Bresjøene i Sør-Norge mot slutten av siste istid var mange – og store. Restene av innlandsisen demte opp de digre innsjøene. Da temperaturen steg og breene gradvis kollapset, skapte de enorme vannmassene voldsomme naturkatastrofer.
Resultatene fra denne istidskartleggingen i sentrale deler av Sør-Norge er nå presentert i en vitenskapelig artikkel, signert NGU-forsker Fredrik Høgaas, fem av hans NGU-kolleger og en forsker fra Norconsult Norge AS. Studien er publisert i det velrenommerte tidsskriftet Quaternary Science Reviews.
Blokkerte utløpene
- Under siste istid lå isskillet, den mektigste delen av innlandsisen, sør for vannskillet. Det var altså her isen var tykkest. Da breene gradvis trakk seg tilbake inn mot isskillet mot slutten av siste istid, ble smeltevannet fanget mellom isen og vannskillet i nord, forteller Fredrik Høgaas.
Han fortsetter:
- Vannet ville drenere sørover med dagens store elvesystemer og i samsvar med tyngdekraften, men restene av innlandsisen blokkerte utløpene – midlertidig ...
Den nye studien viser at det til sammen eksisterte titalls bresjøer av ulik størrelse langs den vikende brefronten. Noen av sjøene ble svært store, og flere var til og med større enn dagens Mjøsa:
- Nedre Glomsjø – 1247 km2 i areal, 139 km3 i volum
- Store Dølasjø – 480 km2 i areal, 80 km3 i volum
- Øvre Glomsjø – 545 km2 i areal, 51 km3 i volum
- Atndal-sjøen – 178 km2 i areal, 22 km3 i volum
- Mjøsa – 369 km2 i areal, 56 km3 i volum
Katastrofale flommer
Forskerne har kartlagt sporene etter bresjøene og de voldsomme flomkatastrofene ved hjelp av høyoppløselige terrengmodeller basert på LiDAR-data, hentet inn ved laserskanning av bakken fra fly.
For hva var det egentlig som skjedde? Fredrik Høgaas forklarer:
- Da isen trakk seg videre tilbake fikk vannet plutselig fritt leide. Noen av sjøene ble tappet svært raskt. På bare noen timer eller dager flommet flere titalls kubikkilometer med vann utover landskapet. Resultatet var enorme flommer og katastrofale oversvømmelser. Sporene i terrenget er svært synlige og vitner om ekstrem energi. Dette er en unik og fascinerende del av Norges naturhistorie!
Pløyespor etter isfjell
Sporene er mange. Gjel, som Jutulhogget i Alvdal og Rendalen, og Skårhåmmårdalen på Røros, er formet av vannmassene. Det finnes et utall flombanker og flomdyner i bunnen av dalene, og man kan finne pløyespor etter svære flomtransporterte isfjell.
- Landformer som viser gamle bresjøer, forteller oss hvor det var blitt isfritt. Ved å spore strandlinjene, kan vi se hvor brefronten lå mens strandlinjene utviklet seg og sjøen fortsatt var der. Dersom det mangler bresjø-landformer i nærheten, var området fortsatt dekket av is. Ved å spore disse landformene over en stor region og se dataene i sammenheng, kan vi si noe om hvor det var isfritt først, hvordan isen trakk seg tilbake, og hvor den forsvant sist, påpeker Fredrik Høgaas.
- Kartleggingen viser også at breene trakk seg tilbake svært hurtig, like raskt som bre-utløpere som kalvet tilbake i dype fjorder mot slutten av siste istid.
Ekstreme hendelser
Forskerne konkluderer med at studien gir en økt forståelse av norsk naturhistorie og av hvordan landskapet er blitt formet at ekstreme hendelser. De vet når isen smeltet bort i regionen, hvor fort den forsvant, og ikke minst mer om hvorfor.
- Informasjon om innlandssjøene, og om isdekkenes oppløsning mot slutten av siste istid, er også viktig kunnskap knyttet til framtidig isavsmelting. Isavsmeltingen i Antarktis og på Grønland i framtida vil også involvere bredemte sjøer, fastslår NGU-forsker Fredrik Høgaas.
