Hva er mikrobiologisk vannkvalitet?
Mikrobiologisk vannkvalitet sier noe om den hygieniske kvaliteten. Gjennom mikrobiologiske analyser får man oversikt over tall og type mikroorganismer (virus, bakterier, sopp eller parasitter/protozoer) som finnes i en vannprøve. Norske vannverk analyserer på følgende indikatorbakterier for å undersøke om drikkevannet er helsemessig forsvarlig (fastsatt i Drikkevannsforskriften): Koliforme bakterier, Escherichia coli (E. Coli), Intestinale enterokokker og Clostridium perfringens.
Hva er E. Coli)
E. coli er en tarmbakterie og utgjør en del av den naturlige tarmfloraen hos mennesker og varmblodige dyr. E. coli formerer seg ikke utenfo tarmen. En analyse er enkel å utføre og bakterien benyttes derfor som en indikatorbakterie på fersk fekal forurensning. Noen særskilte underarter av E. coli kan gi sykdom, blant annet EHEC (enterohemorhagisk E. Coli), og er på linje med andre sykdomsframkallende smittestoffer.
Hvilken mikrobiologisk vannkvalitet kan jeg forvente?
Dersom det ikke er noen mikrobiologiske forurensningskilder i nærheten, skal den mikrobiologiske vannkvaliteten normalt være god. Dessverre er det ikke mulig å gi noen garanti, fordi grunnvann som blir pumpet opp fra borebrønner, kan ha strømmet gjennom fjellsprekker (fjellbrønner) eller grove løsmasser over store avstander før det har nådd brønnen. Man kan utføre flere tiltak for å sikre en god mikrobiologisk vannkvalitet ved å sørge for en god utforming og verning av drikkevannsbrønnen.
Hva er fekale indikatorbakterier?
Dette er bakterier som i seg selv ikke er sykdomsframkallende, men som normalt finnes i avføring fra mennesker og dyr. Dersom disse blir påvist i drikkevannet, tyder det på at vannet er forurenset med slik avføring. Det innebærer derfor en helsemessig risiko å drikke dette vannet. Analyse av sykdomsframkallende smittestoffer er komplisert, dyrt og krever spesialiserte laboratorier. De benyttes derfor lite i rutinemessig vannovervåking. I stedet benyttes en analyse av fekale indikatorbakterier fordi disse analysene er enklere og billigere.
Hvilke sykdomsfremkallende mikroorganismer kan det være i drikkevannet mitt?
Det finnes en rekke smittestoffer, naturlige eller tilført via forurensning som kan forårsake sykdom. De smittestoffene som er årsak til de flest sykdomstilfeller i Norge er trolig bakterien Campylobacter og Norovirus.
Hvor kommer de sykdomsfremkallende mikroorganismene fra, og hvor bør jeg plassere brønnen min?
Sykdomsfremkallende bakterier, parasitter og virus stammer normalt fra tarmen til mennesker og dyr. De vanligste forurensnings- og smittekildene som en bør unngå er:
- Kloakk og eventuell annen forurensning med avføring fra mennesker som utedoer, septiktanker, kloakkledninger og infiltrasjonsanlegg for avløpsvann
- Beitedyr (< 100 m fra brønner) (Cryptosporidium og Giardia)
- Landbruksaktivitet hvor det blir gjødslet med naturgjødsel (< 100 m fra brønner)
- Stor tetthet av vilt
I tillegg bør en være klar over at ville fugler også utgjør en smitterisiko. Sykdomsframkallende mikroorganismer kan bli tilført brønner via elver og bekker hvor disse renner raskt, og hvor elvebunnen består av grus og stein eller bart fjell. I slike tilfeller bør brønner ikke plasseres nærmere elv eller bekk enn 100 meter. Overflatevann som samler seg rundt brønnen, kan også føre med seg sykdomsframkallende organismer.
Det er derfor viktig å sørge for en god utforming og verning av drikkevannsbrønnen. I tillegg til å unngå mulige forurensningskilder, er det en fordel om fjellbrønner plasseres et sted der berggrunnen er dekket med løsmasser, gjerne 2-3 meter. Løsmassene bidrar til å rense vannet som infiltrerer i bakken og hindrer forurensningen fra å nå grunnvannet.
Blir grunnvannets mikrobiologiske kvalitet påvirket av sesong- og klimavariasjoner?
Ja, det finnes gjentatte eksempler på at grunnvannsbrønner som ellers har stabil og god mikrobiologisk kvalitet, blir påvirket av stor nedbør og flom. Enten fordi en økt mengde forurenset overflatevann trenger inn i brønnen, eller fordi vannstrømmen i grunnen endrer seg.
Er brønnvann alltid trygt å drikke?
Dette avhenger i stor grad av hvor godt overflatevann som infiltreres, blir renset før det når grunnvannet. Det er alltid en viss risiko for at overflatevannet er forurenset. Selv om brønnen inneholder mesteparten grunnvann, kan selv små mengder overflatevann gjøre at vannet i brønnen blir forurenset. I tillegg kan nedgravde forurensnings- og smittekilder i nærheten av brønnen utgjøre en risiko. For eksempel kan kloakk fra kloakkledninger lekke ut i grunnen og forurense grunnvannet.
Når bør jeg ta vannprøve dersom jeg vil vite om brønnvannet inneholder bakterier eller virus?
Prøvetaking vil avdekke eventuell risiko for forurensning av vann. Vannprøver bør derfor tas i perioder når det er størst fare for at vannet nylig er tilført forurensning. Dette vil som regel være under eller etter regnvær, men risikoen vil også være større enn normalt ved snøsmelting om våren. Det beste er å ta vannprøver gjentatte ganger i året, men som minimum bør man ta prøver under eller like etter en kraftig regnværsperiode. Synlige endringer i vannkvaliteten, som farge eller klarhet (turbiditet), indikerer at overflatenært vann er kommet inn i brønnen. I slike tilfeller er det særdeles viktig å få vannet analysert på mikrobiologiske parametere.
Hvordan bør jeg gå frem for å ta en vannprøve for mikrobiologisk analyse?
Vannprøver som skal analyseres for mikrobiologiske parametere må tas på egnede flasker og analyseres kort tid (innen 24 timer) etter prøvetaking. Vannprøven bør om mulig lagres kjølig frem til den leveres til laboratoriet. Kontakt det aktuelle laboratoriet for å få prøveflasker og informasjon om prøvetakningsprosedyre. En liste over akkrediterte laboratorium som utfører mikrobiologiske analyser finnes hos Norsk akkreditering under Laboratorier.
Hva bør drikkevannet analyseres på?
Sykdomsfremkallende bakterier og virus stammer normalt fra tarmen til dyr og menneske og det er valgt ut noen indikatorbakterier som vil gi svar om det finnes spor av avføring i drikkevannet. Norske vannverk analyserer på følgende indikatorbakterier: Escherichia coli (E. Coli), Intestinale enterokokker, koliforme bakterier og Clostridium perfringens som er fastsatt i Drikkevannsforskriften.
For enkelthusstander med privat brønn bør en som et minimum analysere på bakterien E. Coli. Dette for å sjekke om drikkevannet kan være infisert av fersk avføring. I tillegg bør man analysere på koliforme bakterier og kimtall. Dersom man har mistanke om særskilte problem angående den mikrobiologiske vannkvaliteten, for eksempel relatert til en mulig forurensningskilde, kan man ta kontakt med det lokale Mattilsynet for å få veiledning i hvilke analyser som bør utføres.
Hva er kimtall, og er det farlig?
Kimtall skildrer mengden naturlige mikroorganismer i vannet. Høyt kimtall kan skyldes at et stort tall av mikroorganismene vokser (biofilmdanning) på borehullsvegg, brønninnstallasjon eller på innsiden av ledningsnettet. Når deler av biofilmen løsriver seg, vil man kunne måle høyt kimtall i vannet. Høyt kimtall er i seg selv ikke farlig, men biofilmen som bakteriene danner kan påvirke problem som økt korrosjon, lukt og brunfarget vann.
Høyt kimtall kan også indikere at overflatevann eller overflatenært grunnvann uten tilstrekkelig rensing er kommet inn i brønnen. Dette vil kunne oppstå etter kraftig regn eller snøsmelting. Samtidig endring i vannets farge, lukt eller smak styrker en slik forklaring. Kimtall forårsaket av overflatevann eller overflatenært grunnvann viser at brønnen er påvirket av forurensning. Dette indikerer at vannet i brønnen ikke er helsemessig trygt.
Hva er normalverdier for kimtall i grunnvann?
Normalt ligger kimtallet under 10/ml i grunnvannsbrønner. Godkjenningspliktige vannverk må foreta testing hvor verdien overstiger 100/ml ifølge Drikkevannsforskriften. Erfaringsmessig vil vannet fra nyetablerte grunnvannsbrønner ha høye kimtallverdier i starten. Dette kan stamme fra organisk materiale og overflatevann som er blitt tilført brønnen under boring.
Bør jeg desinfisere eller rense vannet i brønnen min?
Vannbehandling kan være aktuelt for å fjerne uønsket smittestoff eller kjemiske komponenter i vannet for å gjøre det egnet til drikkevann. For godkjenningspliktige vannverk krever Drikkevannsforskriften at alt vann skal desinfiseres. Dispensasjon kan gis for grunnvann, dersom man kan dokumentere at dette er helsemessig trygt. Det finnes en rekke ulike metoder for desinfisering av drikkevann. Den hyppigst benyttede metoden for grunnvann i Norge er UV-desinfisering. Folkehelseinstituttet har god informasjon om aktuelle behandlingsmetoder for grunnvann. For å få en best mulig vannbehandling, bør man benytte konsulent ved planlegging av vannbehandlingsanlegget.