Brønn i fjell

Kapasiteten på fjellbrønner i Norge varierer oftest mellom 0,05 og 2 l/sek med en middelverdi på 0,15 l/s. I motsetning til i brønner i løsmasser er det ikke mulig å gjøre forundersøkelser som kan si noe om brønnens vanngiverevne, men man kan si noe om hva som er vanlig i brønner boret i tilsvarende bergarter. I den nasjonale grunnvannsdatabasen (GRANADA) oppgir brønnborer estimert vanngiverevne, slik at en kan få inntrykk av hva som er kapasiteten oppnådd i fjellbrønner. Dette er ingen garanti for at den samme vannmengden oppnås fordi vannmengden også er avhengig av oppsprekkingsgrad. Forskjellige bergarter har ulik evne til å holde sprekker åpne mot dypet. Harde og sprø bergarter (f.eks. granitt, gneiser, kvartsitt) kan ha åpne sprekker på stort dyp. Brønner i slike bergarter gir derfor som oftest mer vann enn brønner i mykere og mer formbare bergarter (f.eks. fyllitt, glimmerskifer, grønnstein) som sjelden har åpne sprekker dypere enn 50 meter under overflaten. De fleste bergartene i Norge er tette og en borebrønn må derfor krysse én eller flere vannførende sprekker i fjellet for å gi vann. Kartlegging av sprekkesystemer kombinert med geologisk kunnskap ved etablering av fjellbrønner er derfor viktige faktorer slik at brønnen kan bores gunstig i forhold til berggrunnens oppsprekking. Det hender imidlertid at sprekker, uavhengig av bergart, kan være fylt med leire slik at de er tette.

Plassering

Løsmasser over fjell gir beskyttelse mot forurensning. Derfor bør det helst ikke være fjell i dagen der borebrønnen skal plasseres fordi dette gir dårligere beskyttelse mot forurensning. Samtidig er det mye dyrere å bore gjennom løsmasser enn i fjell, slik at det er en fordel å ikke ha en for stor tykkelse av løsmasser over fjellgrunnen for å redusere borekostnadene. I GRANADA oppgir brønnborere hvor langt det er ned til fjell i eksisterende borebrønner og disse kan derfor gi en pekepinn om hvor dypt det er til fjell der en ønsker å bore. NGUs kvartærgeologiske kart kan også gi en indikasjon på forventet type og mektighet av løsmassene. For å at fjellbrønnen har en større sjanse for å oppfylle kravene til mikrobiologisk vannkvalitet er det anbefalt at tykkelsen på løsmassene i området der brønnen bores er minst 2,5 m og at brønnene ligger mer enn 100 m fra jordbruksområder og elver eller bekker.

Det kan være en fordel å undersøke om flere i nærområdet trenger vann. Er det flere som går sammen om en felles vannforsyning, er det større sjanse for å finne en egnet plassering samtidig som kostnadene kan reduseres. Det gjøres oppmerksom på at alle vannforsyningssystemer som forsyner mer enn én husholdning er registreringspliktig til Mattilsynet.

Brønnutforming

Fjellbrønner består av et foringsrør som bores ned gjennom løsmassene og ned i fjell slik at løsmassene holder seg på plass. Deretter bores selve brønnen i fjell med en litt mindre diameter enn foringsrøret. Det er i dag vanlig å bore brønnene 80-100 m dype. Brønnens diameter kan varieres etter behov, men for vannforsyning er det vanlig å benytte et foringsrør i stål med diameter 16,8 cm der selve brønnen i fjell har en diameter på cirka 14 cm.

Foringsrøret bør plasseres minst 2 meter ned i fjell for å nå ned til relativt solid, fast fjell, og toppen av røret bør stikke 40-50 cm over bakkenivå. Den totale lengden av foringsrøret bør i tillegg være minimum 6 m. Det vil si at om løsmassedekket er tynt, vil foringsrøret bli boret dypere ned i fjell enn 2 m. Det er viktig å påse at det blir tettet mellom foringsrøret og fjell for å hindre vann i å renne langs foringsrøret og inn i brønnen.

Registrering

Brønnborer er pliktig til å registrere brønnen til den nasjonale grunnvannsdatabasen, GRANADA, jf. Vannressursloven. Det er viktig at brønnborer ved registrering av brønner gir informasjon om brønnens utforming, slik som beskrivelse av gjennomborede løsmasser, dyp til fjell, brønndyp, filternivå og vanngiverevne. Dersom det oppstår feil med brønnen, er det nesten alltid nødvendig å kjenne til denne typen informasjon.