Du kan åpne kartet over marine landskap i full bredde også.
Kart over marine landskap viser hovedtrekkene i landskapet på havbunnen. Denne typen oversiktskart brukes blant annet ved utarbeiding av forvaltningsplaner for havområdene.
Viser de store trekkene i topografien
Marin landskapskartlegging går ut på å beskrive de store trekkene i topografien på havbunnen. Klassifiseringen som er gjort bygger på Naturtyper i Norge (NiN). Med utgangspunkt i dybdedata kan man bestemme hvilke områder som skal klassifiseres som fjorder, sletteland, kontinentalskråning, dalform og strandflate osv.
For at grensene skal kunne trekkes opp på en måte som er reproduserbare og mest mulig tolkningsuavhengig, er det brukt en GIS-basert kartleggingsmetode. Metoden er basert på lavoppløselige dybdedata og parametere som kan hentes ut direkte fra disse.
Utenfor fjordmunningene ligger ofte en brem av lavland og grunt hav. Dette landskapet kalles strandflaten. Strandflaten er særlig godt utviklet i ytre Trøndelag og langs Helgelandskysten, hvor den kan bli opptil 40 kilometer bred.
Marine daler og banker
Landskapet på kontinentalsokkelen domineres av marine daler adskilt av flate sletteområder som ofte kalles banker. Noen av de marine dalene er fortsettelser av fjorder, mens andre starter utenfor kysten. Dalene er vanligvis noen hundre meter dype, men kan bli opptil 700 meter, som Norskerenna i Skagerrak.
Kontinentalskråningen, som ligger mellom kontinentalsokkelen og dyphavet, er de fleste steder temmelig jevn. Noen steder finnes marine gjel som skjærer seg inn i kontinentalskråningen. Det dypeste gjeldet er nesten 1000 meter. På skråningen utenfor Lofoten og Vesterålen er det spesielt mange slike gjel. Skredgroper med høye skredkanter dannet av undersjøiske ras er også vanlige på skråningen.
