Summary
Opprinnelsen til stein som er benyttet i bygging av middelalderbygg kan fortelle oss mye om både bygningshisorie og ressursutnyttelse. Så langt det lot seg gjøre innen tildelte rammer ble steinyper i Mariakirken, Korskirken og Domkirken kartlagt, med vekt på middelalderens bruk. I tillegg ble tårnfoten i Nonneseter Kloster og Muren kartlagt, sistnevnte fordi den er bygget av gjenbrukt middelalderstein fra Munkeliv kloster.
Kartleggingen foregikk visuelt, men støttet av dronefotografering. I tillegg testet vi bærbar røntgenfluoressens (håndholdt XRF) og målinger av magnetisk susceptibilitet for å vurdere anvendelsen av slike ikke-destruktive metoder. Vi bygget også kartleggingen på tidligere arbeid av Jansen, Eide og Heldal, mye av det upublisert. Rapportens omfang (i særlig grad knyttet til delen om steinbrudd) har betydelig mer innhold enn oppdragets størrelse ville ha gjort mulig. Men samtidig er rapporten en god kontekst og arena for å tilgjengeliggjøre slikt upublisert arbeid.
Noen av våre konklusjoner er ikke overraskende basert på tidligere kjennskap til bygningene. Imidlertid setter kartene det hele i en ramme som gir annerledes slutninger enn før med mer sporadiske data, og bygningenes historiske utvikling kommer frem på en sterk og visuell måte. Vi har også møtt en rekke overraskelser og nye perspektiver gjennom kartleggingen.
Rapporten beskriver i stor grad hvordan det er sannsynlig at fire viktige forekomster av kleberstein dominerte middelalderens byggverk: Urda ved Lyklingfjord i Bømlo, Baldersheim i Bjørnafjorden, Hana i Vaksdal og Lysekloster steinbrudd nær klosteret i Bergen. Disse fire ressursene ble utnyttet til ulik tid, slik at de definerer nærmest stratigrafiske nivåer i kirkene. Gjennom ressursbruken kan vi også lese indikasjoner på et skifte i tilegning av ressurser til kirkene.
Selv om Middelaldersteinen var et hovedfokus, har det kommet mye interessant informasjon fra kartlegging av seinere steinbruk i ombygginger og restaurering.
