3. april 2008

Sula-fjellets geologiske historie

Toppen av Sula-fjellet, syd for Ålesund, er dekket av et lag med stein i forskjellig størrelse. Hva skyldes dette?

Naturfenomenet som beskrives er det geologene kaller et blokkhav. Noen kaller det også blokkfelt eller blokkmark. Blokkhav oppstår når fjellet frostsprenges. Vann har trengt ned i sprekker i fjellet i sommerhalvåret, og frosset til is om vinteren. Når vann fryser til is, utvider det seg, slik at isen gjør sprekkene blir større for hvert år. Slike blokkhav finnes mange steder i høyfjellet i Sør-Norge , eksempelvis i Rondane og Dovre men også i lavereliggende fjell langs kysten, blant annet på Mørekysten. Her kan det noen steder gå helt ned til fjæra. Det er også vanlig i fjell langs kysten av Troms.

Blokkhavene er faktisk nøkkelen til et mysterium som geologene aldri har klart å løse helt: Som kjent har klimaendringer gitt oss mange istider de siste 2 millioner årene. Den siste sluttet for 10.000 år siden. Under istidene grov isen løs og flyttet på sand og stein og omformet landskapet. Isbreene har slitt løs store mengder sand, stein og blokk og dratt det med seg flere mil. Kanskje kan man tro at blokkhavene har noe med istiden å gjøre, men det er bare delvis riktig. Selv om blokkene i blokkmarka er løse og oppsprukket, er de av samme type som det faste fjellet under. Det betyr at de ikke ble flyttet av isbreer, men ligger som de gjorde før istidene. Geologer har brukt dette for å rekonstruere hvordan landskapet så ut før isbreene begynte å slite det ned.  Så hvorfor har breen latt blokkhavene være i fred? Det er geologene faktisk litt uenige om. Noen mener at det skyldes at de toppene med blokkhav faktisk ikke var dekket av is under istiden, de var såkalte nunataker. Andre mener at de nok var dekket av is, men at det var så kaldt at blokkene var frosset fast til underlaget, slik at isen ikke fikk til å dra dem med seg. Sannsynligvis er begge teoriene riktige: Noen steder har underlaget vært frosset fast, andre steder kan fjellene ha stukket opp over isen som nunataker. Det siste er sannsynligvis tilfellet på Sulafjellet.