- En forkastning er en struktur som dannes i jordskorpen ved at en del av skorpen beveger seg i forhold til en annen langs en bruddsone i berget. Bevegelsen utløses gjerne som et jordskjelv etter en periode med oppbygging av sterke spenninger i berget.
- Stuoragurra-forkastningen opptrer i tre enheter: Fitnajohka-forkastningen i sørvest, Máze-forkastningen i det sentrale området og Iešjávri-forkastningen mot nordøst. Avstanden mellom de enkelte enhetene er 13-20 km.
- Strukturene viser at dette er hva geologene kaller reversforkastninger. I slike tilfeller presser de ulike delene av berget i jordskorpen mot hverandre, før spenningene blir utløst og den ene siden kan forskyve seg oppover flere meter.
- Ved store forskyvninger blir det ikke plass til forkastningen inne i jordskorpa. Den kommer derfor opp fra bakken i form av en skrent, eller den kan fortsette ned i mantelen under jordskorpa. Dette skjer oftest når jordskjelvet har en styrke på mer enn seks.
I bakkant er skrenten hevet nærmere sju meter, forkastningen ruver på den flate Finnmarksvidda etter jordskjelvet som trolig holdt styrke 6.5-7.0 på Ricthers skala. Rundt omkring i landskapet er det avdekket over 60 jordskred «på flat mark».
Rykker nærmere
I flere runder de siste årene har forskerne Odleiv Olesen og Lars Olsen ved Norges geologiske undersøkelse (NGU) bokstavelig talt gravd seg ned i den ni mil lange Stuoragurra-forkastningen i Finnmark. For hver feltsesong lærer de mer, samtidig som skjelvet rykker stadig nærmere i tid.
- Dette er svært samfunnsrelevant kunnskap. Gjennom ren nysgjerrighet har de to geologene forsøkt å forstå geologien i de gamle, men nå reaktiverte forkastningsstrukturene. Resultatet er ny viten om at svært kraftige jordskjelv kan opptre i Norge også i moderne tid. Det er usedvanlig viktig kunnskap å ta med seg i arbeidet med samfunnssikkerhet og i planlegging av ny infrastruktur, sier forsker og geolog Fredrik Høgaas ved NGU.
Yngre enn 600 år
Han har ikke arbeidet direkte med Stuoragurra-forkastningen, men har fulgt sine to kollegers arbeid med stor interesse.
Allerede i 2019 fastslo forskerne at den aktuelle forkastningen er dannet langt senere enn det de tidligere trodde. I tillegg viste dateringer de at de usammenhengende, totalt ni mil lange skrentene var skapt under minst tre store jordskjelv.
- Det mener vi fortsatt, men nå tror vi at Máze-enheten i det sentrale området er yngre enn 600 år, at jordskjelvet her kan ha skjedd på 1400-tallet eller senere, sier Lars Olsen. Han har datert prøver fra det opprinnelige torvlaget rett over sandkilen som ble skutt inn i sedimentene under jordskjelvet. Polleninnholdet støtter den unge alderen. De to andre skjelvene er trolig eldre.
- Vi tror at den yngste av de tre jordskjelv-hendelsene har skjedd her over en strekning på omtrent 14 kilometer. Høyden på skrentene tyder på at vi snakker om styrke opptil sju på Ricthers skala, sier geofysiker Odleiv Olesen.
Aktuelle skjelv
Nå leter han etter skriftlige kilder som kan kaste lys over jordskjelvet, og har blant annet kontaktet middelalderhistorikere. - En god del skriftlig materiale fra den tiden gikk opp i røyk etter en brann på Akershus festning, men vi skal blant annet se om det finnes materiale etter erkebiskopen i Nidaros. Her hadde jo katolikkene sete fram til år 1536, sier Olesen.
Det eldste kjente jordskjelvet på Nordkalotten stammer fra 1497, og kunne angivelig føles over store deler av Sverige. Sommeren 1626 ble det registrert et stort jordskjelv i Nord-Finland.
De nye funnene ble presentert på den geologiske Vinterkonferansen i januar 2021.
Ref: Postglacial Faulting in Norway - Large Magnitude Earthquakes of Late Holocene Age. Odleiv Olesen & Lars Olsen m. fl. (Godkjent for publisering i en «Cambridge University Press»-bok om unge forkastninger).