Skrevet av May Britt Myhr, direktør, Norges geologiske undersøkelse (NGU) og Torgeir Stordal, direktør, Oljedirektoratet (OD).
Råvarekrise
Vi trenger flere metaller og mineraler for å gjennomføre det grønne skiftet, og det haster. Norges geologiske undersøkelse (NGU) og Oljedirektoratet (OD), som gjennomfører den offentlige ressurskartlegging på land og på havbunnen, må intensivere kartlegging og deling av data for å legge til rette for forsvarlig forvaltning av ressursene.
Til Oljedirektoratets nettsider.
Krisene har stått i kø de siste årene med pandemi, Russlands angrep på Ukraina og den medfølgende energikrisen som store kollektive bekymringer. De kommende årene vil i tillegg by på en råvarekrise som har vært varslet lenge, men som verken Norge eller Europa har maktet å imøtegå med effektive tiltak.
Det grønne skiftet vil utløse et økende behov for en lang rekke ulike metaller som trengs dersom vi skal klare å omstille samfunnet mot en fornybar fremtid. Forbruket av enkelte metaller vil flerdobles frem mot 2050.
Sårbare verdkjeder
Mange av våre verdikjeder blir sårbare når land utnytter råvareproduksjon til å monopolisere viktige forsyningskjeder og industri. Situasjonen er spesielt kritisk for fornybar energiproduksjon, for transport, elektrifisering og digitalisering.
Gjennom manglende råvareproduksjon har Europa og store deler av den vestlige verden gjort seg avhengig av import fra land som har mindre fokus på klima- og miljøavtrykk.
Vi kan ikke utvikle grønne teknologier med bruk av råvarer produsert uten hensyn til sosial, økonomisk og miljømessig bærekraft. Derfor trenger vi ny produksjon av råvarer som er fremskaffet på bærekraftig vis, og her kan Norge spille en større rolle enn i dag.
Norge har høy teknologisk kompetanse og høye krav til bærekraftig industri. Mineralutvinning representerer et naturinngrep uansett hvor den foregår, men import av råvarer er ikke nødvendigvis i bærekraftens og klimaets interesse.
Mangel på egenproduksjon øker samtidig risikoen for våre arbeidsplasser og industri på lengre sikt.
Norge må kartlegge bedre på land og på havbunnen
Norge har et ressurspotensial for mineraler både på land og på havbunnen som må kartlegges bedre. På land ligger vi bak våre naboer i Sverige og Finland når det gjelder geologisk kunnskapsgrunnlag, og på havbunnen har vi først nylig begynt med systematisk ressurskartlegging.
Ressurspotensialet på land er likevel bedre kjent, med flere prosjekter under utvikling rettet mot bl.a. kobber, titanmineraler, sjeldne jordarter, fosfat og vanadium. Potensialet for ytterligere produksjon er stort, men ikke tilstrekkelig avklart. På havbunnen er det også et betydelig ressurspotensial blant annet for kobber, sink, kobolt og mangan.
Norge står i en unik posisjon med mulighet for å ta en større rolle innen bærekraftig mineralproduksjon, basert på et betydelig ressurspotensial både på land og på havbunnen. Mer kartlegging og flere undersøkelser er nødvendig hvis potensialet skal konkretiseres og utnyttes på sikt.
På havbunnen er det nødvendig at også private aktører tar del i slike undersøkelser, på samme vis som de gjør på land. For at det skal kunne skje må områder åpnes. I tillegg til å finne og avgrense mulige mineralforekomster er det helt nødvendig å kartlegge og forstå de miljømessige konsekvensene av utvinning slik at vi unngår uakseptable inngrep på natur og mangfold.
Økt mineralproduksjon er et premiss for det grønne skiftet. Norge har ikke bare et ressurspotensial både på land og på havbunnen som kan utnyttes i klimaets og samfunnets interesse. Vi har også de verktøyene som trengs for å sikre at utvinningen tar hensyn til miljø, samfunn og kultur.
Det krever kunnskap og tid å bygge ny og forsvarlig mineralproduksjon, uansett om den foregår på land eller på havbunnen. Intensivering av den offentlige og private kartleggingen er derfor avgjørende for å sikre Norge en større rolle som produsent av bærekraftige råvarer til fremtidens grønne industri.