Blogg fra Barentshavet: Liv blant rester etter istid

Image
Anemoner og svamper på havbunnen
Anemoner og svamper lever blant grus og stein, som er lagt igjen etter siste istid. Fjærstjerner trives på flere bunntyper, blant annet her. Foto: Mareano i Kvitøyrenna

Der tidligere istider har dannet trau på havbunnen, finner vi i dag et rikt mylder av liv.  Vakre, fargerike dyr danderer seg pent på og mellom mudder, sand, grus, stein og blokker – underlaget den siste istiden la igjen i Barentshavet.

(Denne toktdagboken ble først publisert på mareano.no, og er skrevet i samarbeid med Pål Buhl-Mortensen ved Havforskningsinstituttet).

Kartleggingen

Mareano-programmet kartlegger den norske havbunnen og dokumenterer naturmangfold som blant annet bunntyper og artsmangfold. Slik får vi informasjon om deres levekår, samtidig som vi kan lære om hvordan havbunnen ble dannet.


På dette toktet jobber forskere fra Havforskningsinstituttet (HI) med å gjenkjenne arter og dokumentere deres utbredelse, mens forskere fra Norges geologiske undersøkelse (NGU) står for den geologiske tolkningen av havbunnen. I tillegg samarbeider etatene om innsamling av prøver til kjemisk analyse.

Fire NGU-ere er på tokt langs Kvitøyrenna i Barentshavet i regi av Mareano-programmet. Barentshavet er en epikontinental hylle, en forlengelse av den norske kontinentalmarginen langs fastlands-Norge og rundt Svalbard, eller sokkelen som den blir kalt på folkemunne. Havbunnen her er mye grunnere en de omkringliggende havområdene som utgjør Atlanterhavet i sørvest og Polhavet i nord.

På denne hylla har det tidligere ligget tykke, over to kilometer høye breisdekker. Noe av Svalbard-Barentshavsisdekket var frosset til bunnen, mens det i andre områder beveget seg raskere mot de dypere havområdene og skurte ut trau ned til 500 meter under dagens havnivå. Slik ble blant annet Kvitøyrenna til.

Image
Kart over området
Kvitøyrenna er et av målene i vårens Mareano-tokt med FF «Kronprins Haakon». Et trau er dannet av isstrømmer (piler) på kontinentalhylla under tidligere istider. Isen har i flere omganger dekket Svalbard og hele Barentshavet. Den hvite linja viser hvor yttergrensenn gikk for omtrent 20 000 år siden. Den røde linja viser grensen mellom Norge og Russland. Den grønne prikken refererer til kartet på figuren under. BR: Bjørnøyrenna, FVT: Franz Victoria-trauet, ST.AT: St. Anna-trauet. Dybdedata fra Ibcao v4.

Kvitøyrenna er det største trauet nord for Svalbard, og drenerte isen rett nordover fra Barentshavet, ikke som en forlengelse av en fjord slik som de andre trauene nord for Svalbard. Lenger øst finner vi enda større nordgående trau, som ble dannet av større og raskere isstrømmer, som for eksempel Franz Victoria-trauet og St. Anna-trauet, men disse er i russiske farvann. Det største trauet i norske farvann er Bjørnøyrenna.

Utbredelsen til Svalbard-Barentshavisdekket har variert og isstrømmene har avsatt morenerygger langs ytterkanten ved fremstøt og under tilbaketrekningen. Deretter har isen skurt frem over de igjen – kanskje med en litt annen retning enn under det forrige fremstøtet. Vi kan se spor etter isstrømmenes bevegelsesretning i langsgående furer i trauene.

Image
Tolkningen basert på en skyggerelieffkart
Geologer lager tolkninger. Øverst til venstre ser vi et skyggerelieffkart fra et område i Kvitøyrenna markert med grønn prikk i oversiktskartet over, mens vi finner tolkninger av sedimentasjonsmiljø øverst til høyre, dannelse nede til venstre og marine landformer nede til høyre. De grønne ryggene viser moreneavsetninger, de blå linjene viser furer dannet med isstrømmene. Resten av tegnforklaringene. 2019: I isbjørnens rike 2022: Har lastet båten med informasjon fra havbunnen. Dybdedata fra Mareano/Kartverket

Andre landformer på havbunnen kan også gi oss hint om hvilke prosesser som har foregått. For eksempel har isfjell som brakk av fra isdekket laget store pløyespor i havbunnen. I tillegg bidrar havstrømmene til landformdannelse; både ved å fylle igjen de dypere områdene med sedimenter, og ved å erodere de vekk.

Image
Pløyespor
Her har isfjell pløyd spor i de mykere avsetningene på 100 meters dyp. Dybdedata fra Mareano/Kartverket.

Kvitøyrenna ble dybdemålt med multistråle-ekkolodd fra overflatefartøy allerede i 2018. Dybdedataene gir oss en god oversikt over havbunnsterrenget og landformene i området, og bunnreflektivitetsdata gir en indikasjon på relativ bunnhardhet. De øverste lagene av sedimenter må vi studere litt nærmere for å finne ut hva de består av.

dette toktet har vi med oss en fjernstyrt undervannsfarkost (ROV), som filmer og kan brukes til å samle inn prøver. På denne måten kan vi gjøre detaljerte undersøkelser av havbunnen og dokumentere habitater knyttet til ulike landformer og bunntyper i Kvitøyrenna.

Image
Ægir 6000
ROV-en Ægir 6000 hjelper oss med å filme og samle inn prøver fra havbunnen.

Den øverste overflaten på bunnen av Kvitøyrenna består av morenedekker og områder fylt inn med finere sedimenter; for det meste mudder. De finkornige avsetningene fyller igjen der havstrømmene er svakest, mens der strømmen er sterkere ser vi store blokker, steiner og grus, og noen ganger også fast fjell som stikker frem.

Vi ser at forskjellige bunndyr trives i forskjellig miljø. Sjøstjerner, slangestjerner, havedderkopper, reker og Gersemia-blomkålkoraller liker en myk mudderbunn og roligere strømforhold, mens de fleste svamper og andre arter av blomkålkorall trives bedre der bunnen består av større og hardere avsetninger, som stein, blokker og fast fjell, og der strømmen er sterkere.

Andre arter ser ut til å foretrekke en kombinasjon av disse forholdene, som for eksempler noen flyndrer, ulike småfisk og kråkeboller.

Image
Blomkålkorall
Image
Sjøedderkopp
Image
Reke
Biologer kartlegger hvilke arter som finnes på bunnen. Disse bunndyrene trives i myke, finkornige sedimenter; blomkålkorall, sjøedderkopp, slangestjerner og reke.

Med de detaljerte videobildene kan forskerne gjenkjenne de fleste store artene som finnes der, og dermed kartlegge utbredelsen av dyresamfunnene – inkludert de som er karakterisert som sårbare bunndyr, slik som habitatdannende svamp, blomkålkoraller, og store, skjøre mosdyrkolonier.

Image
Svamper
Svamper trives ofte på hardere bunntyper. Her hjelper laseren oss å beregne kornstørrelsen og arealet som bildet dekker. Det er 10 cm mellom de grønne prikkene. Bildene er tatt med Ægir 6000 på det pågående Mareano-toktet i Kvitøyrenna.

På de grunnere stasjonene finnes også marine alger; de må ha lys for å drive fotosyntese og finnes på dyp ned til 70-80 meter.

Image
Rødalger
På bildet over ser vi rødalger på rundt 40 meters dyp sør for Kvitøya. Her finner vi både bladformete og skorpedannende arter som tåler bølgeerosjon.
Image
Utsnitt fra NGUs kart over maringeologi
Nyhetsarkiv