18. mars 2010

Farlige fjell

- Det er utvilsomt viktig at landet har trygge ferdselsårer, men det er også viktig å prioritere midler slik at folk kan oppleve en viss trygghet der de bor. Forutsetningen for en fornuftig prioritering av ressurser til sikringstiltak er at man har god oversikt hvor vi finner skredrisikoen.

Det skriver Jan Høst, som er spesialrådgiver ved NGU, i denne kronikken.
 

Bygda Fjørå like før Tafjordskredet i 1934. Klikk for stort bilde.

Det er påskeaften 1934. Litt over klokken tre på natten vekkes befolkningen i bygdene Tafjord og Fjørå av en infernalsk støy. En veldig flodbølge knuser hus, naust og båter, og feier det vekk. Med minutters mellomrom kommer to voldsomme bølger til. En skrekkslagen befolkning søker fortvilt å berge seg og sine. Ved daggry har 40 mennesker mistet livet. På bunnen av Tafjorden ligger tre millioner kubikkmeter steinmasse som har rast ut av Langhammaren.

 

 

Bygda Fjørå like etter Tafjordskredet i 1934. Klikk for stort bilde.

Det er påfallende hvordan vi kollektivt fortrenger at naturen kan ramme så hard og brutalt. Like påfallende er at vi slår oss til ro med en mangelfull kartlegging av skredrisikoen i landet. Dermed blir vi også avskåret fra et godt kunnskapsgrunnlag når knappe midler til sikringstiltak skal prioriteres og fordeles.

To år etter Tafjord-ulykken ble 73 mennesker drept i den vakre Lodalen under tilsvarende brutale omstendigheter. Det beryktede Ramnefjellet hadde krevd nye ofre. Sist det skjedde gikk 61 menneskeliv tapt her inne. Det var i 1905. Utover høsten 1936 slapp dette fjellet ytterligere en million kubikkmeter fjellmasser ned i Lovatnet i to nye skred, og forårsaket mer skade på gård og grunn.

I boken «Farlige fjell» (1981) skrev forfatteren og radiokåsøren Arthur Klæbo om Loenulykken: «Datoen er snart gløymd . . . Hendinga misser sitt kvelande tak over sinna. Så er det berre gamalt folk sit att og minnest.». De som har hørt én av de overlevende fra Loen, Anders Bødal, fortelle om sine grusomme opplevelser vil ikke kunne glemme så lett.

Fortsatt bygges boligområder, veier og annen infrastruktur i områder der voldsomme skredulykker kan ramme. Det er forbausende liten bevissthet rundt skredfare hos mange kommunale planmyndigheter og hos utbyggere.

Høydepunktet i samfunnets fortrenging av ulykkesrisikoen utgjorde kanskje Willoch-utvalget, som i sin utredning om samfunnets sårbarhet nevner skred med nøyaktig ett ord, verken mer eller mindre. Utvalget lot naturulykkene drukne i - forsåvidt viktige - analyser av helt andre faktorer som påvirker samfunnets sårbarhet.

Nær 2000 mennesker er drept i norske skredulykker i løpet av et drøyt hundreår. Dette gjør skred til den største risikofaktor med hensyn til naturulykker i Norge. Over halvparten av de omkomne ble rammet av snøskred. Dernest kommer fjellskred av typen Tafjord/Loen, der skredet opptrer i kombinasjon med flodbølger. Store leirskred, som i Verdalen i 1893, inntar en klar tredjeplass.

Vi kan vente oss 2-3 store fjellskredulykker, 2-3 store leirskredulykker og 3-4 store snøskredulykker i løpet av en periode på 100 år. Det viser en systematisk gjennomgang av eksisterende geologiske data og skredstatistikk. Hver enkelt av disse ulykkene vil kunne føre til store tap av menneskeliv, i størrelsesorden 20 til 200 mennesker. I tillegg rammes Norge av et stort antall mindre ulykker i form av steinskred, jordskred og mindre snøskred. Klimaendringer kan bidra til å forverre dette bildet.

Få dager etter Tafjordskredet i 1934 skrev Nationen på lederplass: «Kan der gjøres det ringeste for å hindre ulykker av denne art, så må skredet i Tafjord kunne gi støtet til geologiske undersøkelser på de steder hvor man vet at ulykker bare er et spørsmål om tid.»

Men lite skjedde.

Fra 1960-tallet har Norges geotekniske institutt (NGI) gjort mye for å kartlegge risikoen for snøskred over det meste av landet. Etter kvikkleireraset i Rissa for 25 år siden satte Naturskadefondet inn midler til kartlegging av de viktigste leirområdene i Sør-Norge og Trøndelag. På dette feltet gjenstår det fortsatt mye arbeid i hele landet, ikke minst i Nord-Norge.

Kunnskapen om skred er knyttet til lokalmiljøet, påpekte Arthur Klæbo. Den ligger i hodet på gammelt folk, som han uttrykte det, og han fryktet at utflytting og innflyttere ville bidra til å viske denne kunnskapen bort fra lokalsamfunnets minne. Han beklaget at det ikke fantes noe samlet skredarkiv som kunne ta vare på denne livsviktige kunnskapen, noe han mente viser «kor lita interesse det har vore på sentralt hald for desse sakene».

I løpet av de par siste årene har Norges geologiske undersøkelse og en rekke samarbeidende institusjoner tatt initiativ til å bygge opp en nasjonal skreddatabase, som blir et svar på Klæbos krav. Her samles den eksisterende kunnskapen om skred som har gått i fortiden, bl.a. resultater av en systematisk gjennomgang av gamle kirkebøker og geologiske kart. Databasen vil også inneholde opplysninger om hvor skred kan gå i framtiden og hvor stor risikoen er for slike ulykker. Skred- og risikokart og annen relevant informasjon blir dermed tilgjengelig på Internett.

Skreddatabasen vil også vise at landet er mangelfullt kartlagt. Fortsatt er det slik at den største risikoen ligger i at kartleggingen av skredrisiko er mangelfull over hele landet. Det er derfor viktig at samfunnet skaffer seg bred innsikt i og kartlegging av skred som samfunnsrisiko.

Risikoen for omfattende materielle skader ved store fjellskred har også økt vesentlig siden 1930-tallet. I fjordene er bosetting og infrastruktur blitt konsentrert til strandsonen. Det gjør dem mer utsatt for flodbølger. Dette betyr at konsekvensene av store fjellskred vil være betydelig større i dag enn for 50-100 år siden.

Det er kommunene som har ansvaret for å sikre at hus ikke blir bygget i skredutsatte områder. Mange små kommuner har mangelfull kompetanse på dette området, og tråkker derfor lett feil. I enkelte deler av landet er det slik at skredrisikoen ikke følger kommunegrensene. En fjellhammer i én kommune kan gå i fjorden og skape flodbølger som skader bygdesamfunn i en annen kommune. Hvem har da ansvaret?

Det burde være åpenbart at Staten her bør tre støttende til, ved å sette sine kompetansemiljøer i stand til å bistå kommunene med et bedre faktagrunnlag om skredrisiko i sin areal- og beredskapsplanlegging.

En analyse av historiske skredulykker på Nordvestlandet viser at omlag 90 prosent av de omkomne mistet livet i skredulykker som - direkte eller indirekte - rammet bebyggelse. De resterende 10 prosent omkom i skred som traff veinettet. Da skulle man tro at samfunnet brukte like mye - eller mer - midler til sikring av utsatt bebyggelse som til sikring av veier. Slik er det ikke. I statsbudsjettet for 2002 var det satt av ca. 40 millioner kroner til sikring av bebyggelse. Til Statens Vegvesen ble det bevilget omlag 400 millioner til sikring av rasutsatte veier.

Det er utvilsomt viktig at landet har trygge ferdselsårer, men det er også viktig å prioritere midler slik at folk kan oppleve en viss trygghet der de bor. Forutsetningen for en fornuftig prioritering av ressurser til sikringstiltak er, at man har god oversikt hvor vi finner skredrisikoen. En skreddatabase er et viktig hjelpemiddel for kommuner og utbyggere, men vi kommer ikke utenom behovet for å gjennomføre grundigere kartlegging av de områder der skredulykker bare er et spørsmål om tid.