NGU framstiller en lang rekke forskjellige havbunnskart basert på data innsamlet på tokt i fjordene, langs kysten og til havs. Her følger eksempler på noen av kartene og hva de viser.
Marine landskap
Vi beskriver de store trekkene i topografien på havbunnen. Klassifiseringen bygger på systemet Natur i Norge (NiN), som gjør det enkelt å sammenligne kartlagte områder.
Med utgangspunkt i dybdedata kan vi bestemme hvilke områder som skal klassifiseres som for eksempel fjorder, sletteland, kontinentalskråning, dalform og strandflate.
Strandflata ligger som en brem av lavland og grunt hav utenfor fjordmunningene. Den er særlig godt utviklet i ytre Trøndelag og langs Helgelandskysten, hvor den kan bli opptil 40 kilometer bred. Landskapet på kontinentalsokkelen domineres av marine daler adskilt av grunnere banker. Noen av de marine dalene er fortsettelser av fjorder, mens andre starter utenfor kysten.
Kontinentalskråningen, som ligger mellom kontinentalsokkelen og dyphavet, er de fleste steder temmelig jevn. Noen steder finnes marine gjel som skjærer seg inn i kontinentalskråningen, og enkelte av disse kan være inntil 1000 meter dype. Skredgroper med høye skredkanter dannet av undersjøiske ras er også vanlige på skråningen. Det største raset - Storeggaraset - som gikk for 8200 år siden utenfor Møre, dekker flere tusen kvadratkilometer på havbunnen.
Innenfor de forskjellige landskapstypene finnes forskjellige biologiske samfunn. I marine daler avsettes gjerne slam i de dypeste forsenkningene, og gir en bløt bunn hvor for eksempel sjøfjær trives. På de grunneste bankene kan strøm og/eller bølger fjerne finkornet materiale, slik at bare sand, grus og stein blir igjen. Her finnes typisk kalkalger, svamp og fastsittende dyr. Rygger som står opp i marine daler ser ut til å være en gunstig plass for korallrev, men rev forekommer også andre steder.
Marine landformer
Marine landformer avslører hvordan havbunnen er dannet og hvilke sedimentasjonsprosesser som virker i dag.
Alderen og størrelsen på de marine landformene varierer. På kontinentalskråningen finner vi gigantiske skredgroper, som kan være alt fra noen få tusen år til flere hundre tusen år gamle. Eksempler på landformer er kanaler, gjel, sedimentbølger, furer dannet av isbreer, isfjellpløyemerker, morenerygger, skredkanter, skredgroper, skredvifter og pockmark; groper der det har lekket gass fra havbunnen.
En oversikt over landformer har stor betydning for både utbyggingsprosjekter, fiskeri, havbruk, miljøovervåking, og leting etter olje og gass. NGU kartlegger både kysten, fjordene, kontinentalsokkelen, kontinentalskråningen og dyphavet.
Bunnsedimenter (kornstørrelse)
Hva består havbunnen av? Hva gjør at noen områder gir et godt feste for koraller og svamper, mens andre områder vrimler av børstemark og slangestjerner?
Bunntypen er viktig i mange sammenhenger, derfor er «Bunnsedimenter (kornstørrelse)» et av NGUs mest etterspurte havbunnskart.
Når vi kartlegger havbunnen og lager kart over bunnsedimenter basert på kornstørrelse, har vi en liste på omtrent 30 klasser å velge mellom. Bunnsedimenter består ofte av blandinger av flere kornstørrelser. Her er eksempler på noen klasser som brukes ved utarbeidelse av dette kartet:
- Slam: Finkornete sedimenter av leir og silt. Slam finnes i forsenkninger og dypere områder med svake bunnstrømmer.
- Grusholdig, sandholdig slam: Dårlig sorterte sedimenter av leir og silt, med varierende mengder sand og grus innblandet. Bunntypen opptrer i områder med relativt svake bunnstrømmer.
- Sand: Sand transporteres langs bunnen av bunnstrømmer. Sedimentet kan også inneholde små mengder grus og/eller slam. Sandområder kjennetegnes ofte av sandrifler og sandbølger på havbunnen.
- Grusholdig sand: Sand er dominerende, men bunntypen inneholder også betydelige mengder grus. Grusholdig sand opptrer i områder med relativt sterke bunnstrømmer.
- Sandholdig grus: Grus er dominerende, men bunntypen inneholder også mye sand. Sandholdig grus er vanlig i områder med sterke bunnstrømmer.
- Grus, stein og blokk: Sediment dominert av grus, stein og blokk, med kun mindre mengder sand og/eller slam. Bunntypen dominerer i områder med sterke bunnstrømmer, der finkornete sedimenter er vasket ut eller erodert bort, eller forhindret i å bli avsatt på grunn av sterk strøm.
- Harde sedimenter eller sedimentære bergarter: Blotning av faste sedimenter eller sedimentære bergarter på havbunnen.
Til tolkning av bunnsedimenter (kornstørrelse) bruker vi detaljerte dybdedata, bunnreflektivitet, bilder, video, bunnprøver og seismiske data.
Bunnsedimenter (dannelse)
Kartet over av bunnsedimenter (dannelse) forteller hvilke geologiske prosesser som har avsatt sedimentene på og under havbunnen. Her er noen eksempler på sedimentklasser.
- Morenemateriale er avsatt av isbreer på havbunnen mot slutten av siste istid, enten som bunnmorene under isbreene, eller randmorenrygger/israndavsetninger foran eller på sidene av isbreer. Morene er en blanding av sedimenter med forskjellige kornstørrelser, alt fra leir til blokk. Morene, med et topplag av sand/grus/stein, er dominerende på mange banker og i noen av de marine dalene med sterk strøm.
- Marine suspensjonsavsetninger er finkornete sedimenter avsatt fra vannmassene. Avsetningen indikerer rolige sedimentasjonsforhold. Marine suspensjonsavsetninger finnes lokalt i marine daler mellom bankene og i dypereliggende områder, for eksempel i fjorder.
- Marine bunnstrømavsetninger er dominert av sand transportert med havstrømmer langs bunnen. Slike avsetninger er mest vanlige på kontinentalsokkelen og i grunne områder i kystsonen.
- Skredmateriale inkluderer for eksempel løsmasseskred og fjellskred i fjordene, og gigantiske skred på kontinentalskråningen.