30. oktober 2017

Slik slites kontinentene i stykker


På bildet kan vi se kontinentalsokkelen i lys blå på begge sider av Nord-Atlanterhavet. De passive marginene sammenfaller i stor grad med kontinentalsokkelen. Illustrasjon: Google Earth.
Forskere fra Norges geologiske undersøkelse har utviklet en matematisk modell som beskriver hvordan kontinenter rives fra hverandre. Nå publiseres funnene i et av Natures forskningstidsskrifter.

NGUs geologiske tallknusere har i en ny artikkel beskrevet hvordan deler av jordskorpen - såkalte passive marginer - har blitt strukket og tynnet gjennom millioner av år, mens kontinentene har glidd fra hverandre. Artikkelen ble mandag publisert i Nature Communications.

Bruddflatene forteller

- Forkastninger kontrollerer i stor grad denne strekkingen, eller riftingen, forklarer forsker og lagleder Susanne Buiter ved Norges geologiske undersøkelse (NGU). Hun er en av forskerne som nå har fått publisert de nye funnene i tidsskiftet Nature Communications.

Forkastninger er bruddflater i fjell, som gjerne er et resultat av gjentatte brå og kraftige rystelser, for eksempel jordskjelv. Bruddflaten danner grensen mellom to bergartsblokker eller fjellpartier, som har beveget seg i forhold til hverandre.

- Strekkingen har ikke skjedd jevnt og trutt, men skjer heller i faser som er delt over flere titalls millioner år. Disse fasene kan gjenkjennes i en passiv margin, forteller Buiter.

Tynnere ut mot havet

En strukket eller riftet kontinentalskorpe blir tynnere i retning mot havet, gjennomskåret av forkastninger og dekket av havbunn. I slike områder, som på den norske kontinentalsokkelen, finner vi i dag gjerne store olje- og gassressurser.

- Når vi vet nøyaktig hvordan disse prosessene har foregått, håper vi på sikt at det blir lettere å forutsi hvor det er mest aktuelt å lete etter olje og gass, sier Susanne Buiter.

Kan ha stor betydning

Artikkelen kan ha stor betydning for den videre forskningen på passive marginer, og beskriver en matematisk modell som er svært detaljert. Detaljgraden vil gjøre det lettere å sammenligne modellene direkte med observasjoner i seismiske data. Dette er svært nyttig for å kombinere modellering og observasjoner i det videre arbeidet med å forstå hvordan riftede marginer blir dannet.

Forskningen ble gjort ved Norges geologiske undersøkelse i Trondheim i et prosjekt finansiert av Forskningsrådet gjennom FRINATEK-programmet (213399/F20 til Buiter). Førsteforfatter John Naliboff arbeider nå ved Universitet i California, Davis, USA.

De nye numeriske modellene beskriver i detalj hvordan disse prosessene skjer over tid. De kan dermed hjelpe oss å forstå en del observasjoner bedre, det gjelder for eksempel strukturene vi ser i seismiske data fra områder som Gossa-høyden på midt-Norsk sokkel.
De røde og gule feltene markerer aktive forkastninger, hvor rask deformasjon skjer, mens de blå viser hvor forkastninger har blitt dannet, såkalt akkumulert deformasjon.