7. april 2015

Alltid på jakt etter historiske svar


Ellen Sigmond trives godt med et geologisk kart på pulten.
Det begynte med kartblad Vinje i 1958. Feltassistent Ellen Sigmond fra Universitetet i Oslo var 22 år og på sitt første feltarbeid. I dag har NGU-veteranen kartlagt store deler av fjellomådene i Sør-Norge. Hun har drevet med feltarbeid i 57 år. Hun har nettopp vært på historisk jakt hos paven i Roma. Og hun gir seg ikke...

På kontorpulten øverst i NGU-bygget på Lade, ligger kartbladene spredt utover. Sauda, Odda, Dalen - det er fremdeles mye geologi som skal nedtegnes.

Berggrunns-kartlegging har vært en hovedoppgave for NGU helt siden starten i 1858. I dag er hele Norge dekket med kart i målestokk 1:250 000. Nå kartlegges berggrunnen i 1:50 000, og 45 % av landet gjenstår fremdeles.

Slapper av

Utviklingen innen geologisk kartlegging har gått raskt. Digitale kart, bærbar PC og avanserte flymålinger har banet vei for et enklere og mer moderne blikk på geologien.

Men fremdeles er det det blotte øyet som gjelder for Ellen. Og selv om hun gjerne benytter PC og moderne hjelpemiddel, er det ingenting som slår et stort kart i ordentlig papirkvalitet.

- Jeg nyter å se et godt geologisk kart. Det er avstressende og kontemplativt. Kartet gir forskjellig innsikt; på avstand gir det en helhetlig oversikt over terrenget, tett på kan jeg gå helt inn i de geologiske detaljene. Se her hvordan de forskjellige fargene speiler bergartene, det er nesten som kunst! utbryter veteranen.

Ellen Sigmond har gjort mange av sine kartleggings-turer på hesteryggen. (Foto: Privat)
Ellen Sigmond har gjort mange av sine kartleggings-turer på hesteryggen. (Foto: Privat)

Livsverk?

Men hun er også godt kjent med alt slitet som ligger bak et godt geologisk kart. Ellen Sigmond har trålet fjell og vidder på langs og på tvers. Hun kjenner Hardangervidda, Gudbrandsdalen og Setesdalsheiene bedre enn de fleste. Hun har besøkt fjellområder hvor ingen har vært før henne, gjerne på hesteryggen. Hun skal ut i felt igjen til sommeren. Og hun har forlengst mistet oversikten over hvor mange berggrunnskart hun har laget.

Har det blitt hennes livsverk, et kall?

- Jeg ser ikke sånn på det. For meg er dette den jobben jeg endte opp med, geologi er et spennende fag, og jeg har ønsket å gjøre arbeidet så godt som mulig. Men nysgjerrigheten har vært en like stor drivkraft, mysteriet Norge er på langt nær oppklart...

Vil bli forstått

En annen livsnerve i Ellen Sigmonds arbeid, har vært å gjøre geologien forståelig for folk flest. Terminologien er krevende -  og Sigmond har et sterkt ønske  om å gjøre den alminnelig og tilgjengelig.

Derfor ga hun for noen år siden ut «Norsk Geologisk Ordbok» sammen med Inge Bryhni og Knut Jorde.

Med sedvanlig glød og iver legger hun nå ut om hvorfor metamorfe bergarter like godt kan omtales som omdanningsbergarter, og at det er bedre å si sinkblende enn sfaleritt.

- Geolog-språket er snevert og snobbete. Det er ikke mange av våre utgivelser og publikasjoner som vanlige folk kan lese. Dette må det bli en endring på, vi er nødt til å gjøre oss forstått, og ordboka er vårt bidrag i den sammenhengen.

Aldri i fare

Gjennom 57 år med geologisk feltarbeid, har hun trålet mange kilometer og mil med fjellterreng. Vanskelig lende og vill natur. Men har hun noen gang vært redd?

- Jeg har aldri opplevd at jeg har vært borti noe farlig. De gangene jeg har møtt elg eller annet vilt, har jeg trukket meg rolig unna. Med mine kolleger har jeg hatt klare avtaler om når vi skulle møtes. Jeg husker bare én gang at jeg var nær ved å falle etter å uforvarende ha beveget meg ut på ei fjellhylle, forteller hun.

- Det farligste med feltarbeid er jo ikke vandringen i fjellet. Det er bilturen på vei til felt som virkelig kan ta knekken på deg, sjøl var jeg en gang involvert i en kollisjon på vei fra felt. Når vi først har kommet fram, og er i gang med feltarbeidet, føler jeg meg helt trygg.

På jakt hos paven

Nysgjerrigheten og begjæret etter å løse historiske mysterier har i år ført Ellen Sigmond til pavens arkiver i Vatikanet. Under sin geologiske kartlegging på Hardangervidda, har hun fattet interesse for de gamle stiene - slepene - over vidda.

Her var det ofte biskopen og hans følge som dro over på visitaser, derfor søkte «etterforskeren» fra NGU den katolske kirkes innerste gemakker. I mars i år brukte hun 10 dager mellom 80 (!) hylle-kilometer med pavelige dokumenter fra middelalderen, på jakt etter reiseskildringer fra biskopene på Hardangervidda.

- Jeg ønsker å finne ut hvor veiene gikk, og hvordan de fungerte. Dette har jeg holdt på med på fritiden i flere år, og planen er å skrive en bok om slepene på Hardangervidda.

Arbeidet har innbefattet flere medhjelpere, og hester til transport. Selv om besøket i pavens arkiver ikke førte til konkrete svar, fortsetter hun jakten i sommer.

- Bispevei-prosjektet har lært meg mye om menneskenes kår i Norge de siste 1000 år. Det har vært harde tider!

For Ellen Sigmond handler nemlig alt om å løse gåter fra vår historie, enten det er snakk om kirke- og kulturhistorie eller berggrunnsgeologi.

- For meg er det et mål at arbeidet skal resultere i at vi kan vite litt mer om vår egen historie. Det trenger vi som mennesker, sier hun. 

Ellen Sigmond på den historiske vegen Via Appia i Roma. Hennes «kulturhistoriske skattejakt» har opptatt henne mye de siste åra.
Ellen Sigmond på den historiske vegen Via Appia i Roma.
Hennes «kulturhistoriske skattejakt» har opptatt henne mye de siste åra.