralyd (seismikk) sendes kraftige lydbølger, oftest fra små dynamittladninger, ned i bakken. Problemet er likevel det samme som ved elektrisk resistivitet; dynamitt, "lytteutstyr" (geofoner), kabler og måleutstyr må plasseres ut på forhånd.

Utvikling av synkehull kan potensielt også oppdages ved bruk av satellittdata. Det systemet som peker seg ut er såkalt "inSAR" som står for "interferometric synthetic aperture radar", og som kan brukes for å måle deformasjon i bakkeoverflaten. En satellitt hundrevis av kilometer oppe i bane rundt jorden sender radarbølger mot bakken, og danner en svært detaljert topografisk høydemodell (mm-presisjon). Når satellitten passerer over samme område et halvår senere, måles topografien på nytt. Da kan vi rett og slett beregne topografiske endringer og se om bakken sakte synker inn, noe som igjen kan gi et forvarsel om en mer katastrofal innsynking. Med denne metoden kan større områder overvåkes, noe som allerede gjøres i Norge i områder med mye leire eller ustabile fjellsider. Men metodikken er ressurskrevende. Satellittdata er kostbare og prosesseringen er meget komplisert. NGU har sammen med NORUT (Northern Research Institute), kompetanse på internasjonalt nivå i å prosessere og bruke inSAR, men i Norge er som tidligere nevnt dette med synkelhull ikke et stort problem grunnet liten forekomst av kalksteinsberggrunn.

I den siste tiden har det likevel vært noen tilfeller med innsynkning i urbane strøk i Norge. Dette dreier seg om tekniske problemer, og har ikke noe med "ekte" synkehull (kollaps av kalkberggrunn) å gjøre. I disse tilfeller er det rett og slett gamle vann- og avløpsrør som lekker og dermed vasker vekk den sanden og grusen som støtter opp veien. Når sanden er borte kollapser asfalten på en måte som kan ligne på synkehull. Også her kunne sikkert georadar være til hjelp for å kartlegge hulromsdannelse i bakken.