Alunskifer

Alunskifer; bergarten som gir oss alt - som vi ikke vil ha. Alunskifer ble dannet i oksygenfattig havbunn for ca. 500 millioner år siden, og gir i dag et stort spekter av utfordringer i fem fylker rundt og nord for Oslo, særlig på øst- og vestsiden av Mjøsa.
Alunskifer fra en forekomst i Akershus til høyre i bildet. Foto: Johan Bernhard Rekstad

Boring etter grunnvann i alunskifer kan gi betydelige utfordringer. Alunskifer inneholder tungmetaller, men også mye uran. Uran i høye konsentrasjoner i drikkevann kan i seg selv være giftig, men uran i undergrunnen vil også nedbrytes radioaktivt og kan frigis som radongass til grunnvannet. Dette kan eksponere brukere for radioaktivitet ved dusjing eller, i mindre grad, når vannet blir drukket.

Alunskifer og drikkevann

Det finnes i dag ingen grenseverdier for uran i drikkevann, men WHO opererer med en anbefalt grense på  30 µg/L. Vi anbefaler å bestille målinger av  uraninnhold i grunnvann fra brønner i og rundt områder med alunskifer. Krav til radoninnhold i drikkevann, beskrevet i Forskrift om visse forurensende stoffer i næringsmidler, er på maksimum 100 bq / L. Alunskifer knyttes også gjerne til høye verdier av jern og mangan i grunnvann. Dette kan gi bruksmessige problemer eller merkostnader til rensing av drikkevann. Slikt grunnvann kan også lett klogge igjen varmepumpeanlegg basert på oppumpet grunnvann.

Andre utfordringer med alunskifer

Alunskifer kan dessuten gi utfordringer som setningsskader, radon i inneluft samt utlekking av surhet og potensielt giftige metaller. Utgravde masser med alunskifer behandles derfor som spesialavfall.